Jeg må bare få sagt noen ord om dette med press om å prestere. En ting er at vi legger opp til personlige mål, men det å skape en kultur der alt handler om å få 5 eller 6 i kjemi og den slags er hårreisende.

 

Jeg overhørte en samtale med små jenter (nå følte jeg meg gammel), men de var kanskje omtrent tjue år. Det var kun 5 og 6 som ble nevnt og det var kun det som var bra nok. De spurte hverandre om hva som var bra og hva som var dårlig. Det kom ganske tydelig frem at 5 var greit, men 6 var målet. Selv har jeg vært i den alderen og jeg var fornøyd med 3. Jeg var veldig glad om jeg fikk 4 og 5 var en 6 for meg.

 

Meg på regionsmøte i Oslo når jeg var 26 år. Stolt – selv med karakterer som 3 i bagasjen.

 

 

Min første tanke var at de måtte virkelig jekke seg noen hakk. Hvor bra er det å dele med hverandre hva som er bra og ikke bra? Hvor kult er det å være den jenten som ber til høyere makter om å få 2 for å i det hele tatt stå? Skal hun bli sett ned på av den grunn? Jeg sier ikke at jentene vil se ned på andre nødvendigvis, men de lager et press som ikke er så himla bra. Og sunt er det i så fall ikke.

 

 

Selv var jeg ei jente som gikk ut av VGS med 4,2 i snitt. Jeg fikk meg fast jobb, ble tilbydd daglig leder trainee i en alder av 22 år og ble først falig leder, og når jeg ble 23 år, fikk jeg stillingen som daglig leder. Å da med et snitt på 4,2, som sikkert er skikkelig dårlig for noen. Men jeg var glad i det å gå på skolen. Elsket fag som gym og de kreative fagene.

 

Jeg så aldri for meg at jeg skulle våge meg på et høyskolenivå. Nå går jeg på BI og det er ubegripelig tøft og vanskelig. Men jeg står i det. I økonomifag er jeg ikke så sterk, men jeg jobber hardt for å få det til. Å da er det resultatet jeg får godt nok. Jeg elsker B2B, markedsføringsfag og det som har med måten mennesker tenker og handler på. Det er noe av det beste jeg vet.

 

 

 

 

Man kan ikke få til alt. Eller være god i alt. Jeg kan sette meg mål om å få A og B i fag der jeg kan ha en mulighet for det, men jeg holder den informasjonen tett inntil brystet, fordi det er garantert noen som sitter å kjenner på ubehag fordi man ikke har interessen for de fagene jeg satser på.
Den kulturen med å skal ha den og den karakteren, den kulturen skaper de som går på skole. Hva skal til for å ikke dele alt dette så høyt? De jentene var knapt 20 år. Hvordan blir det å gå på et høyere nivå der det krever enda mer? Vil de takle å få D og C i enkelte fag? Man er utrolig ung i den alderen, selv om man føler seg voksen på mange måter.

 

Jeg snakker litt karakterer jeg også, men det er mer basert på å holdet snittet mitt der det er, eller få bedre. Men det er ikke alt man trenger å kaste utav seg. Til nære venner der man ikke sitter så mange er en ting, men hadde jeg vært 19 år å hørt disse jentene, hadde jeg sikkert gått hjem å vært utrolig lei meg.

 

Kanskje ikke så dumt å tenke litt over dette i disse eksamensdagene. Det er nok press ellers, tenker jeg.

 

Selv skal jeg være ærlig å innrømme at jeg gleder meg utrolig mye til jeg kan begynne å jobbe på fulltid. Slippe å tenke på karakterer, snitt og eksamen.
Press blir det der også, men jeg tenker bare – bring it to me!

 

 

-Randi Annette-