Reklame | Brazfit

Etter å ha sittet på baken i seks timer med studiene i dag, kom jeg meg omsider opp av stolen. Jeg fant frem treningsklærne og treningsmatten, og begynte å tøye. Jeg skulle for første gang siden juni løpe utendørs. Knærne mine har ikke vært glade i løping, og jeg har jobbet hardt med å gjøre alt etter boken siden sommer.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

En utrolig dyktig kiropraktor har hjulpet meg. På det første møtet med han, oppfordret jeg han til å være skikkelig streng med meg. Dersom han sa ting halvhjertet eller ikke var streng, kom jeg mest sannsynlig til å være flink de første ukene, også droppe øvelser og lignende. Jeg skulle møte uttøying for første gang etter møtet med han.

Og kroppen her har knapt opplevd det. Men jeg ba virkelig om å få kjeft hvis jeg ikke gjode hjemmeleksen min, så jeg turte selvfølgelig ikke annet enn å gjøre som jeg fikk beskjed om.

Omsider kom jeg meg utendørs. Etter hvert begynte jeg å jogge. Målet var å jogge mellom to og tre kilometer. Og skulle smerten melde seg i knærne, skulle jeg stoppe. Klok av skade.

Etter 1,5 km slet jeg med pusten. Da var det bare å bite tennene sammen å fokusere på noe annet enn ubehage jeg kjente når jeg pustet. Pusten ble roligere etter to kilomenter, og det kjentes ut som det skulle bli en lek. Det ble totalt 3,19 km – smertefritt vel og merke. Målet var ikke å fokusere på tid, men mer kroppen. Nå skal det gå en liten uke til neste løpeøkt, så jeg ikke starter for hardt. Da er jeg på en måte tilbake til start igjen.

Dette var utrolig morsomt. Jeg er skikkelig glad nå. Ikke at jeg liker å løpe, for det gjør jeg ikke. Men nå kan jeg jobbe med å like det, i og med at jeg ikke har vondt. Jeg er ganske rar på den måten. Det jeg ikke liker og ikke mestrer, det skal jeg bli god på. Eller, en bedre versjon av meg selv i så fall.

Hurra for meg og mine knær – vi er friskmeldt!