I går var jeg på graven til mamma der jeg rev bort ugress og vannet. Det gjorde godt på et vis, men samtidig er det utrolig tøft også.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

 Her er mamma sin sten. Veldig fin. Den kler henne så godt, siden alle sier at hun var veldig pen. Hun lo mye og hadde humor, men ble ikke så gammel. Bare 38 år. Det er det som irriterer mest. Hun var jo så ung. Det er ikke noe man kan bestemme, det har ikke med alder å gjøre.

Det ble ikke tatt bildet etter jeg var ferdig med å rydde, men for meg ga det meg det jeg trengte.

Jeg fikk føle en slags nærhet, sorg og lykke. Nærhet fordi jeg ser med egne øyne at stenen hennes er her. Sorg fordi hun måtte forlate meg (8år), min søster (12år) og pappa (39år) så alt for fort. Som dere ser så var vi alle tre unge da hun forlot oss. Det er rart. Det gjør fryktelig vont hvis jeg først begynner denne tankeprosessen. Føler det er skikkelig urettferdig og trist. 

Jeg trøster meg med en ting. Jeg og min søster står i dag å driver butikk og frisørsalong. Min pappa lever og har det bra. Han er frisk og min aller beste venn. Tenk på det, det kommer alltid noe godt utav noe. Man må bare velge å se sånn på det. Ellers, blir det bare vont værre.

Det gjør både godt og vont å gråte. Men, jeg tror det er viktig også. Men, vi er alle ulike. Det betyr ikke at man ikke bryr seg om man ikke gråter, så dersom du kjenner noen som du mener aldri gråter eller er lei seg, så er det personer som liker å være alene om dette. Det har jeg alltid slitt med å forstå siden jeg er så åpen selv. Men, man skal akseptere hverandre.

Det er bra man ikke vet hva morgendagen bringer, tenker jeg.

-Randi Annette-