Målet var å legge det vekk. Ikke tenke. Ikke føle. Ikke forestille. Ikke…

 

22 år er gått. 22 år! Det helt utenkelig. Å ja, jeg takler tapet over mamma bedre enn noen sinne. Det er utrolig godt. Nå er jeg ikke lei meg, trist og føler at livet min består av en tung bagasje som tynger meg både innvendig og utvendig. Jeg er ikke trist og lei meg halve året som før. Oktober til april var i svært mange år utrolig heftig for meg. Ja, helt til jeg var 24 år, tror jeg.

 

 

Det går bra. Helt til det ikke går bra. En fyrstikk som er nytent kan sammenlignes med et år. Året går. Å plutselig er november her. 8 november kommer. Du bestemmer deg for at i år så skal du fikse denne dagen. I år skal jeg takle det litt bedre enn i fjor..

Og du ender opp med å brenner deg. Igjen. Og igjen. Og – igjen. Det svir. Det gjør vondt. Det føles så forbannet urettferdig. Jeg kjenner på sinne. Svært sterkt sinne. Så mye sinne og fortvilelse at jeg ikke finner ord. Hvorfor liksom. Hvorfor?

 

Uansett så har jeg gjort det jeg kan gjøre for å gjøre dagen best mulig. Jeg startet med en fantastisk god frokost med en god venn. Kaffe, smoothie, ulike slag av brødbakst. Jeg tenkte at dette vil gjøre dagen.

 

Helt til jeg satte meg ned med den ene studentgruppen min, å jeg knakk sammen. Jeg knakk fullstendig sammen. Så fortvilet. Så tom og så hjelpesløs. Gode klemmer ble delt. Det ble latter til slutt og jeg jobbet for å holde fokus.

 

Videre til en annen studentgruppe for å jobbe med et annet fag. Der var det full fokus på jobben som skulle gjøres. Jeg lo mye som jeg alltid gjør. Fikk meg selv til å tro at jeg hadde det bra og ikke tenkte på mamma. Noe jeg selvfølgelig gjorde.

Så over til den tredje studentgruppen å jobbe med nok et fag. Før jeg skulle på jobb. Der koser jeg meg alltid å ikke minst få møte de fantastiske kundene jeg har hatt igjennom så mange år nå. Og de beste medarbeiderne.

 

 

Så syklet jeg hjem. Kjente at hvert tråkk igjennom de pedalene på sykkelen fikk meg til å få ut frustrasjonen. Få ut alle tanker og følelser jeg hadde holdt inne i meg igjennom dagen. Hvert tråkk ga meg noe. Jeg fikk ut litt frustrasjon, men ikke nok. Så jeg dro rett på spinning klokken sju i kveld. Der jeg kjente at tårene presset på, fordi hvert eneste tråkk jeg gjorde la jeg noe i.

 

Smerte. Fortvilelse. Sinne. Ja, jeg ga alt. Jeg har aldri i mitt liv prestrert såpass bra på en spinningtime før. Merkelig nok….

 

Vel hjem kom jeg, der jeg lagde meg en sen og god middag. Serranoskinke som jeg surret rundt en indrefilet. Hjemmelagd tzatziki og søtpotetfries. Spiste og gråt. Endelig kunne jeg gi slipp. Få alt ut…..

 

Slik som lyset som jeg tente for mamma. Såvidt det var en flamme. Så svak på en måte….

 

En rar sammenligning. Men, nå lyser det så sterkt og fint. Å her sitter jeg nå å kjenner at jeg føler meg lettere. Jeg kan sitte å slappe av. Smile. Kose meg under pleddet, dele min nære og personlige historie med dere.

 

Det er alt for mye tabu i verden. Å jeg er ikke en som tenker å være en som ikke viser flere sider av meg selv. Jeg har ikke noe å legge skjul på. Jeg er et menneske jeg også, som deg. Å vil jeg dele min historie, så gjør jeg det.

 

 

En ting jeg har merket meg, er at det er folk som er over femti år også, som skriver et hjerte over tapet etter sine foreldre på facebook. Skriver det offentlig.
Så jeg må vel bare innse at jeg vil kjenne på dette resten av livet jeg også. Å nå blir jeg 30 år om 14 dager. 22 november. Det kommer også til å bli en spesiell dag på mange måter. Men fin, det skal den bli.

 

Jeg takler det bedre, men fortvilelsen større. Fordi det blir flere og flere år siden sist hun ga meg en klem. Siden hun nusset meg god natt. Men, jeg henger ikke med hodet av den grunn.

 

Min storesøster, mamma og meg.

 

Men jeg tilltater meg å være trist og lei meg. For jeg er tross alt et menneske jeg også.

 

#mamma #mor #lys #sorg #tap #kjærlighet

-Randi Annette-