I går hadde jeg fri ifra jobb og jeg og kjæresten min tenkte å gjøre noe vi aldri gjør, nemlig å gå en tur. Etter at jeg hadde fem økter med styrketrening denne uka, tok jeg meg den friheten å heller gå en tur istedenfor å trene styrke. Kroppen hadde veldig godt av rolig gange etter den tøffe styrketesten jeg hadde på fredag.
Om det var så romantisk vet jeg ikke. Men vi koset oss veldig i sola på en benk med en liten niste.
Propud med smak av sjokolade. Jeg greide så klart å søle en liten flekk på den lyse buksen min. Ikke at jeg ble sjokkert…… Typisk min flaks (les uflaks).
Så ble det en liten tur ute på byen senere. Jeg og syv gutter – ikke at jeg klagde akkurat.
For å gradere til sort belte, må jeg klare en styrketest. Og i går prøvde jeg meg, med hjerte i halsen før jeg skule sette igang. Skikkelig nervøs, men samtidig fokusert og klar for å gi jernet. Jeg har ikke trent kampsporten Ju Jitsu på ett år nå, men jeg har holdt meg i form med styrketrening i mellomtiden, noe som viste seg å være kjempe lurt.
Inneholder sponsede lenker.
Her er øvelsene:
500 hopp med hoppetau på 5 minutter
20 Burpees X 3 med pushups (1 min pause mellom hvert sett)
Thrusters med 10 kg (en slags frontbøy med vektskive som føres over hodet med kraft fra hoften, strake armer)
Ryggroing (jentepullups, om jeg kan få bruke det uttryket her) 5 X 5
Chrunch 2 X 30
Jeg hadde en kjip opplevelse med hoppetauet da hestehalen hektet seg i tauet og irriterte meg. Så det kunne ha gått bedre, men jeg greide 450 hopp på 5 minutter. Det er jeg fornøyd med. Nå har jeg noe å strekke meg etter. Ellers gikk thrusters og ryggroling som en lek, men burpees, hoppetau og chrunch var virkelig tøff.
Svart belte kommer nok ikke om ett år, men kanskje to? I så fall må jeg begynne å trene Ju Jitsu og være aktiv der. Det hjelper ikke bare å greie denne testen, men masse andre slag, spark, kast ect. Så vi får se om det blir til høsten når ting har roet seg ned litt med alle mine prosjekter. Jeg har jo masse i meg som tilsier at jeg har noe på matta å gjøre. Jeg liker å kjenne at jeg lever, så et slag her og der gjør meg ingenting. Jeg er skikkelig glad i slag og spark, der føler jeg meg hjem.
Og synes du mine treningsklær ser fine ut, så kan du bruke min rabattkode som er randiae20, som gir 20%. Direkte link til nettbutikken her.
Husk at du også kan følge meg på instagram, @randiae, der legger jeg ut blant annet treningsvideoer.
Akkurat nå så føler jeg for å si noen ord. Noen ord som at jeg føler meg heldig og ikke minst takknemlig. Jeg skroller nedover nettsider, blogger, nyheter og ja. Jeg føler i grunn at jeg ikke har så mye jeg skulle ha sagt. Eller er det virkelig sånn? At selv om det er masse elendighet, sykdommer, krig og fattigdom rundt meg, skal jeg da tie? Eller skal jeg faktisk fortelle med ord hva jeg tenker og føler? Ja, jeg er heldig. Og setter jeg alt jeg engster meg for og stresser over i perspektiv, så har jeg det sabla greit.
Men skal man ikke få lov til å bruke sin stemme eller blogg, for den del, dersom ordene og følelsene ikke har med krig, sykdom og elendighet å gjøre? Det er så fort for mange å si: Du skal da ikke klage du. Husk det er folk som lider av sykdom og som såvidt kommer seg igjennom hverdagen.
Okei, greit. Jeg var ikke klar over at dette var en konkurranse, men okei. Så mine behov for å lette på trykket er bare filleting i forhold til hva andre opplever? Jeg bærer på en bagasje jeg også, men det er ikke den som er i fokus hos meg. Her er det tidsklemma, presset fra alle kanter i form av det å prestere igjennom fag, jobb og det å sette av tid til å hente igjen energi på trening.
Lite viste jeg om at det var en konkurranse.
Det vil alltid være noen som har det bedre enn deg – verre enn deg. Det vil alltid være noen som får flere likes på bildene sine, og de som knapt for et likes. Noen lider av sykdom, andre ikke. Folk er folk – alle er forskjellige. Så la vær å konkurrere, og heller støtte hverandre. Har man det kjipt, ja så la man få lette på trykket ved å blogge, snakke, og fortelle. Det er ikke noe poeng i å kjempe om å ha det hverken verst eller best.
Så jeg velger å ikke tie, jeg bruker heller min stemme.
