HÅPLØS SITUASJON -SOM Å REDDE JORDKLODEN VED Å PLUKKE PLASTIKK

Selv med alt presset som er så har jeg nå med 2 ukers mellomrom mellom den nest siste og siste eksamen fått tid til å lande litt – tenke litt.

 

For det første så har jeg tenkt masse på mamma. Jeg har ikke hatt lyst til å fortelle det eller hatt behov for å si noe om det heller, men jeg skal være åpen og ærlig å fortelle at jeg har savnet henne ekstremt mye i det siste.
Kanskje har jeg blitt påminnet henne ekstra mye nå fordi ene venninnen min mistet sin pappa og hun andre jeg kjenner mistet sin mamma – begge nå i mai.

 

Jeg er så utrolig teit, eller hvilke ord man enn måtte ønske å beskrive meg med, alt for følelsesladet da kanskje. Et følelsesladet menneske. Jeg føler alt for enkelt med andre i sorg. Jeg vil liksom ikke at noen andre skal være trist. Eller det å måtte oppleve det jeg gjorde i 1996. Men sånn er det bare.

 

Jeg har kontaktet de som opplevde dette og jeg har på en måte gjort det jeg kan gjøre. Det å skrive en melding. Det å ta kontakt nå og da er noe jeg vet man setter så stor pris på.
Selv er jeg utrolig glad for at jeg har pappa i familien min som følger opp og bryr seg om hva jeg står i akkurat nå. Det er jo nærmest gratis i dag å skrive en melding eller å ringe. Men det betyr så enormt mye. Senest akkurat nå ringte han meg. Vi lo masse, som vi alltid gjør. Verdens beste pappa – det har jeg! Kanskje fordi vi begge gir og tar – som det så fint heter. Begge tar kontakt jevnlig. Det skal ikke mer til.

En relasjon er mellom to parter, som jeg har lært teorien av dette semesteret. Å den er avhengig av at begge jobber for at relasjonen skal holde seg sterk. Det hjelper lite med enveis kommunikasjon…

 

 

 

Jeg føler meg veldig heldig som er frisk. Som har bra økonomi. Kan studere det jeg nesten ikke kan vente med å få jobbet med. Det å ha en kjæreste. Gode venner som tar kontakt og som er der for meg. Som sier at jeg er så sprudlende og god. Da blir jeg glad da.

 

Det at jeg tenker på mamma nå i disse dager gjør godt for meg. Jeg kommer aldri til å glemme henne eller få smerten helt vekk. Men jeg liker at den er der på en måte også. Kanskje er det en følelse av at man har akseptert at livet ble som det ble. Lært å leve med den. Det er en del av meg.

 

Jeg er bare så utrolig takknemlig for livet jeg har fått. Jeg kunne jo hatt det så mye verre. Men det er lov å synes synd i seg selv. Noe sier meg at jeg har blitt litt tankefull etter å ha sett episoder fra “jeg mot meg”. En dokumentar om ungdommer med skikkelige vansker og angst. Selv er jeg helt frisk og har heldigvis for min del, aldri hatt slike problemer. Men jeg synes virkelig synd i de som ikke får hjelp.

 

Alle fortjener å ha det bra. Være trygg. Ha et hjem å komme til. Jeg vil liksom at alle skal ha det bra jeg. Å samtidig så ser jeg hvor hjelpesløs jeg faktisk er. Det er som å plukke plastikk for å redde jordkloden…. Umulig?!

 

 

Words….

 

 

-Randi Annette-

SLITEN KROPP – MEN SMAKER PÅ NOK EN UTFORDRING.

Nå er det like før jeg kan si meg ferdig med studentlivet for en liten stund. Bare 6 dager til min aller siste eksamen dette semesteret og det er så utrolig godt å tenke på. Så langt har jeg fått tilbakemelding på to eksamener og jeg er utrolig stolt og fornøyd. Så det hjelper på motivasjonen når man fortsatt må prioritere det å lese.

 

Formen er så som så. Ekstremt trøtt og sliten. Jeg fryser og føler meg ikke 100%. Men nå har jeg merket meg at det er flere som kjenner på det samme, så det er tydelig at det er noe som går.

 

I dag blir det helt klart treningsfri for min del, men det tror jeg at denne kroppen har behov for også med tanke på den hefitge treningsøkten jeg hadde i går kveld.

