Jeg gikk ikke noen runder meg meg selv når tanken om å se UTØYA på kino. Jeg var klar over at det kom til å bli sterkt, skummelt og kanskje.. Ja, jeg vet ikke. Jeg kjenner godt til historien, men jeg var kanskje for nysgjerrig på hvordan de hadde laget selve filmen utifra en så sterk og nær historie. Vi alle er preget av det som skjedde på en eller annen måte.
Det skjedde i Oslo. Norge – vårt trygge land. De aller fleste av oss kjenner noen som kjente noen som var der.. Som mistet noen. Og i verstefall – noen som ikke kom hjem igjen..
Jeg skal trå svært varsomt når det gjelder denne filmen. Selv ville jeg se den, men jeg ønsker å fortelle dere en ting. En ganske så viktig ting. Dersom du har lyst til å se den, men får ikke med deg en venn du har så gjerne lyst til å se den med, ikke mas, tving eller overtale. FIlmen er så himla sterk…. Dere som har sett den skjønner godt hva jeg mener.
Den følelsen når du sitter der og lever deg inn i hvordan det kanskje var å være der. Hvordan det var å være der vil vi aldri finne ut. Men når jeg hadde det så vondt der jeg satt, hvordan hadde de det da? De som var der. De som trodde det var mange som var ute etter dem. Det var heller ingen gjemmesteder. Helt alene – men samtidig ikke.
Den følelsen inne i kinosalen kan jeg ikke beskrive. Jeg satt helt fremst da det var kun de ledige plassene igjen. Rekken jeg satt på tørket tårer. Holdt for øynene. Ørene. Jeg holdt så godt fast i popcornet mitt, at jeg mistet følelsen i fingrene mine. Jeg var så anspent.
Somregel reiser alle seg tvert filmen er over. Denne gang var det helt motsatt. Det var helt stille. Ikke en eneste en som reise seg. Begynte med jakken eller det å gå fortest mulig. Alle satt helt i ro. Jeg tror folk hadde behov for å la inntrykkene synke inn. Noen gikk midt i filmen, av ulike grunner kanskje. Men ja, den var sterk. Så sterk at jeg holdt på å grine der jeg satt når rulleteksten kom. Men jeg var for stolt til å vise de følelsene blandt så mange ukjente fjes.
Da jeg satte meg inn i bilen, kom tårene. Jeg skjemmes ikke over å gråte etter en slik film. Eller det å fortelle dere at jeg gjorde det. Jeg levde meg skikkelig inn i filmen. Jeg satt igjen med en tanke om en jente. En jente…. Den jenta, hun skulle bare ha visst en ting. En ting….. Hadde hun bare ikke….
Jeg skal ikke si mer. Men dere som har sett den skjønner nok hvilken jente jeg snakker om. Nei, denne filmen må ingen tvinges til å se. Den ga inntrykk. Store inntrykk.
For meg var det ikke bare en film. Jeg vet det der har skjedd. Det er ikke hyggelig å se krigsfilmer fra krigsland heller, der det er krig i det virkelige liv. Men det å se denne filmen, som skjedde i vårt land. Norske ungdommer som ble rammet. Det ble noe helt annet. Du ble på en måte en del av det, nettopp fordi det var så nært på mange måter. Dette er en film man bare ser en gang – og ferdig med det.
Mine tanker går til alle som har noe med situasjonen der å gjøre. Virkelig <3
-Randi Annette-
Så filmen denne uka, jeg også. Utrolig sterk, og troverdig. Jeg vet om mange som ble berørt av det som skjedde på Utøya, og jeg håper inderlig vi aldri får oppleve noe sånt igjen. Jeg satt også å tenkte på hvor forferdelig må det ikke ha vært for de som var der, deres pårørende, og alle som ble direkte berørt?!? Også er det en skremmende tanke at mange “forstår” terroristens handlinger.
Bjørg: Det er utenkelig. Forferdelig tanke. Forferdelig å vite at det faktisk har skjedd. En ting er å lage en film som skal forestille noe. En annen ting er å vite hvordan det faktisk var. Nei jeg finner ikke ord.
Bare den stemningen i salen etter filmen. Det var helt stille. Vi så på hverandre me tomme blikk. Jeg følte nesten at vi som var der stod sammen på en merkelig måte. Slik som dagene på bussen var de ukene dette var i media.
Helt stille.
Nei det er vanskelig å forstå.
Huff, det er helt forferdelig syntes jeg og IKKE MINST med tanke på denne filmen.. Skjønner godt det var flere som gikk. Jeg kommer nok til å se den en gang, men har ikke tenkt å se den nå :-))
Victoria Larsen: <3