Jeg er som mine nærmeste venner og bekjente vet, ikke kjent for å være ei fjellgeit eller ei som stadig vekk befinner seg i skog og mark. Men heller mer som ei som er med på gruppetimer eller løfter vekter innendørs…

Kjæresten min og jeg så på ferie til syden. Vi så også på bilferie sørover, men endte rett og slett opp med en ferie i Jotunheimen for å gå på norges høyeste fjell. Jeg lot meg ikke skremme. Ikke søkte jeg opp noe om fjellet heller. Ikke ville jeg vite hvor bratt det var, hvilket terreng jeg kom til å møte på. Hvorfor? Fordi jeg tenker så enkelt som at jeg kan ikke gjøre noe med været eller hvordan veien opp dit er. Jeg må bare gjøre den jobben det kreves for å komme seg opp.

 

Mange leser seg nervøse. De gir kanskje opp før de har begynt. Kall meg gal eller ulogisk. Jeg bare elsker å utfordre meg, så da blir det som det blir – tenker jeg..

 

På hotellet fikk vi dette rommet, og vi fikk mulighet til å spise hjemmelagd pizza. Det ble jeg overrasket over, men også veldig glad.

 

Vi vurderte å utsette gåturen med en dag på grunn av at været var så som så i går når vi skulle gå. Men med litt regn og litt vind så får man kjent på naturen på godt og vondt. Så vi kjørte på.

Ekstra sokker, votter osv tok vi med i tilfelle.

 

Og masse energi.

Vi tok med oss vin, ost og kjeks. Egen fjøl og kniv som vi tenkte å sette oss ute i marka med på kvelden etter turen. Men dette ble med oss hjem igjen. Så da får vi kose oss en annen helg.

Da var det bare å få med seg sekken og begynne å gå. Jeg var skikkelig spent på mine knær i og med at jeg har slitt litt med de etter at jeg har løpt alt for langt og mye uten å starte forsiktig. Og jeg hadde alltid den fjellvettregelen i hodet : det er ingen skam å snu….

Slik så det ut der vi skulle starte å gå.

Før dere skroller videre:

– Galdhøpiggen er Fastlands-Norges, Skandinavias og Nord-Europas høyeste fjell.
– Det har en høyde på 2 468,8 meter over havet.
– Fjellet ligger i Jotunheimen i Lom kommune i Oppland fylke, på Jotunheimplatået på ca. 2 000 moh., og selve piggen stikker 420 meter over.

Etter en km ca. Bare resten igjen. Det regnet litt, men det var så godt. Fjeset var så svett at dette var bare himmelsk.

 

Det var noen partier med snø. 4 partier totalt som jeg husker. Det var bratt. Skikkelig bratt. Sleipt og det var fort å skli. Det ble raskt høy puls, men det var ingen poeng i å ta det rolig. Vi jobbet godt og konkret i disse bakkene, og tok heller en pause når vi hadde passert snøen.

Gjett om jeg er glad for at jeg og kjæresten min tenker likt. Vi begge elsker å kjenne på at det er et slit og et ork. Det å være i kjelleren er noe vi begge elsker, på en eller annen merkelig måte.

 

Da kunne vi sette oss litt. Sjokolade, polarbrød med markell og vann. Vi hadde så mange fine og gode samtaler på veien. Det var tungt, men vi lo masse. Koset oss skikkelig, rett og slett.

 

Det å gå på snøen var en ting. Men å gå på steiner som var i variert størrelse var utfordrende. Jeg fikk stein over venstrefoten 3 ganger. Og tærne. Det var så vondt, men jeg bare lagde en brølelyd (haha – det er helt sant) for å få ut aggresjonen på den måten så var jeg ferdig med den følelsen. Smerte er bare en følelse….

 

Og når vi fikk øye på dette synet ble det jubel. Det var så fint. Noe annet enn stein liksom. Dette er høyt oppe, men det synes ikke så godt på bildet.

