Selv med alt presset som er så har jeg nå med 2 ukers mellomrom mellom den nest siste og siste eksamen fått tid til å lande litt – tenke litt.
For det første så har jeg tenkt masse på mamma. Jeg har ikke hatt lyst til å fortelle det eller hatt behov for å si noe om det heller, men jeg skal være åpen og ærlig å fortelle at jeg har savnet henne ekstremt mye i det siste.
Kanskje har jeg blitt påminnet henne ekstra mye nå fordi ene venninnen min mistet sin pappa og hun andre jeg kjenner mistet sin mamma – begge nå i mai.
Jeg er så utrolig teit, eller hvilke ord man enn måtte ønske å beskrive meg med, alt for følelsesladet da kanskje. Et følelsesladet menneske. Jeg føler alt for enkelt med andre i sorg. Jeg vil liksom ikke at noen andre skal være trist. Eller det å måtte oppleve det jeg gjorde i 1996. Men sånn er det bare.
Jeg har kontaktet de som opplevde dette og jeg har på en måte gjort det jeg kan gjøre. Det å skrive en melding. Det å ta kontakt nå og da er noe jeg vet man setter så stor pris på.
Selv er jeg utrolig glad for at jeg har pappa i familien min som følger opp og bryr seg om hva jeg står i akkurat nå. Det er jo nærmest gratis i dag å skrive en melding eller å ringe. Men det betyr så enormt mye. Senest akkurat nå ringte han meg. Vi lo masse, som vi alltid gjør. Verdens beste pappa – det har jeg! Kanskje fordi vi begge gir og tar – som det så fint heter. Begge tar kontakt jevnlig. Det skal ikke mer til.
En relasjon er mellom to parter, som jeg har lært teorien av dette semesteret. Å den er avhengig av at begge jobber for at relasjonen skal holde seg sterk. Det hjelper lite med enveis kommunikasjon…
Jeg føler meg veldig heldig som er frisk. Som har bra økonomi. Kan studere det jeg nesten ikke kan vente med å få jobbet med. Det å ha en kjæreste. Gode venner som tar kontakt og som er der for meg. Som sier at jeg er så sprudlende og god. Da blir jeg glad da.
Det at jeg tenker på mamma nå i disse dager gjør godt for meg. Jeg kommer aldri til å glemme henne eller få smerten helt vekk. Men jeg liker at den er der på en måte også. Kanskje er det en følelse av at man har akseptert at livet ble som det ble. Lært å leve med den. Det er en del av meg.
Jeg er bare så utrolig takknemlig for livet jeg har fått. Jeg kunne jo hatt det så mye verre. Men det er lov å synes synd i seg selv. Noe sier meg at jeg har blitt litt tankefull etter å ha sett episoder fra “jeg mot meg”. En dokumentar om ungdommer med skikkelige vansker og angst. Selv er jeg helt frisk og har heldigvis for min del, aldri hatt slike problemer. Men jeg synes virkelig synd i de som ikke får hjelp.
Alle fortjener å ha det bra. Være trygg. Ha et hjem å komme til. Jeg vil liksom at alle skal ha det bra jeg. Å samtidig så ser jeg hvor hjelpesløs jeg faktisk er. Det er som å plukke plastikk for å redde jordkloden…. Umulig?!
Words….
-Randi Annette-