Da var endelig mai her og jeg ser frem til varmere dager og vårluft. Det skal sies at det har vært fine dager, men vinden har vært fryktelig sur. Men det å fryse noen minutter for å få tatt noen bilder var helt innenfor. Super kaldt, men morsomt. Jeg har vært på shoots der jeg har skiftet klær i mye kaldere vær enn dette. Så denne kalde opplevelsen var barnemat i forhold.
Toppen var i korteste laget til denne buksen. En bukse med høyere liv blir nok enda finere.
Det banker på døren og jeg er ikke en gang i tvil på hvem det kan være. La meg gjette – tomheten? Den kommer sånn ca annen hver uke, men det kan variere. Noen ganger kommer den før også. Men straks tomheten blir kvalt av kjærlighet, er tomheten glemt. Helt til den kommer som et slag i trynet – like overraskende som alltid. Like vond som alltid.
Tomheten….
Å sitte på en benk. Drømme seg vekk, høre fuglene synge og kjenne på alt godt her i livet. Der følelsen av tomhet ikke eksisterer.
Tomheten man sitter igjen med, skal man ta på alvor. Jeg lar meg ikke underholde for å glemme – for å ikke kjenne. Det å kjenne etter – godt etter, er noe man må lære seg.
Man må lære seg å elske tomheten – like mye som kjærlighet. For hva er vel et liv uten tomheten? Hva er vel et liv uten kjærlighet? Godt spørsmål – tenker du.
Å lære seg å elske alle sider av det livet har å gi, er en kunst. En kunst om å takle, leve og bære på det live måtte ha å by på. En tomhet ville jeg ikke ha vært foruten. For når den fylles av kjærlighet, er tomheten historie.
Nå sitter jeg her å kjenner på en liten – ja, hva skal jeg si? Jeg kan si så mye som at dette er veldig utenfor komfortsonen min. Noe sier meg at jeg har lest for mye og studert litt for mye norsk i den siste tiden til at jeg har blitt litt poetisk av meg. (Haha… skrev jeg virkelig det nå?!) Uansett – mange kan kjenne seg igjen i noe av det jeg skriver. Jeg har det bra, litt trist å vite at jeg nå ikke ser kjæresten min på nesten to uker. Men det er vel livet – er det ikke? Utfordringer, følelser og ja…. Tomheten?!
Når er det feil med røde lepper? Aldri – spør du meg. Selv bruker jeg oftest brune toner på leppene, men på en dag der jeg bruker mindre sminke på øynene, synes jeg det hjelper på med litt farge på leppene. Det som er utfordringen med røde lepper er å legge den på fint så den ikke flyter så veldig. Sånn sett er det genialt med en lipliner.
Jeg kan fortsatt høre den lille spake stemmen av meg selv når jeg var 14 år. “Jeg skal aldri bruke farger på leppene..:”. Så feil kan man ta. Jeg var nemlig ei jente som ikke brydde meg om hvordan håret var og heller ikke opptatt av det å bruke sminke. Men jeg har nok endret mening der nå. Kanskje ikke så rart når jeg jobber innenfor skjønnhetsbransjen? Og ikke minst at jeg nå er 28 år og ikke 14 år….
Røde lepper, er det noe du liker? Legg gjerne igjen en kommentar.