Ei jente som setter seg mål og er strukturert med både trening, jobb og skole, kan unne seg slike ting. I så fall så gjør jeg det. Ikke at jeg ikke har gjort det tidligere for jeg har egentlig spist sjokolade, nesten daglig i hele år. Men jeg har holdt meg i form og jeg sitter ikke akkurat stille, så det gjør ingen skade sånn sett. En liten bit her og der, det gjør i så fall ikke noe for min del.
I går etter prøveeksamen, hadde jeg noe å se frem til. Nemlig pistasj med nonstop og sjokoladesaus. Masse deilige kalorier en sen onsdagskveld.
Endelig kan jeg senke skuldrene litt. I går hadde jeg en fem timers prøve, men jeg ble faktisk ferdig etter litt over fire timer. Om det gikk bra? Det gikk nok helt greit. I dag så var det utrolig godt å våkne å unne seg en studiefri dag. Ikke at jeg egentlig har så mye tid til det, men jeg unnet meg det. Dro på trening å lekte litt apekatt med kjæresten min, som vi ofte pleier når han er her. Da handler det om å teste nye ting og utfordre hverandre.
Det er så mye videoer som inspirerer meg og ikke minst folk der ute. Jeg prøver og feiler. Prøver og innser etterhvert at det ikke er så enkelt som en kanskje skulle tro. Men øvelse gjør mester. Mye sitter i hodet også merker jeg. Men jeg gir meg ikke så lett, så jeg skal nok teste ut ting en stund til tenker jeg. Bedre når vi er to også, for da slipper jeg å se ut som en idiot alene……
Dere må også veldig gjerne følge meg på min instagram, @randiae. Min egen bloggside på facebook finner dere her.
Nå skal jeg over til noe annet, nemlig jobb. Ønsker dere alle en fresh torsdag.
Det var en ironisk måte å legge det frem på. Sannheten er vel at jeg prøver å lure meg selv her til å tro og mene noe annet enn det som faktisk er. Men hva annet kan jeg gjøre? Det har gått bra før, så dette får jeg til. Det kommer til å bli tøft å komme igang med å skrive en langsvar på 3-5 sider, og ikke minst en kortsvar som ikke kan inneholde mer enn 250 ord. Dette på 5 timer. Jeg må si ungdommene i dag som går på videregående har all grunn til å klage og henge litt med leppa. I så fall når det er snakk om et så stort fag som norsk er. Nå tar forsåvidt jeg vg2 og vg3 på ett år, så det blir dobbelt opp.
Men uansett, det er beinhardt. Men greit, jeg skal ta denne fighten jeg. Så kan jeg i så fall gå ut med et hevet hodet å vite med meg selv at jeg har greid nok et mål.
Så det å gi seg selv positive tanker og ord er nok med på å gjøre det litt lettere. Jeg hadde norsk sidemål prøveeksamen uken før påske med feber og var skikkelig dårlig. Men jeg fullførte da også og fikk ikke så verst karakter med tanke på hvor tøft det var å sitte der.
Og ifra starten av dagen i dag har jeg koblet av med trening og serie. Jobbet litt med muntlige norskoppgaven som skal inn om litt over en uke. Litt avkobling, men samtidig så har jeg vært på.
I underkant av tre timer så sitter jeg der på skolebenken med en høyere puls. Det blir som det blir. Men jeg føler meg klar. Og godt er det.
Akkurat nå holder det på å koke litt over for meg. Av ren fortvilelse. Jeg holder ikke på å gi opp så klart, men jeg kjenner det er alt for mye på en og samme gang, og da av prøver og avanserte oppgaver. I morgen skal jeg ha prøveeksamen i norsk skriftlig – hovedmål. Fra klokken 16.00-21.00, fem timers….
Også skal jeg sette meg inn i et dikt av Gunvor Hofmo der jeg skal lage et litterært program som skal inneholde lyd og bildet, og innslag av kreativitet. Denne videoen skal vare i 7 – 15 minutter. Jada, dette går jo rett vest. Jeg har rett og slett ikke peiling på hvor jeg skal hente hverken motivasjon, god holdning eller noe form for positivitet. Det er en måned igjen av dette skoleåret, med mindre jeg kommer opp i norsk muntlig, da er det snakk om to måneder.
Nå har det vært mye morsomme og kreative utfordringer på jobb den siste tiden. Nå tenkte jeg å vise dere en herreklipp som jeg klipte forrige uke, der det ligger mye teknisk arbeid bak. Denne klippen var svært krevende, men ved å holde tunga rett i munnen, kom jeg i mål til slutt. Resultatet synes jeg ble kjempe flott, og kunden min kledde denne frisyren utrolig godt også.
Bildene er tatt med mobilkamera, så det er ikke den beste kvaliteten.
Dette er en klipp jeg har mye å lære av enda, men heldigvis så gjør øvelse mester. Hva synes dere?
Jeg har akkurat lagd meg en egen instagramkonto der jeg deler bilder med tanke på hår. Følg meg gjerne: @hair_randiae. Private kontoen der jeg deler treningsvideoer og lignende, @randiae.
