Nå kan jeg virkelig si at jeg føler meg gammel. I en alder av 30 år så legger jeg merke til denne måten folk snakker til hverandre på i dag. Eller valg av ord, rettere sagt. Men det gjelder både de som er typ 14, men også 40. Så dere den?
Ordet “typ” merker jeg at folk nesten bevisst bruker i sitt vokabular. Jeg tror jeg hørte det ordet for første gang for ett år siden på skolen. Å nå er det mer og mer av det ordet. Jeg husker når jeg selv var 14 år og begynte å erstatte ordet “unnskyld” med “sorry”, og da gjerne med litt kroppsspråk. Da følte jeg meg kul og ikke minst sett og hørt. Rart å tenke på nå, men det er ærlig sagt.
Jeg skal innrømme at jeg har merket meg ordet “typ” og har tenkt at det var en kreativ twist å legge inn i en setning. Men jeg kjenner at det ordet ikke ligger naturlig hos meg, så jeg tror man må tenke over det for å bruke det. Slik jeg gjorde når jeg var 14 og begynte å si “sorry”. Det blir faktisk litt komisk.
Så hver gang noen sier ordet “typ“, da smiler jeg litt ekstra merker jeg. Ikke at det er noe galt ved at folk bruker det, men det er litt facinerende å se hvor påvirket vi kan bli av miljø og kanskje de vi ser opp til.
Legger man til seg slike vaner bevisst? Jeg tviler på at det er noen som vil innrømme det:
“ja, faktisk så har jeg fokusert på det ordet, fordi det er litt annerledes. Ja, litt kult – typ!”.
Det er jo veldig typisk meg å legge merke til uvaner, kroppsspråk og måten folk snakker på. Men som sagt, så sier jeg ikke det er noe galt ved at folk bruker slike ord, mer at jeg blir fascinert over dette.
Har du selv tenkt over dette eller noe lignende med andre ord?
-Randi Annette-
Hei Randi Annette!
Havnet her via forsiden av Adressa; “veldig kult med en blogg som tar for seg retorikk” tenkte jeg.
Utover det rent språklige er du er inne på noe veldig interessant her, nemlig menneskers flokktilpasning.
I min egen omgangskrets er ordet ‘typ’ ganske fraværende, men andre ‘egenord’ finnes i monn.
Det du beskriver er et slags ‘sosiolekt’, en tilpasning som (gjerne underbevisst) brer om seg i en inngruppe. Noen begreper oppstår og forsvinner mens andre fester (og sprer) seg. Slike inngrupper kan være alt i fra studiesirkler til fotballsupportere, motorsyklister og korpsmusikanter.
I ytterpunktene finnes for eksempel ‘skrulling’; en tale-, og være-måte som praktiseres av enkelte i LGBT+. En svært fascinerende og tydelig måte å vise gruppetilhørighet på. I andre, mindre lystbetonte omgivelser slik som i tyngre rusmiljø, kan det å ‘lære seg kodene’ være forskjell på liv og død.
Dette var som sagt ytterpunkter, men det du beskriver tolker jeg altså som grunnlaget 🙂
I enkelte kretser ender man annenhver setning med “sjønner’u hva jæ’ mener?”, mens Jan Fredrik Carlsen som Idoldommer fikk betydelige brøkdeler av nasjonen til å implementere ‘da’ som endeord i omtrent alt: “Det som er så jævlig kult da, er at du bare kommer hit, da, oppå denne scena og bare leverer (også et moteord), da.” osv. (Denne trenden har heldigvis roet seg 🙂 ).
En kamerat av meg pleier ‘å gå litt sekk’ innimellom. Ettersom du åpenbart trener er du kanskje kjent med begrepet, men det betyr altså trening ved å slå på boksesekk. Man skal være ganske ‘innafor’ og ‘vite hva man snakker om’ for å bruke en slik sjargong. Det er ikke for de uinvidde 🙂
I hockey-miljøet skal man ha trening på is. Ikke på isEN. Troverdighet betinger riktig begrepsbruk også her.
Skal avslutte nå, men takk for inspirerende innlegg!
Artig at du ikke bare legger merke til slike finurligheter -som jo kan være alt fra moteord til identitetsmarkør(er)- men også velger å skrive om det. Kudos til deg (og til Adressa som frontet innlegget).
Tvi tvi videre 🙂
Så spennende det du forteller om her.
Og samtidig utrolig morsomt at du tok deg så god tid til å skrive en kommentar til meg 🙂
Dette er ikke et tema jeg skriver mye om på bloggen, men jeg opplevde det litt interessant. Så det er veldig hyggelig å se på de positive kommentarene knyttet til mitt blogginnlegg.
Tusen takk
Jeg er fascinert over når/da feil…
Slik jeg gjorde når jeg var 14
Slik jeg gjorde da jeg var 14
Den gang da, hver gang når – fin huskeregel til deg.
Hehe – godt poeng. Tar det med meg videre i livet 🙂
Takk!
Typ er svensk, og det er ikke så rart at det svenske språket har innflytelse her til lands. Ingen språk er statiske, endring er naturlig.
Så absolutt ikke rart at det skjer. Det er jeg helt enig i 🙂
Hei.
Morsomt at du legger merke til slikt.
Nå er vel egentlig ikke “typ” noe nytt for min del. Jeg er født og oppvokst i Hommelvik, og selv om det er nært Trondheim, er det en del ord og uttrykk som er ganske forskjellige.
Jeg har passert 35 nå, men jeg tror nok jeg har hatt “typ” i vokabularet i bortimot 15-20 år nå. (Rart hvor fort tia flyr).
Jeg kjenner også flere som bruker det, men når jeg tenker litt på det, så er det nok mest de fra nærmiljøet mitt som sier det.
Uansett så var det et morsomt innlegg som fikk meg til å tenke litt.
Så morsomt å høre, og at du har dette som en del av din dialekt 🙂 Personlig er jeg ikke opptatt av det, men synes det er litt spennende å tenke over måten folk bruker ord, ofte pga påvirkning av andre i miljøet 🙂
Enig med over her.. «typ» har vært dagligdags i talen her i 10-15 år hvertfall (Trondheim). Bruker det ikke så mye selv da. Det kom vel med svenskene i servicebransjen:)
Det kan godt være at det har vært i Trondheim lenge, men personlig hørte jeg det for første gang før ett år siden.
Absolutt ikke noe galt med hverken ordet eller at det blir brukt 🙂