 

Nå er det bare å legge seg godt under pleddet å slappe av med en boks Pepsi Max. Det er fint på lille lørdag.

 

 

Ellers tenker jeg på en hårete utfordring igjen. Men kortene må jeg holde tett inntil brystet enn så lenge, fordi jeg må unngå å bli syk for at jeg skal utsette meg for denne utfordringen. Ikke at jeg skjønner helt hvorfor jeg vurderer dette, på en måte. Men igjen, så er det jo utrolig kult med utfordringer.

 

Lag dere en digg lille lørdag. Kos dere, smil litt ekstra og se de rundt deg. Et smil gjør så mye. I så fall for meg.

 

-Randi Annette-

MITT FØRSTE SYKKELRITT – 43 KM TOUR DE FRØYA

 

Bedre sent enn aldri – her kommer det litt om mitt første sykkelritt. Jeg hadde en plan om å skrive litt om dette i forkant og rett etterpå, men det er ikke alltid det blir som man planlegger.

Helgen som gikk bestod av masse spenning for min del. Jeg var så redd for å skuffe meg selv eller det å ikke greie å prestere. Det største presset legger jeg helt klar på meg selv. Men det er jo ikke noe nytt.

 

 

 

2 dager før Tour de Frøya syklet jeg for første gang 14 km. Før det har jeg vel knapt syklet 7 km i strekk i mitt liv. Så jeg tenkte at det kunne være lurt å prøve en tur på 14 km for å kjenne etter hvordan det gikk. Jeg skulle sykle på offroad sykkel på løpet, så jeg ville teste den ut så jeg ble litt bedre kjent med den.

Jeg psyket meg nok ned litt og tenkte på hvor kjipt det var at jeg ikke hadde fått syklet noe før rittet. Men jeg konkluderte med at det ikke hadde vært rom for dette på grunn av at jeg har hatt 4 eksamener å fokusere på. Det er bedre å lykkes der enn å komme i mål noen minutter tidligere. Det hadde strengt tatt ikke hatt noe å si fra eller til – tenkte jeg.

 

 

Med en fin gul drikkeflaske og startnummer, var det bare å spise godt, ta med matpakke og sørge for å ha nok energi og sukker både før og rett etterpå. Jeg var utrolig spent. Fikk nesten litt klar for kamp følelse.

 

Det å sette på merkene på hjelmen fikk kjæresten min ta seg av. Disse registrerte når jeg syklet fra start og når jeg kom inn i mål.

 

 

Kjæresten min syklet for BEWI, og jeg, jeg syklet for meg.
Han var uheldig og mistet sykkelkjeden under rittet, men fikk den på igjen etter litt. Tiden ble 1t og 15 minutter på han. Kjipt at slike ting skjer, men bedre å miste sykkelkjeden enn å bli hentet med ambulanse på grunn av en ulykke som flere desverre ble.

 

 

Generelt om min opplevelse rundt Frøya:

Det var bra med liv fra de ulike grendene som stod å heiet på oss. De bydde på heia-rop, sang, musikk, mat og drikke. De som trodde at Frøya var flatt, dere kan godt ta dere en runde selv. Det var noen bakker som var så lange, at jeg ikke kunne se opp. Jeg måtte se rett foran meg. Fokusere på lette gir, puste godt og ikke anstrenge meg. Sting fikk jeg også. Det har jeg aldri opplevd på en sykkeltur før.

Det regnet masse. Tærne mine kjente jeg ikke i det heletatt. En antydling til en strekk i leggen holdt på å melde seg, men heldigvis var det bare en ertende følelse. TATT SEG UT Å FÅTT STREKK I LEGGEN Å MÅTTE BLI KJØRT INN. Nei, den skulle fått satt seg den, koste hva det koste vil – tenkte jeg.

 

Etter en time på sykkelen, forstod jeg at jeg var omtrent halvveis. Jeg fant en gruppe jeg ville ta følge med. Men på grunn av 0 erfaring i løp og ikke minst om jeg kom til å greie å henge på, sparte jeg kreftene mine å kjørte mitt eget løp. Dumt å brenne av alt kruttet når det var omtrent en time igjen. Etter hvert fant jeg 2 syklister som hadde ganske bra tempo som jeg hadde som mål å holde meg fast i. Det endte opp med at den ene senket farten, og jeg og hun andre holdt sammen de siste 10 km.