Perspektiv. Fremtiden. Nåtiden. Fortiden. Ja, det er ei gryte med med ord, tanker og følelser.
Jeg kjenner at jeg trenger et slag i trynet for å våkne opp innimellom for å se hvordan ting faktisk er. Det slo meg her om dagen at jeg lever ikke her og nå.
Jeg lever tre år fram i tid. Jeg reflekterer ikke så mye over hvor jeg er nå, men heller hvor jeg tror jeg er om tre år. Det kom som en slag i trynet mitt, at nå må jeg virkelig passe på og leve litt i nuet. Jeg har alltid likt dette med å ikke vite. Stadig hører jeg meg selv si: “jeg lurer på hvor jeg er om tre år. Hva holder jeg på med da? Har jeg noen prosjekter på gang? Hva er nytt i livet mitt, og hva har forsvunnet?”.
Jeg ser meg aldri tilbake, men jeg lever heller ikke her og nå. Jeg ser bare fremover.
Foto: Nandita Myre Paulsen
Kanskje er det en kamp om å overleve, klare å jobbe seg igjennom de utfordringene som jeg nå sitter med. Det å kjempe nå som ting er litt krevende, og at jeg ser fremover i tid fordi det gir meg et lys og et håp. Et lys i den mørke tunnelen. Ja, jeg tror det er en motivasjon å se fremover til en tid der jeg håper og tror ting har roet seg ned og jeg har ikke 10 000 baller i luften. Det kan tenkes, at det er derfor jeg er så opptatt av å tenke på hvor jeg er om tre år. Men jeg må ikke glemme å leve i nuet, leve her og nå. Fokusere, kjenne og akseptere det som er akkurat nå.
Det har vært en reise hvis jeg skal se meg litt tilbake for igjen se hvor jeg står nå. Jeg var i fast jobb som frisør og daglig/faglig – leder. Jeg bestemte meg for å få studiekompetanse, og søkte på nettskole. Så byttet jeg jobb og ble frisør på en annen salong. Og nå om to måneder har jeg fullført studiekompetansen min. Kjæresten min bor på Frøya. Jeg her i Trondheim. Vi møtes annen hver uke, og noen uker for noen dager, andre uker der vi har en hel uke sammen.
Det er ikke noe tvil om at jeg ønsker å bo med kjæresten min fast, og ikke ha det slik vi har det nå. Men det er kanskje derfor jeg liker å se fremover. Fordi jeg kanskje skulle ønske ting var litt annerledes enn de er nå. Jeg tror det er en overlevelses greie, om jeg kan forklare det slik. Ja, det er tungt til tider nå, men tenk fremover i tid å se for seg at det blir bra til slutt.
Nettstudiet har vært forferdelig krevende og vanskelig. Så kanskje ikke så rart jeg har jobbet med meg selv for å tenke fremover? Det er det jeg tenker alltid når det er tunge tider. Jeg ser for meg at jeg er nær målstreken. Det er min måte å holde på motivasjonen.
Livet – noe som er uforutsigbart, spennende, skummelt, fantastisk og tungt. Ikke se deg tilbake, hold på drømmene, men husk å leve her og nå. Det jobber i så fall jeg med. Det er lov å drømme og se for seg hvor man er om for eksempel tre år: Hvor er du da? Hvor bor du? Hva holder du på med da? Har du noen prosjekter på gang? Hva er nytt i livet, og hva har forsvunnet?
Jeg skal få føttene ned på jorden og leve her og nå.. Det er i så fall mitt mål.
Er det ikke alltid slik? At det handler om å bestemme seg for å oppnå det man vil? Jo, men det er jammen meg lettere sagt enn gjort. Jeg sov 10 timer i natt, og det skjer liksom aldri. Men det var helt fantastisk å våkne av seg selv uten noe stress og spesielle gjøremål. Jeg hadde egentlig ett mål for dagen, og det var å trene. Jeg kom meg ikke opp av sofaen med det første i dag, så klokken ble 15:15 før jeg kom meg på trening.
Det var overraskende mange på trening, med tanke på været. Eller, hvem er det jeg prøver å lure. Været er jo fint i 30 minutter, til snøstormen kommer. Så er det sol igjen. Men det har ikke vært så aller verst i dag – faktisk.
Men det å bestemme seg er en kunst. Det kommer an på hvor mye man vil. Hva man er villig til å ofre for å oppnå det man egentlig vil oppnå. Jeg synes det kan være vanskelig til tider, men jeg har ett eller annet inni meg som driver meg.
Nå fortjener ikke jeg noe skryt over hvor flink jeg har vært, fordi jeg har tross alt spist svært usunt så og si hver dag i hele april. Og jeg har trent bare 5 ganger så langt denne måneden på grunn av sykdom som varte i 2 uker.
Det er i så fall mye lettere sagt enn gjort å bestemme seg- spør dere meg.
