Bedre sent enn aldri – her kommer det litt om mitt første sykkelritt. Jeg hadde en plan om å skrive litt om dette i forkant og rett etterpå, men det er ikke alltid det blir som man planlegger.
Helgen som gikk bestod av masse spenning for min del. Jeg var så redd for å skuffe meg selv eller det å ikke greie å prestere. Det største presset legger jeg helt klar på meg selv. Men det er jo ikke noe nytt.
2 dager før Tour de Frøya syklet jeg for første gang 14 km. Før det har jeg vel knapt syklet 7 km i strekk i mitt liv. Så jeg tenkte at det kunne være lurt å prøve en tur på 14 km for å kjenne etter hvordan det gikk. Jeg skulle sykle på offroad sykkel på løpet, så jeg ville teste den ut så jeg ble litt bedre kjent med den.
Jeg psyket meg nok ned litt og tenkte på hvor kjipt det var at jeg ikke hadde fått syklet noe før rittet. Men jeg konkluderte med at det ikke hadde vært rom for dette på grunn av at jeg har hatt 4 eksamener å fokusere på. Det er bedre å lykkes der enn å komme i mål noen minutter tidligere. Det hadde strengt tatt ikke hatt noe å si fra eller til – tenkte jeg.
Med en fin gul drikkeflaske og startnummer, var det bare å spise godt, ta med matpakke og sørge for å ha nok energi og sukker både før og rett etterpå. Jeg var utrolig spent. Fikk nesten litt klar for kamp følelse.
Det å sette på merkene på hjelmen fikk kjæresten min ta seg av. Disse registrerte når jeg syklet fra start og når jeg kom inn i mål.
Kjæresten min syklet for BEWI, og jeg, jeg syklet for meg.
Han var uheldig og mistet sykkelkjeden under rittet, men fikk den på igjen etter litt. Tiden ble 1t og 15 minutter på han. Kjipt at slike ting skjer, men bedre å miste sykkelkjeden enn å bli hentet med ambulanse på grunn av en ulykke som flere desverre ble.
Generelt om min opplevelse rundt Frøya:
Det var bra med liv fra de ulike grendene som stod å heiet på oss. De bydde på heia-rop, sang, musikk, mat og drikke. De som trodde at Frøya var flatt, dere kan godt ta dere en runde selv. Det var noen bakker som var så lange, at jeg ikke kunne se opp. Jeg måtte se rett foran meg. Fokusere på lette gir, puste godt og ikke anstrenge meg. Sting fikk jeg også. Det har jeg aldri opplevd på en sykkeltur før.
Det regnet masse. Tærne mine kjente jeg ikke i det heletatt. En antydling til en strekk i leggen holdt på å melde seg, men heldigvis var det bare en ertende følelse. TATT SEG UT Å FÅTT STREKK I LEGGEN Å MÅTTE BLI KJØRT INN. Nei, den skulle fått satt seg den, koste hva det koste vil – tenkte jeg.
Etter en time på sykkelen, forstod jeg at jeg var omtrent halvveis. Jeg fant en gruppe jeg ville ta følge med. Men på grunn av 0 erfaring i løp og ikke minst om jeg kom til å greie å henge på, sparte jeg kreftene mine å kjørte mitt eget løp. Dumt å brenne av alt kruttet når det var omtrent en time igjen. Etter hvert fant jeg 2 syklister som hadde ganske bra tempo som jeg hadde som mål å holde meg fast i. Det endte opp med at den ene senket farten, og jeg og hun andre holdt sammen de siste 10 km.
Når det var under 1 km igjen, bestemte jeg meg for å gi jernet. Jeg måtte slå henne. Selv om målet var å komme rundt så måtte jeg komme inn i mål før henne. Jeg presset pedalene så godt jeg kunne, uten å kjenne tærne mine. Det var så godt å se målet og samtidig høre: her kommer det inn en dame. Randi Annette Enge i mål på 1 time og 48 minutter.
Jeg gapet nærmest etter luft. Hang over styret. Løftet sakte men sikkert opp føttene fra bakken. Jeg var i mål. Jeg hadde fullført. Målet mitt var 2 timer. Jeg hadde syntes det ville vært kjekt å kommet inn på 1 time og 45 minutter. Men det ble som det ble. Jeg er skikkelig fornøyd. Kroppen var ikke støl eller vond. Bare en anelse bak ene kneet og generelt slitne knær. Dette ga mersmak.
Og jeg er så utrolig stolt av meg selv at jeg faktisk fullfører det jeg sier jeg skal gjøre.
Neste år håper jeg at jeg kan få prøve å sykle med racer. Ifølge andre syklister så sier de at tiden min ville blitt omtrent15 minutter raskere med en annen sykkel, og det kan jeg faktisk tro på. Så får vi se da, hva det blir til neste år.
Uansett, jeg er skikkelig stolt av meg selv.
-Randi Annette-