 

 

Når det var under 1 km igjen, bestemte jeg meg for å gi jernet. Jeg måtte slå henne. Selv om målet var å komme rundt så måtte jeg komme inn i mål før henne. Jeg presset pedalene så godt jeg kunne, uten å kjenne tærne mine. Det var så godt å se målet og samtidig høre: her kommer det inn en dame. Randi Annette Enge i mål på 1 time og 48 minutter.

 

Jeg gapet nærmest etter luft. Hang over styret. Løftet sakte men sikkert opp føttene fra bakken. Jeg var i mål. Jeg hadde fullført. Målet mitt var 2 timer. Jeg hadde syntes det ville vært kjekt å kommet inn på 1 time og 45 minutter. Men det ble som det ble. Jeg er skikkelig fornøyd. Kroppen var ikke støl eller vond. Bare en anelse bak ene kneet og generelt slitne knær. Dette ga mersmak.
Og jeg er så utrolig stolt av meg selv at jeg faktisk fullfører det jeg sier jeg skal gjøre.

 

Neste år håper jeg at jeg kan få prøve å sykle med racer. Ifølge andre syklister så sier de at tiden min ville blitt omtrent15 minutter raskere med en annen sykkel, og det kan jeg faktisk tro på. Så får vi se da, hva det blir til neste år.

 

Uansett, jeg er skikkelig stolt av meg selv.

 

-Randi Annette-

PRESS OM SKYHØYE KARAKTERER – SKREMMENDE SPØR DU MEG!

Jeg må bare få sagt noen ord om dette med press om å prestere. En ting er at vi legger opp til personlige mål, men det å skape en kultur der alt handler om å få 5 eller 6 i kjemi og den slags er hårreisende.

 

Jeg overhørte en samtale med små jenter (nå følte jeg meg gammel), men de var kanskje omtrent tjue år. Det var kun 5 og 6 som ble nevnt og det var kun det som var bra nok. De spurte hverandre om hva som var bra og hva som var dårlig. Det kom ganske tydelig frem at 5 var greit, men 6 var målet. Selv har jeg vært i den alderen og jeg var fornøyd med 3. Jeg var veldig glad om jeg fikk 4 og 5 var en 6 for meg.

 

Meg på regionsmøte i Oslo når jeg var 26 år. Stolt – selv med karakterer som 3 i bagasjen.

 

 

Min første tanke var at de måtte virkelig jekke seg noen hakk. Hvor bra er det å dele med hverandre hva som er bra og ikke bra? Hvor kult er det å være den jenten som ber til høyere makter om å få 2 for å i det hele tatt stå? Skal hun bli sett ned på av den grunn? Jeg sier ikke at jentene vil se ned på andre nødvendigvis, men de lager et press som ikke er så himla bra. Og sunt er det i så fall ikke.

 

 

Selv var jeg ei jente som gikk ut av VGS med 4,2 i snitt. Jeg fikk meg fast jobb, ble tilbydd daglig leder trainee i en alder av 22 år og ble først falig leder, og når jeg ble 23 år, fikk jeg stillingen som daglig leder. Å da med et snitt på 4,2, som sikkert er skikkelig dårlig for noen. Men jeg var glad i det å gå på skolen. Elsket fag som gym og de kreative fagene.

 

Jeg så aldri for meg at jeg skulle våge meg på et høyskolenivå. Nå går jeg på BI og det er ubegripelig tøft og vanskelig. Men jeg står i det. I økonomifag er jeg ikke så sterk, men jeg jobber hardt for å få det til. Å da er det resultatet jeg får godt nok. Jeg elsker B2B, markedsføringsfag og det som har med måten mennesker tenker og handler på. Det er noe av det beste jeg vet.

 

 

 

 

Man kan ikke få til alt. Eller være god i alt. Jeg kan sette meg mål om å få A og B i fag der jeg kan ha en mulighet for det, men jeg holder den informasjonen tett inntil brystet, fordi det er garantert noen som sitter å kjenner på ubehag fordi man ikke har interessen for de fagene jeg satser på.
Den kulturen med å skal ha den og den karakteren, den kulturen skaper de som går på skole. Hva skal til for å ikke dele alt dette så høyt? De jentene var knapt 20 år. Hvordan blir det å gå på et høyere nivå der det krever enda mer? Vil de takle å få D og C i enkelte fag? Man er utrolig ung i den alderen, selv om man føler seg voksen på mange måter.

