Barndomshjemmet – fylt av minner på godt og vondt.

Det er her jeg er nå at de fleste minnene på godt og vondt strømmer på. Det er i huset jeg er på besøk i som er barndomshjemmet mitt. Det var her jeg hadde barndommen sammen med en søster, en mor og en far. Jeg hadde en farmor og en farfar som ofte var på besøk. Og ikke minst min gammelonkel. Nå er det bare pappa igjen i dette huset.

 

Jeg fant igjen et bildet ifra min konfirmasjon. Bildet forteller en historie fra den gangen vi var en familie på fem – ikke fire. Mamma døde rett før jeg fylte åtte år. Vi var da tre. Men, jeg fikk en stebror og en bonusmamma noen år senere. Bildet fra min konfirmasjon viser en familie på fem, som etter noen år skulle bli til tre – igjen. 

 

Årene etter døde en etter en. I så fall føles det sånn. Det virker som at barndomshjemmet er fylt opp, selv om mange har gått bort og ut av livet mitt. Huset har sin sjarm, det har minner som jeg ikke kjenner så godt på ellers, men de kommer når jeg er hjemme. Jeg og pappa er veldig flinke til det å mimre  og snakke om det som har vært. Det gjør godt. Veldig godt, faktisk.

 

 

 

Jeg har barndomsrommet mitt. Det har fått litt maling siden jeg var åtte år, og noen andre møbler. Men, korketavlen med bilder er der fortsatt. Smykkeskrinet mitt og de myntene jeg samlet på, er der enda. Det å gå opp trappen, for så å åpne to dører som fører meg inn på et rom som er fylt av gode minner. Jeg kan enda i dag se for meg at jeg ligger der som et barn, og søster, mamma og pappa kommer inn på rommet mitt med en kake og en pakke der de synger en bursdagssang. Og de gangene pappa måtte gang på gang komme inn for å vekke meg, når det var ingenting som var bedre enn å sove til langt på formiddagen. 

 

Tiden har forandret seg og mye har skjedd på disse årene. Det er stort sett bare gode minner, og det å komme hjem til Mausund, senke skuldrene og mimre sammen med pappa er noe av det beste jeg vet. Trondheim er fylt med rutiner, gjøremål og stress. Noe jeg også trives med. Men, det å lade batteriene og senke skuldrene her hjemme sammen med pappa, er noe for seg selv.

 

 

-Randi Annette-

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg