Det er ikke så enkelt. Når man føler at man må tenke og fokusere på ting man ikke ønsker å tenke eller fokusere så mye på. Dette gjelder jo kun oss kvinner da dette er snakk om graviditet. Det har vært mye snakk om dette nå i media om kvinner og graviditet. Det går jo ikke an å tenke på hvor gammel man er, det er jo ikke det man skal fokusere på. Man bør helst ha det økonomisk bra, ha plass og ikke minst en god partner. Det er ikke en selvfølge at begge parter skal være klar til dette på samme tidspunkt. Menn kan vente til de er 60 år gamle, men for oss kvinner så må vi tenke på dette helst mye før man fyller 40 år.
De sier at du som er snart 30 bør begynne å få ut fingeren. Det er så skremmende å si slikt. Tenk så ekkelt og trasig det er for oss som er 25-30 år gamle og ikke kjenner at man er klar,å kanskje ikke har en partner. Å kanskje ikke økonomien heller. Nei, la meg bestemme meg når jeg er klar. Skal man stresse fordi statistikken sier at du må starte før du fyller 30 år, eller skal man kjenne på dette selv?
Dere menn er så heldige. Dere trenger ikke å gå gravid, (noe som er grusomt for enkelte), dere slipper å føde, å ikke minst alt det som skjer etter en fødsel. Ikke at jeg kan uttale meg for mye om dette temaet, men jeg har hørt om mye opplevelser. Alt i fra fødsler som gikk på 1,2,3 og de som har hatt sine verste mareritt. Det er bra man ikke vet hva som skjer i fremtiden, spør du meg.
Om jeg er klar for å bli gravid? Nei, det er jeg ikke. Men, jeg håper jeg kan bli mamma om tre år, men jeg er veldig usikker på om det er noe jeg vil og er klar for da. For akkurat nå så sitter jeg bare å rister på hodet å tenker, at det å se seg selv skrive tre år, det er rart og skummelt på samme tid. Men, jeg har opplevd det er bra prevensjon det å være med mange barn over en lengre periode, så man vet jo aldri. Kanskje jeg slår meg skikkelig hardt en dag? He he, neida
Hvem vet?!
Er du klar for dette eller har du fått barn? Hva mener du om dette presset med alder og graviditet?
-Randi Annette-
Nei, alle er ikke klar samtidig. Smaboeren har ett barn frafør og er ikke klar for en til helt enda. Jeg derimot, har vært klar i flere år, prøvd med en mann men ikke fått det til. Dette ligger faktisk i familien, problemer med å få barn. Men pytt,pytt nå fremdeles vente på at samboeren skal bli klar.
Håper du får fulgt planen til og får det til når du er klar selv (om 3 år?)
Oda: Min største frykt er å være skikkelig klar, men at min samboer ikke er det. Det må være fryktelig, på mange måter.
Man skal ikke ta det som en selvfølge at man kan få barn heller.
Det er som det er egentlig. Han er viktigere. Det virker kanskje rart. Uansett hvor sterkt jeg ønsker et barn så kommer følelsene til samboeren først. Jeg vil ikke få et barn dersom det er en risiko for at han vil komme til å misslike barnet fordi det kommer i “veien” for hass egne ønsker og frihet. Men det kan hende jeg etterhvert innser at jeg ikke kan vente på han lengre. Bare tiden vil vise.
Oda: Det du sier treffer meg virkelig. Jeg har sett for meg den typiske situasjonen i et hjem der kvinnen har maset eller hintet om et stort ønske om et barn. Å mannen sier, “ja det var du som ville ha barn”, hvis hun klager over at ungen ikke sover ect. Nei. Viktig at man er to. Man kan vente til man vil, men man bør nok snakke sammen om hva det verste som kan skje dersom man skulle få et barn.
Du snakker om at vi menn er så heldige. Problemet er ikke at vi ikke går igjennom nøyaktig hva dere går igjennom med bekkenløsning etc. Smertene og til dels lidelsene igjennom de 9 månedene. Men dere må ikke glemme at vi går rundt dere i de månedene. Og seøv om vi ikke kjenner alt det dere kjenner. Får vi kjenne det på kroppen, surheten, de enkle svarene, sutringen etc. For mange menn er en graviditet like stor påkjenning mentalt som til dere damer. Vi svelger mye sinne og frustrasjon igjennom denne tiden.
Så kommer dagen hvor den lille skal ut. Jeg var der under begge fødslene og det er helt utrolig. En opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Men tiden etter forandrer livet seg totalt. En helomvending som ikke kan beskrives.
Selvfølgelig er en graviditet forskjellig fra kvinne til kvinne. Men ikke glem gubben oppi det hele. Uansett hvor ille det er. Gi ham et smil i ny og ned 🙂
Lasse: Gøy å lese. Ja, men her var poenget dette med “klokka” og presset på det å begynne å produsere.
Jeg har sett og hørt mye. Kvinner som er gravide som ikke klarer noe. Ikke det å hente ting, handle, rydde ect. Å da fordi at det blir sett på som en sykdom.
(I de tilfellene jeg snakker om i så fall).
Jeg tror det er viktig å tenke på hverandre oppi det hele. Som du sier 🙂