Den følelsen du bare vil unngå. Den følelsen alle frykter. Men, som noen dessverre opplever oftere enn andre. Jeg følte jeg var en av de uheldige for ett år siden. Nå er det ett år siden noen gikk bort. 

Innlegget dere skal få lese nå, skrev jeg for akkurat ett år siden. Da var tittelen, Døden forfulgte meg. I dag er den endret, da jeg føler det er en stund siden. Eller, ett år……….

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det er akkurat som om døden forfølger meg på en eller annen måte. Og jeg liker det ikke. For hvem gjør vel det. 

Jeg føler ikke jeg kan slappe av og senke skuldrene, før noen forsvinner. Jeg fikk i en alt for tidlig alder kjenne på hva livet hadde å by på. Det største tapet opplevde jeg som 8 år. Min mamma døde brått og det var en tragisk opplevelse jeg aldri vil komme over. I ettertid har folk som har betydd mye for meg om min familie brått forsvunnet. Venner med sykdom og venner som valgte veien selv. Jeg var vel bare 18 år da en venn av meg valgte å gi slipp på livet. Og da jeg var i starten av tyveårene, døde en venn av kreft. Også har det bare ballet på seg med besteforeldre og bekjente. Jeg kommer ifra en liten plass og når noen dør, går det veldig innpå meg. Jeg har det med å føle med andre. Jeg føler sorgen med de. Jeg tar på meg andres følelser og det er en av mine egenskaper jeg kunne vært foruten.

I dag reiser jeg hjem til pappa og i morgen skal jeg ta farvel med min gammelonkel, onkel av pappa. Han som alltid har vært til stede. Som en farfar. Han som jeg handlet mat for. Han som alltid tilba meg middag, is og brus. Da jeg var liten, dro vi alltid hjem til han fordi han alltid spurte oss barna om vi ville ha is og brus. Da var det gjerne vaniljestang og cola det gikk i. Nei, vet dere hva. Jeg kan ikke fatte og begripe at han er død. Jeg klarer det ikke.

For hvordan kan man egentlig forstå det? Bestefar gikk bort for under et halvt år siden. Jeg rekker på en måte ikke å fordøye det og forstå før det er en ny runde med dødsfall. Jeg er redd for hvem sin tur det er neste gang. Og for dere er det sikkert tåpelig og dumt å tenke slik. Men, jeg har erfart at livet er dritt. Livet har gode og positive sider også. Jeg har virkelig fått kjenne på hva livet har by på, og det er ikke noe hyggelig. 

 Nei. Jeg skal ikke la dette knekke meg fullstendig, men det er faktisk ganske tungt å håndtere dette livet slik det svinger. Jeg har det jo ganske bra hvis man ser bort ifra at folk rundt meg forsvinner. Jeg har egen leilighet, jeg har jobb og jeg har gratis studie. Ja, det er ikke noe å klage over – sånn sett. Jeg har gode venner og jeg har en kjæreste. En familie. Men, hverdagen, den er tøff om dagen.

Jeg er i så fall evig takknemlig for de siste dagene jeg har hatt med gode venner og den tiden jeg har fått tenkt over hva som faktisk har skjedd. Hva skulle jeg ha gjort uten de gode vennene som jeg er så heldig å ha?! 

Selv om året 2016 ikke bydde på det jeg hadde sett for meg, skal jeg gjøre mitt ytterste for at fortsettelsen av året blir bra.

Nå er det 2017, og jeg håper og tror at dette blir et fint år. Livet er for kort til å resonnere over livet og i så fall hva det har å by på. Men, har man vært uheldig å mistet noen jevnt igjennom hele livet, så er det kanskje ikke så rart at jeg føler at døden forfølger meg- eller at den gjorde det…..

-Randi Annette-