Mitt første møte med mitt første fadderbarn.

Endelig kom dagen jeg har ventet lenge på. Jeg skulle endelig få se mitt først og eneste fadderbarn, Mikael.

 

 

Han var bare to dager gammel da jeg fikk hilse på han. Han var perfekt. Utrolig skjønn, rolig og ikke minst en sjarmør. Jeg holdte han nesten i en time, å jeg kunne gjerne holdt han en time til. Bare det å se på han der han sov, var utrolig kjekt. Han lagde fine grimaser og han rørte på munnen som om han lagde trutmunn. Det gjorde at jeg bare smilte og tenkte hvor utrolig skjønn han er. Den lille ungen som bare var to dager gammel, så sterk.

 

 

Etter hvert var det flere som ville hilse på han. Det er ikke så vanlig at venner får komme på sykehuset å hilse på, men når jeg er så heldig å være fadder til Mikael, så er det utrolig kjekt å få denne muligheten. Jeg har fulgt moren og faren til Mikael veldig tett, å har vært sammen med de omtrent to ganger i uken det siste året. Sånn er det når man har gode venner i livet sitt. Jeg skal være med å støtte opp og følge opp Mikael. Hjelpe mine bestevenner når de trenger meg.
Det å få denne tilliten er noe helt unikt for meg. Jeg føler det er det største jeg har opplevd i livet mitt, så langt. Det er veldig spesielt. Nå skal det sies at jeg er over gjennomsnittet glad i barn.
De er så skjønne.

 

 

Mikael skulle sove litt da vi dro i går. Så her ligger han å drømmer søtt.

Se så skjønn han er.

 

-Randi Annette-

 

2 kommentarer
    1. Så koselig Randi Anette, det er noe spesielt med fadderbarn:))) og du e mitt, og du har en spesiell plass i hjertet mitt:))) klæmm

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg