Plutselig var det som om noen tok tak i hjertet mitt med sin kraftfulle neve og prøvde å rive det utav kroppen min – en blanding av smerte og fortvilelse.

Det dukket opp en liten tekst på facebooksiden min i dag morges. En god venn av meg hadde mistet sin far. Jeg kjente meg straks igjen, selv om jeg har en annen historie, så er likevel den samme følelsen der. At noen som stod deg så nært, brått blir borte. Jeg startet med å skrive noen ord om at jeg tenkte på han i denne perioden som han nå er i. Det førte til at jeg så meg selv som den lille jenta jeg var, da mamma brått forsvant utav livet mitt.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Ikke nok med det, så er en annen god venn av meg også i en slik situasjon, der han kan miste sin mor. Og hva gjør jeg? Jo, jeg setter meg ned å skriver. Skriver til han som  også er i denne situasjonen, for å vise medfølelse.

Jeg lar tankene fly. Tanker om hva jeg har vært igjennom, strømmer på. Tanker om hva de nå kjenner på og må komme seg igjennom. Dette er rett og slett noe vi må lære oss å innse, at dette må vi leve med resten av livet. Det er utrolig tøft.

Uansett hvor forberedt du tror du er, så kommer det som et sjokk.

Foto: SIlje Bullgård

Enda den dag i dag kan jeg sitte for meg selv og ikke begripe hva jeg har vært igjennom. Hvordan taklet jeg det? Det lurer jeg på mange ganger. Kjærlighetssorg er en ting, det er tøft der og da, men det går over. Et dødsfall der du mister noen som står deg så nært, det kan sammenlignes med kjærlighetssorg, bare at det svir ekstremt mye mer. En kjæreste kan erstattes. Men din bestevenn, din far, din mor. Din bror, din søster – det kan ingen andre erstatte. Satt på spissen, men det ligger noe i det. Gjør det ikke?

Noen kommer, noen går.

Noen går igjennom et langt liv uten å miste noen, mens andre lærer den harde leksen som livet har å by på, så alt for tidlig. Så alt for hardt og brutalt. Så hardt at man nesten ikke kan tenke seg til noe verre. Da snakker vi om at livet er sårt. 

Foto: Silje Bullgård

Det skal godt gjøres å gå igjennom et helt liv uten sår. Men det skal også sies, at et liv med humpete veier kan føre til magiske øyeblikk og mestringsfølelse. Ikke ta noen avgjørelser hverken fra eller til når du er langt nede. Vent til du ser et lite lyspunkt. Så ser du at livet er verdt å leve.

-Randi Annette-