Til slutt var vi på toppen. Det var en utrolig følelse. Helt til jeg brøt ut i latter og sa: “men vi må jo gå ned igjen å!!”
Der kjøpte vi oss hver vår tskjorte som et minne, drakk en kopp kaffe og spiste litt mat. En bedre turvenn kunne jeg ikke hatt med. Vi passer så utrolig godt sammen. Ikke bare som kjærester, men vi har så mye til felles med tanke på at vi begge elsker å utfordre oss. Trening er vår hobby og det er kult å kan gjøre slike ting sammen.

Etterhvert begynte skyene å forsvinne. Vi fikk se så mye vakkert at jeg slet med å finne ord. Når jeg blir stille, da er det fint da.

Det er stygt å si det, men når jeg så meg tilbake å så personen som var på vei opp med snø som underlag, tenkte jeg for meg selv at jeg var glad vi var ferdig med å gå oppover. Jeg satt meg på baken å akte nedover for å spare tid, men også for å få meg en god latter. Jeg stod for mye underholdning for folk som skulle gå oppover. Og jeg tror de satte pris på å dette. Man trenger oppturer og slike øyeblikk når man går i fjellet – erfarte jeg.

Der er toppen som vi gikk ifra.

 

Og knærne mine sviktet meg omtrentlig halvveis ned. Det ble stopp flere ganger med inntak av smertestillende. Tårene presset på. Smerten økte. Smertestillende funket ikke litt heller. Mulig det gjorde det, men smerten ble bare større og større. Ned måtte jeg. Å det alene. Kjæresten min tilbydde seg å bære meg, men det var ikke snakk om.

 

Jeg fant min egen teknikk etter litt. Jeg holdte hendene mine på knærne og gikk. Det så idiotisk ut, men det var det siste jeg brydde meg om. Jeg regner med folk forsto hvorfor.

 

 

Men steiner som vrikket på seg var det utfordrende å gå. 3 ganger fikk jeg steiner over ene foten og tærne. På vei ned ramlet jeg en gang da steiner rullet ned. Men kampsporten har satt sine spor etter 9 år. Jeg landet rett i fallteknikk men nakke og hodet opp og lå rett ut med den ene armen og foten. Så jeg lå der å lo litt og syntes det var ganske kult. Så var det bare å gå videre…

Ned kom vi med et smil om munnen. Rumpen min kjente jeg ikke noe av. Kanskje ikke noe rart etter å ha aket nedover fjellet enkelte steder.

De fine luene kjøpte vi oss dagen før turen. Vi måtte ha den samme selvfølgelig.

(Resten av bildene fra nå av ble tatt med mobilen).

 

Så tilbake til hotellet der vi hadde en treretters og vinpakke foran oss. Vi satt der med store smil. Vi var slitne. Trette. Stolte – det var så mange følelser på en og samme tid.

 

Forrett

 

Hovedrett

Dessert

 

Anbefaler ikke denne turen til dere med små barn. Har du barn over 10 år som elsker fjellet, kjør på. Ellers anbefaler jeg det ikke.
Turen tok 9 timer med stopp på toppen på 1 time og 45 minutter. De har brevandring også der turen er mye enklere enn denne vi gikk på egenhånd. Der går man med tau med flere og med guide (dette er noe folk har sagt som har gått begge turene). Der var det noen barn med så jeg. Men denne turen er tøff, så du må gjerne teste den ut.

 

Kroppen i dag er støl i lår og legger. Knærne verker. Pulsklokken viser at jeg trenger hvile i over 8 dager, så det er ikke rart jeg føler meg litt sliten. Men overraskende bra også, så kroppen er ikke så verst.

 

Dette ble et langt innlegg, men det var en såpass heftig opplevelse at det bare ble sånn.

 

Avslutter med å takke den fantastiske kjæresten min for en magisk ferie på 3 uker, og ikke minst denne turen som ble et minne for livet. Takk for at du er du.

 

Jeg elsker deg <3

 

-Randi Annette-