MIN KJÆRE MAMMA <3

Det er rart å tenke på alle årene som bare flyger av gårde. Plutselig er jeg selv mye eldre. Det er vanskelig å fatte hvor årene har blitt av. Jeg er nå 31 år og det er rart å tenke på at mamma ville vært 62 år i dag. Det er kjempe rart for meg å se for meg det, men det gjør skikkelig godt å skrive her om akkurat dette. Mamma dukker opp i tankene mine veldig ofte. Det er godt, men samtidig veldig vondt. Spesielt nå som jeg er hjemme til pappa. Jeg kommer liksom ikke nærmere følelsen av den dagen hun gikk bort eller mamma generelt. Det var her jeg så henne sist, for over tjue år siden.

 

 

 

Jeg må innrømme ovenfor meg selv at dagen føles litt tom. Eller, dagen er fin på en måte, men jeg kjenner på meg at jeg ikke er 100% sprudlende. Men det er også greit. Men jeg begynner å kjenne på hvor mye som har skjedd på disse årene, som hun ikke har vært en del av. Folk kan si at hun er med meg og ser meg, men jeg må innrømme at jeg sliter med å forstå eller tenke sånn. Det er selvfølgelig en trøst, og det er klart jeg aller helst skulle ønske at det er akkurat sånn det er. At hun hjelper meg med å dytte meg i riktige retninger og ser hvor flink jeg er. Og det sier jeg med stolthet, fordi jeg har oppnådd utrolig mye fordi jeg har satset og gått for det jeg vil.

 

 

Jeg husker jeg alltid var flink med å lage bursdagskort til mamma da hun hadde bursdag. Jeg lagde også kaffe og frokost på sengen når hun hadde bursdag, og spesielt på morsdagen. Da var jeg rask med å stå opp for å få noen bonuspoeng for å være en flink jente som satte pris på henne. Jeg sitter i skrivende stund å smiler når jeg tenker på det. Jeg ser for meg den lille jenta jeg var med blonde lokker i håret. Knapt en halv meter over bakken med et oppspilt ansikt, som få kunne unngå å smile til. Det å banke forsiktig på soveromsdøren for så å servere frokost med pålegget jeg visste ville falle i smak.
Og en klem og noen ord om hvor glad jeg var i henne.

 

Selv om jeg ikke har mamma ved meg lengre, så lever jeg på minnene. Jeg har kanskje et hav av ord jeg ikke fikk sagt og mange opplevelser hun ikke fikk være en del av. Men, jeg kan ikke gjøre noe med det som har skjedd. Eller, jeg kan velge å grave såret dypere, eller snu perspektivet mot det positive i livet. For det er slik som vi alle vet innerst inne. At livet må gå videre.

 

Og det er kun opp til oss selv hvordan vi vil leve det. Hodet og tankene kan vi styre selv, så godt som. Gjør det beste utav det. Det vil ingen av oss angre på. For jeg vet jeg ikke er den eneste som har mistet noen så nær, så dette budskapet er til dere som kjenner på noe lignende <3

 

 

Selv om du ikke er her mamma, gratulerer med dagen.

 

-Randi Annette-

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg