Etter mange timer med både masse tanker, følelser, vurderinger frem og tilbake – ja, så bestemte jeg meg for å samle en gjeng hjemme hos meg. Det har vært så mye den siste tiden både her og der, så det å koble litt av gjorde virkelig godt. Eksamen står i full fokus fra morgen til kveld også, så jeg kjente det var akkurat dette jeg trengte.
Og en god dose med latter ble det også når disse bildene ble tatt. En god latter forlenger livet sies det – ja, kanskje det ligger noe i det.
Jeg var på en konsert med Bøgdabråk i går. Jeg tror aldri jeg blir for gammel til å gå på slike konserter jeg. Det var en fantastisk kveld og jeg danset swing til jeg ble gjennomvåt. Haha – det er faktisk helt sant.
Men i dag er virkeligheten tilbake og jeg må bare henge i og gjøre det som skal gjøres.
Et lite tilbakeblikk fra da jeg var ambassadør for Novus Velvære her i Trondheim. Jeg kom over mappen med bilder av de neglene jeg hadde da, å jeg må si jeg synes det er fint med litt farger nå mot sommeren.
Dette er ikke et sponset innlegg.
Men på en annen side så er det greit for min del å la være også, da jeg har sterke og lange negler naturlig. Men fordelen med å fikse de på denne måten, er at man slipper å irritere seg over en flassete lakk etter noen dager.
Husker jeg likte disse kjempe godt.
Litt jålete blir det med rosa toner, men så fint det er når man samtidig får litt brunfarge på kroppen. Det er bare 3 uker igjen i dag til jeg skal til Krakow, så hvem vet – kanskje kommer jeg hjem med fine sommernegler…..
Hva med deg? Blir det sommernegler på deg kanskje?
I dag våknet jeg halv åtte og var i grunn litt trøtt og sliten, på tross av at jeg hadde sovet litt over åtte timer. Men etter en hektisk femtimers eksamen i går, der jeg følte jeg hadde akkurat litt for lite tid, ble jeg rett og slett utslitt. Men HEEEEY – nå er det bare en eksamen igjen. Dere aner ikke hvor god den følelsen er
Tanken slo meg i det jeg våknet at jeg kunne jo forsåvidt stikke over veien for å trene litt styrke på 3t-Ilsvika. For jeg kunne huske at det var lenge siden sist – veldig lenge siden sist… Og det var så godt å treffe de som jobber der igjen. Det har jo til tider vært mitt andre hjem <3
På trening presterte jeg helt ok, men nå er jeg i overkant streng med meg selv også.. Men litt betenkt ble jeg da jeg dro fra 3T-Ilsvika….
Foto: Cassandra Coste
Når jeg kom hjem tok jeg en kjapp kikk på treningskalenderen min der jeg noterer når jeg har trent. Den viste følgende treningsøkter i år:
Januar: 14 Februar: 4 Mars: 5 April: 7 Mai: 2
Er det rart jeg har mistet litt styrke? Nei. Jeg hadde jo en operasjon i foten i februar, så det er kanskje ikke så rart at det var såpass lite treningsøkter. Pluss masse eksamenslesning… Så jeg skal vel ikke henge med leppa. Men kjære vene, så lite som jeg faktisk har trent i år.
Men i juni blir det andre boller – det skal jeg love meg selv først og fremst.
Det er virkelig noe helt spesielt i år enn det noen gang har vært. Mai måned har vært forferdelig lang. Nesten for lang, spør du meg. Det er akkurat som å være i en drøm, men aldri komme seg utav den (eller mareritt om du vil…). Hele semesteret her har vært rart egentlig. Startet med operasjon i februar, og plutselig var jeg tilbake i april og da vart det full fokus på både jobb og studier igjen.
Å plutselig kom mai. Å enda er vi i mai. Jeg kan nesten ikke tro det. Mai har jo vært fin med tanke på fint vær, men alle disse helligdagene skiller seg ikke noe ut for min del. Hadde jeg vært i full jobb, ville jeg nok ha satt stor pris på disse helligdagene. Men nå som jeg er fulltidsstudent så er det full fokus på å lese på tross av helligdager. Jeg er ikke den typiske studenten som drikker og fester så mye, så sånn sett merker jeg heller ikke noe av disse helligdagene.
I dag har jeg statistikk eksamen, den tredje eksamen så langt i mai. Det er en igjen. Og etter det velger jeg å si at jeg har FERIE (å jobbe er ferie i forhold – tro meg).
Dere får ønske meg lykke til og sende meg gode tanker fra 09.00 til 14.00. Lag dere en god dag.
Jeg har i denne perioden kjent på trøtthet, stress og leamus – eller lemus, som jeg velger å både si det og skrive det.
Jeg fikk lyst til å google det å jeg kjenner jeg nesten bare sklir sakte men sikkert av stolen, å føler meg så truffet. Ifølge det jeg kunne lese på Internett, stod det følgende: Bruk av koffein, angst, mangel på søvn og stress kan også forårsake leamus, forteller Jusufovic.
Så da er det nok uten tvil mangel på søvn, litt kaffe og en stor dose stress. Jeg har faktisk sovet 10 timer de siste to døgnene til sammen, av ulike årsaker. Så det er kanskje ikke noe overraskelse at dette skjer nå.
Så med det tar jeg meg en Tuborg Hvid med hele 4,6% alkohol. Fordi jeg fortjener det.
Jeg og min kjære startet dagen med champagnefrokost hos mine venner med god stemning og masse deilig mat. Og i år som i fjor fikk jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å være duskedame og gå sammen med STAR WARS i borgertoget. Så det kunne jeg nesten ikke si nei til. Det var en så fantastisk opplevelse, så jeg ville ikke la være å oppleve det i år også.
Gjengen tok meg inn i gjengen med en gang – akkurat som i fjor. Så det satte jeg veldig stor pris på.
I fjor dro vi sammen på pub og avsluttet dagen på restaurant, men i år dro jeg med min kjære å grillet ved en foss å matet ender, og dro hjem til meg for å spise is og drikke kaffe. Klokken bekket akkurat 22.15, og da varjeg klar for å ta kveld. I fjor la jeg meg en kvart over ni…. Så jeg var nesten like sliten i år, som i fjor.
Nå er det ett år til neste gang. Det er egentlig helt greit.
Jeg tar meg selv i å si det så og si hver eneste dag. Ikke langt unna i så fall….
Jeg må først og fremst si at jeg er skikkelig glad over at det er så fint et vær. Det er upåklagelig, skikkelig også. Men på tross av det, så sitter jeg ikke så mye utendørs. Det er ikke alltid like enkelt å studere utendørs så da må jeg faktisk bare bite i det sure eplet å gå innendørs. Litt soling har det heldigvis blitt. Jeg er en desperat trødner må dere vite.
Og når det gjelder bildet i dette innlegget og teksten, så har det seg slik at det ligger skjerf, lue, votter etc i gangen min. Det er ikke mange ukene siden sist det ble brukt nå sykkelturer til og fra skolen. Men jeg har rett og slett valgt å ta på meg skylapper jeg -jeg får ta det i juni.
Foto: Nandita Myre Paulsen (NMP)
Jeg tar meg selv i å si det hele tiden – det skal jeg ta i juni. Det får vente til juni.
Dere skjønner at siste eksamen er 31 mai, så når juni kommer så er livet mitt tibake til normalen igjen. Da skal jeg male stuen min, harrytur til Sverige, kanskje skaffe meg litt nytt interiør, reise til Krakow… Ja, dere vet. alt skal skje da… Liksom..
Men så får vi se da. En smart person fortalte meg nemlig at jeg kan jo gjøre litt i juli og august også… Han var ikke så dum han – tenker jeg…. Men tiden vil vise.
Lag dere en god dag da. Det er tross alt S O M M E R!
