Tiden står stille og det er som å være i en “utav seg selv opplevelse”. Jeg tenker fram og tilbake – på kryss å tvers for å finne et svar jeg kan slå meg til ro med. Må man egentlig ha en diagnose for å kan “klage” om at man er sliten i blant? At man er lei og slikt? Det virker mange ganger sånn, i så fall i enkelte tilfeller. Å de gjelder ikke bare meg, men det gjelder mange. Det har hendt seg at jeg har stått på utsiden å sett og hørt på en samtale eller en diskusjon. Det står ikke i pannen på en person hva den personen har opplevd. Og det står heller ikke psykisk syk.
Må man være syk eller ha en så stor grunn til å føle på ting, eller er det riktig å si – vi alle er mennesker?! Jeg har i tilfeller stått der som en usynlig skygge av noen engasjerte mennesker som engasjert står der og slenger ut det ene og det andre om en person som de tror de kjenner. Å så en dag, kommer det fram flere fakta som får de til å henge med leppa.
Jeg kjenner en mann, en ganske voksen mann. Jeg har hørt mange snakke om han opp igjennom årene. At han var så ivrig i perioder med å kjøpe ting og var så kry. Å så låste han seg inne og ikke ville snakke med folk. Så det er på en måte et inntrykk som noen har fått, og så snakkes det videre om dette. Å så får jeg et blandet bildet fordi jeg har møtt han selv, snakket med han og samtidig fått hørt at han er så ustabil.
Det viste seg at han led av bipolar. Men, like vel snakkes det slik om han. Jeg får virkelig vondt inne i meg, langt inne. Tenk det, at en mann som lider av denne sykdommen skal ha venner når de trenger han. Så skal de ellers gå å tenke at han er så ustabil, men da med grunn. Jeg tenker på den andre siden, på han mannen som sitter der og oppfatter hva som skjer. Han tenker: dere skulle bare visst hva jeg lider med. Å hvordan jeg har det og dere aner ingen verdens ting.
Men, samtidig så tar ikke egoet over. Han sitter ikke der å tenker at folk skal ikke fortelle han at de er slitne, tom for batterier og får ikke sove. Nei, for han kjenner på dette selv og føler med de som har noe å stri med. Jeg skulle ønske flere var som han. Han har alltid et smil om munnen når jeg treffer han. Det er i grunn leit. Ganske leit.
Jeg snakket i går kveld med Drea, tvillingsøsteren til min samboer. Hun har virkelig forståelse for nettopp dette og det gjorde at jeg ble inspirert av vår samtale. Så da tenkte jeg som så, ja, hvorfor ikke skrive et innlegg om dette med diagnose.
Så mitt tips er å bli kjent med personen. Ikke rart man får et kaotisk inntrykk av en person ved å danne seg et bildet som andre rundt deg er med å lage.
Det var dagens.
-Randi Annette-
Godt skrevet Randi Annette. Rykter er det værste jeg vet. Det gjør ulidelig vondt. Mange tror på rykter som blir satt ut enn å snakke med personen det gjelder. Det hetes at man ikke skal sku hunden på hårene og det et sant. Har selv erfaring med rykter. Rykter blir satt ut om meg og min familie. Å det er vondt.ekstra vondt er det når noen i den nærmeste familien bryr seg kun om antall kg og ikke hvordan personen har det. Derfor er jeg mye hjemme i trygge omgivelser. Isteden for å hjelpe å bygge meg opp, så trykker de meg lengre ned i dynga. Jeg vet hva jeg står for og er god for. Jeg bryr meg om folk. Jeg dømmer ingen. For meg er alle mennesker like mye verdt uansett hvordan de er eller hvordan de ser ut. Mitt hjerte er for alle. Klem til deg Randi Annette for at du tar opp temaet. Du er flott jente som jeg ser opp til. ❤️👍🏽
Eva Veronika: Det er trist å høre at du er i den situasjonen som du befinner deg i. Det er ikke alltid like enkelt Å man blir også veldig synlig i et mindre samfunn, som for mange kan være tøft. Jeg har selv tatt feil av folk, men heldigvis lærer man for hver dag som går.