Er det noe jeg har liten respekt for, så er det mobbing. Jeg har ikke noe statistikk over hvordan tallene er i dag, men jeg er redd at mobbing er der, og det er kanskje ikke i noe mindre grad enn før. Selv har jeg vært utsatt for mobbing i ung alder, og har faktisk opplevd små stikk som har utviklet seg til mobbing i voksen alder også. Men det har ikke preget meg noe som helst i voksen alder, sett vekk ifra dårlig selvbildet i ungdomsårene. Mobbing er liksom ikke med på å styrke selvbildet akkurat.
Mobbing er ikke ok.
Jeg blir veldig enkelt revet med av personlige historier. Det engasjerer og treffer noe i meg. Uavhengig om det er noe jeg selv har opplevd. Jeg har en egenskap som gjør at jeg enkelt kan sette meg inn i andres situasjoner. Kanskje har det med at jeg selv har vært ut noen vinterstormer…
Noe av det verste jeg kan lese eller høre om, er barn som blir utsatt for vold. Ikke bare på skolen eller med venner, men av sine foreldre.
Jeg fikk igjen matteprøven fra fru Larsen som er læreren min. Og jeg lovet mamma at jeg skulle gjøre det bra denne gangen. Sist gang så mamma meg dypt inn i øynene i det hun rev meg i håret på vei til soverommet mitt. Hun skrek og ropte, men til slutt hørte jeg bare lyder og ikke hva hun sa. Jeg var sliten i kroppen av at hun akkurat hadde slått meg. Men hun gjorde det hun måtte gjøre. Jeg fortjente det når jeg ikke presterte slik jeg burde.
Noen dager etter fikk jeg prøven tilbake. Den viste karakteren 1+. Alle i klassen så på meg og lo fordi en gutt i klassen ropte høyt: “Jeg så hva han fikk. Han fikk 1+”. De lo og han ene i klassen tok luen min som jeg følte kunne hjelpe meg å føle meg litt usynlig der jeg satt.
På vei hjem ifra skolen, var det noen som dyttet meg bakfra så jeg falt og slo hull i buksen min. Perfekt- tenkte jeg. Enda en grunn til å ikke komme hjem. De var tre gutter fra klassen som slo og sparket. Jeg følte at kroppen var blytung og jeg greide knapt å røre en finger. Jeg våknet på sykehuset. Mamma og pappa var der, men de spurte ikke om jeg hadde det bra. Ikke et kyss på kinnet – ingenting.
Etter å ha kommet hjem fra sykehuset, var det igang igjen. Kjeft og juling fordi jeg ikke kom hjem rett ifra skolen. Enda hadde de ikke sett i ryggsekken der matteprøven lå. Og hullet i buksa har de heller ikke sagt noe om. Jeg samlet til slutt krefter til å gå på rommet mitt, og la meg i sengen og tenkte.
Jeg elsker mamma og pappa. Jeg er kjempe glade i dem. Jeg skulle bare ønske at jeg var flinkere. At jeg var mer populær på skolen. At jeg hadde i det minste en venn på skolen. Men jeg fortjener ikke å ha venner eller noen som er glade i meg. Det er meg det er noe galt med. Det vet jeg.
Dette er noe jeg ser for meg at mange barn sitter med. Tanker om at det er noe galt med de. Og da snakker vi om voksne mennesker som tyr til vold og som burde vite hva som er riktig og galt. Jeg må si jeg har et hjerte som skriker her og nå fordi jeg får ufattelig vondt av å innse at det er barn som har det slikt. Akkurat nå kanskje, så er det et barn som ikke greide å spise brødskiven som den absolutt skulle ha ekstra etter å ha spist en brødskive. Også ender det opp med juling fordi den feilet.
Nei, nå greier jeg ikke å tenke mer på det. Kan jeg ikke få barn selv den dagen jeg vil ha barn, skal jeg i så fall slå meg til ro med at det er mange barn der ute som jeg kan elske og hjelpe. For mitt hjerte er stort nok til å elske.
Rørte dette noe ved deg så kan du dele <3
-Randi Annette-