 

Jeg snakker litt karakterer jeg også, men det er mer basert på å holdet snittet mitt der det er, eller få bedre. Men det er ikke alt man trenger å kaste utav seg. Til nære venner der man ikke sitter så mange er en ting, men hadde jeg vært 19 år å hørt disse jentene, hadde jeg sikkert gått hjem å vært utrolig lei meg.

 

Kanskje ikke så dumt å tenke litt over dette i disse eksamensdagene. Det er nok press ellers, tenker jeg.

 

Selv skal jeg være ærlig å innrømme at jeg gleder meg utrolig mye til jeg kan begynne å jobbe på fulltid. Slippe å tenke på karakterer, snitt og eksamen.
Press blir det der også, men jeg tenker bare – bring it to me!

 

 

-Randi Annette-

 

 

JEG HAR MELDT MEG PÅ TOUR THE FRØYA – 43,8 KM PÅ SYKKEL!

Det er mildt sagt galskap. Jeg er stor i kjeften og tenker at det skal jeg vel klare. Ikke har jeg noe som helst erfaring med sykkelløp. Og tanken på at det skal være syklister foran, bak og på siden av meg, ja det gir meg frysninger. Det kommer nok til å bli litt antydning til panikk, nær døden opplevelse og ja, anger. Jeg kommer til å ha det brutalt og jeg kommer til å være utrolig sint på meg selv.

 

Jeg har ikke hatt tid til å prioritere å trene noe særlig generelt i år, men det er en grunn til at jeg gjør dette. Å det er fordi jeg vil utfordre meg selv. Jeg er mildt sagt lei av å lese til eksamen og kun fokusere på ting som jeg må gjøre. Så dette løpet blir for meg nok en greie jeg gjør som jeg ikke nødvendigvis har så utrolig lyst til, men jeg tenker at denne utfordrigen kan bare gjøre en ting med meg, å det er å utrfordre meg.

 

Jeg har i snitt trent 2 ganger i uken så langt i år, og med tanke på at det er bare 2 uker igjen til jeg skal sykle, så er det ikke så mye vits i å stresse nå. Formen er som den er.

 

 

 

 

Jeg elsker å jobbe i kjelleren, kjenne den brennende følelsen i musklene og det å slite. Det er i motbakker vi lærer og det er der vi erfarer viktige moment. 25 mai når dette løpet foregår, har jeg fullført 4/5 eksamener, og jeg gleder meg til å tråkke meg igjennom alle de følelsene som har oppstått i eksamenslesningen.

 

 

B2B, Økonomi og virksjomhetssyring og logistikk og markedsføringskanaler – ja, disse tre fagene skal jeg tenke på under slitet. 4 eksamener er over på denne dagen, bare en igjen.

 

Så får vi se da. Om jeg greier å posjonere ut kreftene over de 2 timene jeg skal sykle. Jeg vet at jeg må komme meg i mål på 2 timer. Det hadde vært gøy å satt seg et mål om tid, men jeg har 0 erfaring og ingen tid å måle meg meg.
Noe i meg sier at jeg har lyst til å greie det på 1 time og 45 minutter. Men grunnen til at jeg ikke tør helt å sette det som mål, for å frykt for å feile grensløst, og ikke komme meg i mål på to timer engang.

 

 

 

 

Hjelpe meg, hva har jeg gjort. Ikke har jeg tid til å sykle før løpet heller. Blir dette årets vits? Årets amatør? Ja vel, om jeg ender opp med å feile og drite meg ut, så har jeg prestert der jeg har jobbet hele dette semesteret. Jeg vil heller lykkes på skolebenken, enn å komme meg rundt øya på et gitt tidspunkt. For å sette det i perspektiv.

 

Men hey – skal vi bare si at målet er 1 time og 45 minutter da? Går det så går det – går det ikke, ja da blir jeg skikkelig forbanna.

 

-Randi Annette-

FEILEN MANGE MENN GJØR I DUSJEN – LITT FRISØRHUMOR KANSKJE?!

