Helt nakent og rett fra hjertet.

Dette er rett ifra hjertet. I en situasjon få kan si at de forstår seg på. Det er rart å sitte her ett år senere å lese dette. Det er ett år siden dette innlegget ble postet, men jeg synes det er viktig å stå fram som en åpen, sårbar og sterk jente. For det er jeg. Ellers har jeg vel ikke vært her jeg er i dag. Kanskje du kjenner deg igjen? Kanskje en venn av deg kjenner seg igjen? Jeg vil gjerne dele min historie så kanskje du kan kjenne på at  du ikke er alene. 

 

Det er søndag formiddag og eg hadde ikke trodd at dagen skulle starte med hodepine og en følelse av tomrom. Jeg leste om en person som akkurat hadde mistet sin mor i en tragisk ulykke, like ved der jeg kommer fra. Å det var da alt kokte sammen i hodet mitt, å jeg brøt sammen. Jeg gråt og gråt og følte meg så liten og sårbar, som jeg ikke har gjort på lenge. Da var det i gang, igjen.

Jeg føler at jeg ikke forstår eller klarer å innse det jeg har vært igjennom. Jeg kjenner svært skjeldent på denne følelsen, av det tapet jeg hadde som åtteåring. Jeg var jo bare et barn. Selv var mamma bare 38 år gammel da hun måtte forlate meg og min familie. Det er tragisk å tenke på. Det er helt forferdelig. Det er ubeskrivelig vondt. Det er ikke ord som kan beskrive dette. Man må ha opplevd det selv for å forstå.
Der og da når jeg gråter er det så lite her i livet som betyr noe. Jeg kjenner kun på en følelse som er ubeskrivelig vond, sår, trist og uforståelig. Utenkelig. Å jeg er en som har gått igjennom livet med denne smerten. Jeg, som mange andre har blitt tvunget litt å legge dette til side for å fungere i det offentlige. Men, når man blir minnet på dette ved å lese at andre går igjennom det samme, er det utrolig vanskelig.

 Det er en smerte som alltid vil være der. Den kommer frem når jeg ser på bilder eller når jeg tar meg tid til å tenke på henne. Å ikke minst slik som nå, når jeg leser om andre som desverre må gå igjennom det samme.
Det er så trist. Så urettferdig.

Hvordan takle det? Det handler om å respektere det. Respektere at det ble slik. Se på de positive hendelsene som har vært i ettertid. Det er lett å si, det er det. Å grunnen til at jeg sier det er kun av en grunn.
Jeg har ikke noe valg annet enn å akseptere det. Jeg må leve med det resten av mitt liv. Å da må jeg gjøre det som gir meg mening her i livet. Det som gjør det verdt å leve og takle disse periodene som vil være her resten av mitt liv. Man må våge å være svak, vise sårbarhet. Å ikke minst,  være seg selv. 

Man må bare gjøre det beste utav det. Det finnes alltid gode og onde dager. Man må bare lære å takle det.

 

Det er lov å dele dette innlegget. Kanskje du kjenner noen som kan være i denne situasjonen, som trenger å se at han / hun ikke er alene.

 

 

#mamma #mor #savn #død #døden #smerte #sorg #motgang #mestring #Hverdag #Mandag #Inspirasjon #Blogg #Blogger

 

-Randi Annette-

8 kommentarer

Siste innlegg