Er det bare jeg som er utrolig glad og takknemlig over det fine været vi har hatt i disse dagene? Det er jo helt utrolig! Jeg kan ikke tro det jeg ser når jeg ser på temeraturmåleren. Det er jo varmere ute enn inne – vi snakker om at det er 20 grader inne liksom. Så og si alt av varme slo jeg av på onsdag,men i dag slo jeg av absolutt alt. Jeg bor i et såpass solid bygg at varmen kommer uansett, så med solen som står på så trengs det absolutt ikke noe ekstra.
I dag tenkte jeg å starte dagen med en god sykkeløkt på omtrent 6 km. I og med at det er så fint vær, så vil jeg heller sykle på min nye og flotte sykkel et stykke, enn å sitte inne. Jeg skal nemlig studere i dag og lese til eksamen, så for å kunne sitte på en verandra å få sol fra morgenen av så besøker jeg hun jeg skulle møte i utgangspunktet på skolen.
Så trening innendørs utgår nok i dag. Men jeg har med meg Brazfit treningstights som jeg skal ha på dersom jeg skulle trenge å kle på meg litt mer. Om det ikke blir kaldt så kan jeg finne på å bli litt (mer) solbrent…
Håper dere får en fantastisk dag. Og til dere som leser til eksamen, tvi-tvi!
Ja, det er fortsatt enormt mye som skjer i hverdagen min. Jeg rekker ikke å kjede meg noe særlig akkurat. Nå er det dessverre ekstemt lite av alt jeg liker. Jobb, trening, blogging og være med venner. Nå er det bare en ting og det er skole og hard jobbing mot eksamen. Nå har jeg allerede fullført to eksamener som jeg håper og tror gikk veldig bra, men så gjenstår det to tøffe eksamener (etter min mening – de vanskeligste).
Men når mai er over, er det endelig tilbake til luksuslivet igjen. Jobb, ikke noe å lese på og bare kos. Det ser jeg frem til. Å som jeg ser frem til det.
Så som dere skjønner, så er det mye action her for tiden, og få ord som blir publisert her på bloggen. Men det er bare sånn det er det. Kommer sterkere tilbake – hold on.
Jeg lot meg provosere, men også engasjere. I går kveld kom jeg over en dokumentar der det handlet om tungt rusmisbrukere. Jeg har alltid tenkt mitt om dette og ja, jeg har vel en gang sagt at de som er avhenigig av stoff og de som er uten et hjem, ja, de kan for det selv. De har valgt det selv. Hvem har ikke tenkt det eller sagt dette høyt? Jeg tror vi er mange.
Etter jeg så dette programmet, fikk jeg noen andre øyne på dette og det fører da til at jeg velger å blogge om nettopp dette.
Ja, de som ruser seg velger selv å gjøre det. Men det som er mitt syn og min mening når det kommer til akkurat dette, er at jeg tror ikke at de som i dag er så avhenig av stoff, valgte å komme dit de er i dag – svært avhengige. Hadde vi spurt de som ruser seg i dag, om de ville tatt det første skuddet igjen dersom de fikk en ny sjanse. De fleste tror jeg ville sagt NEI.
Hadde de visst at de kom til å være uten et hjem, uten en familie å støtte seg på, da hadde de nok ikke gjort det. For hvem vet hva fremtiden bringer? Ikke jeg. Og ikke du.
Tre skudd og du er avhengig – var det en som sa i dokumentaren. 3 skudd tenker jeg. Det er så lite, men så alvorlig. Så alvorlig at jeg ikke en gang kan tenke meg hvordan det må være. Man har kanskje en jobb, mange venner og kanskje barn. Etter å møtt feil person, havnet på feil fest. Så blir livet snudd på hodet.
Jeg fikk i såfall et annet perspektiv på det. Jeg skal i så fall ikke gå rundt i gatene å se meg over skulderen på de som sitter der uten et hjem, å si med stolthet at de har valgt det selv. De er mennesker – rettere sagt, våre medmennesker. Tabu, sterke meninger, egoisme … Ja, kanskje vi skal tenke oss om før vi dømmer neste gang vi får slike tanker.