Jeg kom til å tenke på noen episoder som jeg har vært vitne til i disse årene som frisør. Med snart 13 år i yrket så har jeg sett en gjenganger. Å nå som det det går mot plussgrader, mer sol og ja, sjansen for å få et solskille, så kan kanskje dette være en påminnelse til menn der ute.

Det er kanskje ren frisørhumor, men kanskje mange kan kjenne seg igjen også. Jeg har alt for mange ganger blitt litt overrasket, men nå er det mer som komisk over å se dette gang etter gang….

 

For når det kommer en langhåret mann i stolen. Han er nybarbert, tatt vekk nakkehår selv for noen dager siden, og er skikkelig klar for å få klippet vekk litt av lengden. Obs – obs!

 

 

 

 

For det første så skal man ha en konsultasjon, kanskje se litt ekstra på utgangspunktet før man finner frem den berømte maskinen. Er man litt for kjapp på labben så kan man få seg noen overraskelser, og det har undertegnende også opplevd skjønner dere.

 

For hva er det med menn som står i dusjen, finner frem høvvelen, kjenner etter med den ene hånden hvor skinnskjegget skal kuttes for så å rake vekk – uten speil. Ja det går jo utmerket det. Også har vi nakkehårene. Ja, noen liker vel å tro at de har øyne i bakhodet. Neida, det blir ymse resultater av dette. Og jeg har hatt mange morsomme hendelser med dette. Jeg må i tilfeller spørre kundene: “Ja, har du klipt deg selv ved ørene siden sist du var her?” Kunden ser gjerne på meg med spørrende øyne, og sier: “Nei, jeg tar bare høvvelen ved ørene, fordi det vokser så jææææævlig fort”.

 

Mhm… – tenker jeg.

 

Dere kan tenke dere hvordan dette ser ut etter å ha klippet dette, når hårfestet er flyttet langt mer opp enn hva det burde vært. Det er så morsomme resultater av menn i dusjen, med en høvvel og uten speil. Å med solskille blir det enda bedre. Mulig det er bare min tørre humor, men dette blir det kreative løsninger av.

 

Det er mange morsomme øyeblikk og mine faste kunder kan jo skylde på meg også, på grunn av at jeg er fulltidsstudent og ikke har like stor kapasitet til å være så mye på jobb som jeg kunne ønske.

 

Veldig morsomt å se tilbake på, og kanskje kjenner du deg igjen. Jeg begynte i så fall å le litt for meg selv fra morgenen av i dagtidlig når jeg kom på disse hendelsene.

 

Min oppfordring til dere menn, bruk speilet.

 

-Randi Annette-

PÅFYLL AV ENERGI KLOKKEN 06.30 I MORGEN!

 

Selv om det føles skikkelig håpløst ut akkurat nå, så skal jeg tvinge opp øyelokkene og komme meg på trening i morgen tidlig. Det er liksom min fredagskos har jeg funnet ut.
Det å stå opp klokken 06.00 på fredager for å trene Tabata 45 på 3t-Ilsvika.

 

 

Nå skal det sies at det er lenge siden den timen ble min faste time, men den skal bli en time jeg nå skal prioritere i eksamenstiden. Da får jeg en start på dagen som jeg vil få utbytte av resten av dagen. Om jeg blir litt trøtt så får jeg sørge for å få litt frisk luft i fjeset. Verre enn det er det ikke.

 

 

 

Jeg er veldig glad i rutiner. Morsomt å ta ting på sparket også, men jeg liker å ha ting å se frem til. Så dersom dette er det som skal til for å gi meg en fin start på dagen, så er det veldig verdt det.

 

 

Foto: Cassandra Coste

 

 

Tabata er ganske hefitg så tidlig, men jeg elsker det veldig. Jeg kunne tenkt meg flere slike tidlige morgentreninger.

 

Dersom du er en morgenfugl som meg, så anbefaler jeg deg virkelig å bli med. Deilig frokost og rykende fersk kaffe etter masse hopp og sprett, tjo og hei. Ja, det smaker skjeldent så godt med kaffe som det gjør etter en slik time.

 

 

 

Men nå må jeg pakke treningsbagen og ikke minst finne sengen. Noen timer søvn må det bli før jeg skal bli pisket rundt klokken 06.30 i morgen tidlig.

 

Klokken 07.15 er jeg ferdig med min trening i morgen – og det med god samvittighet.

 

-Randi Annette-