Iskald og lite motivert – eller hva man nå skal kalle det. Vi var i en kirke som er midt i smørøyet i gamlebyen i Gdansk, der jeg også var for et halvt år siden. Tingen var at nå skulle vi gå nesten 400 trinn for å komme oss opp til toppen av kirken. At det var så langt oppe, gjorde meg ingenting. Men når jeg skulle begynne å gå, fikk jeg et realt sjokk over hvor sykt trangt det var.

Jeg gikk 11 trinn som var langt ifra rett opp og frem, men den rundet av, gikk rundt og rundt oppover. Når jeg hadde armene langs med kroppen, var det bare såvidt jeg ikke kom borti sidene .Det var trangt og ikke vindu. Jeg tenkte som så….

Dersom det er slik 390 trinn til, da kommer jeg ikke til å takle det. Det å snu å gå tilbake samme vei går ikke da folk kommer jo etter. Vi gikk opp en vei, og måtte gå ned en annen vei. Hjertet var utenpå kroppen i et øyeblikk, og jeg bet i det sure eple og trakk meg. Ingen hengte meg ut av den grunn og respekterte mitt valg. Noe jeg satte pris på. Det skulle vise seg å bli mer luftig lengre opp, så hadde jeg fått vite det på forhånd, ville jeg mest sannsynlig ha blitt med. Men jeg så for jeg å gå sånn i flere minutter, og da var valget mitt svært enkelt.

Det var ikke verdt det å være så redd så lenge tenkte jeg.

Jeg sendte med kameraet mitt opp så jeg skulle få se. De fikk i så fall en grei opplevelse vil jeg si. Se den utsikten.

-Randi Annette-