Den følelsen når du har lyst til å dra skjorta over huet – og bli der. Til tider så føler jeg det sånn. Jeg står opp med den innstillingen at jeg skal jobbe. Med Norsk. Ender opp med å synes det er like tørt som det var i går. Og dagen før der – og dagen før der igjen. Jeg kunne ha tenkt meg å stikket huet i bakken, slik som en struts gjør når den er redd. Jeg fant forleden ut at det var bare på tegnefilm at strutser stakk hue i bakken når de var redde. Så jeg innrømmer at jeg i en alder av 28 år trodde fortsatt på det….. Og jeg er ikke alene om det heller…. Sant?!

Ingen tittel på dagens blogginnlegg, fordi jeg rett og slett ikke kom på noe. -Ingen tittel-

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg skal jo i grunn ikke klage. Og jeg har vel ikke noe grunn til å henge med leppa heller, for jeg har jo tross alt levd livets glade dager nå en uke. Men, jeg merker det er tyngre å starte på igjen nå når det er en stund siden sist. Rutiner og strenge Randi Annette må på plass, og det kommer vel av seg selv når jeg kommer tilbake til Trondheim igjen.

Små steg i riktig retning er det i så fall. Bøkene har blitt åpnet, jeg har en plan og jeg har skrevet en side på word om fordypningsoppgaven min. Den er i grunn morsom å jobbe med. Men, det å lese seg opp til prøve om språkhistorie og språkdebatten på 1900-tallet, er en historie for seg selv. Men, dagen jeg skal ha prøve nærmer seg sakte, men sikkert. Så jeg må vel bare sette meg ned etter å ha truffet pappa, som kommer en til til Frøya. Kanskje han har noen visdomsord som treffer, så jeg finner giret jeg trenger for å kjøre på.

Uansett, det handler vel om å bestemme seg, slik det ofte handler om i de fleste situasjoner der man ikke har funnet førstegiret. 

Eller, hva sier du?

-Randi Annette-