Jeg hadde tenkt å tie, helt til nå når jeg har fått nok.
Nå kjenner jeg at jeg må få sagt min personlige mening rundt dette viruset som har pågått alt for lenge. Jeg får stadig høre at jeg ikke er i en risikogruppe, så dersom jeg skulle bli smittet så merker jeg ingenting. Det går fint. Men hvem kan fortelle meg at det vil gå bra? Hva vet jeg om hva min kropp tåler? Hva med bivirkningen? Hvor mange går ikke rundt med sykdommer de ikke vet de har? Det er mye tanker rundt dette for min del. Jeg velger heller å være forberedt på at det kan ramme meg og min familie, enn å være helt blåst å tenke at jeg aldri vil komme utfor det.
Viruset kommer nærmere og nærmere meg i lys av at folk i min krets har noen i sin familie som er smittet. Jeg må faktisk begynne å tenke over hvor jeg går og hvor jeg oppholder meg.
Er det steder jeg kan unngå å ferdes, så må jeg faktisk unngå det. Nå er jeg i en vurderingsprosess om jeg skal slutte å trene på treningssenteret for å være enda mer sikker. På treningssentre er det masse folk som ikke forstår viktigheten med å holde seg hjemme dersom de er syke. Jeg spriter hendene mine mange ganger iløpet av treningsøkten for å være helt sikker, men om det er trygt selv med håndvask og spriting av hendene er jeg ikke sikker på.
Nå er Handleshøyskolen BI også tatt tiltak, så nå blir det ingen fysiske forelesninger. Så slik det ser ut nå, blir jeg nok svært mye hjemme hos meg selv. Og det må jeg si føles trygt.
Jeg ønsker ikke å fremstå som hysterisk eller usaklig. Men jeg vil bare ha en slutt på at folk snakker om viruset som om det var en sterk forkjølelse. Jeg har folk i min familie som er i risikogruppen, og jeg har mistet ett familiemedlem for mye allerede, men det er en annen historie. Stå heller sammen og tør å vis at du er litt engstelig enn å tulle vekk en så alvorlig sak.
Takk og god natt.
-Randi Annette-