Jeg opptrer som en solstråle, alltid blid, hyggeligog positiv. Jeg har akkurat flyttet og trives bra her jeg bor nå, men jeg skal ikke lengre være samboer. Så innerst inne jeg jeg utrolig trist. Jeg blir boende alene fordi kjæresten min skal studere videre i Danmark. Å det skal jo bli godt på mange måter å bo alene også, men det er absolutt ikke det jeg ønsker. Jeg har kjent på dette utrolig lenge og jeg tror jeg aldri kan skjønne det før han faktisk har dratt.

Noen sier til meg at jeg må være med han, noen sier at han burde tenkt på meg og invitere meg med,tenker han kun på selv selv, andre sier at tiden flyr og at vi fikser det, men andre igjen sier at vi finner ut om det er “ment to be”.
Så selv vet jeg ikke. Jeg vet at det er “bare” 2 år og det er “bare” å fly, men jeg vet at det kommer tider der jeg sitter alene om kveldene, våkner alene og skal handle alene. Alt det som har vært hyggelig å gjort sammen, må jeg nå gjøre alene.
Det koster å reise. Det er tungvint å reise akkurat der han flytter. Jeg jobber og har et stort ansvar. Jeg lurer meg selv hvis jeg sier at dette går helt fint. Jeg bør heller være forberedt på søvnløse netter og at det blir en helt ny hverdag. Faktisk tror jeg det blir som å bli singel, på en måte. Alt han eier og har er borte. Han venter ikke på meg hjemme og han kommer heller ikke når jeg skal legge meg. Jeg hater det, skal jeg være 100% ærlig.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg prøver å tenke positivt. At dette fikser vi. Prøver å tenke på at jeg kan ordne mitt eget opplegg hjemme med mat og planlegge mere slik at jeg får lagt opp kosten og treningen veldig bra. Jeg kan bruke tiden på å trene masse som er noe av det beste jeg kan gjøre. Å jeg trenger ikke å haste meg hjem fordi det er noen som åpner døren til meg og som vil ha en klem og et kyss.

Jeg er utrolig spent på hvordan dette går. Hadde det blitt slik som fornuften og hodet sier, så hadde det ikke vært noe problem. Jeg klarer ikke å tenke så langt frem som 2 år. Det er like lenge som vi har vært samboere og et par.

Det sitter sikkert noen der ute som tenker at dette er jo ikke noe å stresse over. Eller at 2 år går så fort. Kom deg selv i min situasjon å fortell meg at dette er enkelt, for det er det så absolutt ikke.

-Randi Annette-