Jeg sitter med litt dårlig samvittighet, men samtidig ikke. Jeg var jo tross alt flink å trente 06.50 i dag, før jeg skulle på skolen. Men planen var å trene i Granåsen og løpe i trappene i kveld. Innbydelse til innflyttningsfest fikk jeg også, men jeg var rett og slett så sliten og trøtt, så det ble ikke noe av – ikke det heller.
Etter skolen var jeg på et foredrag om digitalisering og sosiale medier, noe som var veldig interessant, så da gikk dagen. Å jeg ble så trøtt når jeg kom hjem….
Foto: Cassandra Coste
Kjedelig av meg kanskje, men sofaen fristet så my bedre i kveld. Så da ble det sånn……
Og vet dere hva? Her ligger jeg med god samvittighet!
Det er så utrolig morsomt, men samtidig så gjør det meg skikkelig forvirret. Jeg har gjøremål fra morgen til kveld, og det skjer noe hver eneste dag.De dagene jeg jobber i tillegg til skole, har jeg tolv timers dager. Da må jeg stå på kjøkkenet å kokkelere gode salater, pakke ned yoghurt og smøre brødskiver. Type fire brødskiver. Jeg spiser så enormt mye mat om dagen, men det har kanskje en sammenheng med at jeg har begynt å trene en del gjen.
Jeg har blitt ganske god på planlegging, eller det har jeg vel vært god på lenge. Ganske løsningsorientert vil jeg si.
Et bildet fra i sommer… Med solbriller og ørepynt.
Det å være i en slik hverdag med masse som skjer, så blir jeg god på det å tilpasse meg, men også hvis det oppstår forandringer. Da må jeg virkelig vri hjernen og legge kabalen så godt som mulig.
Det er spennende med så mange baller i luften – jeg kjenner jeg liker det. Det krever sitt, men hva gjør vel ikke det i livet?
Etter noen uker med treningsskade i skulder og forkjølelse, så jeg endelig muligheten til å få tynet meg ut – skikkelig. Jeg har trent bare svært enkelt de siste ukene, som har bestått av øvelser på skulder med strikk. På grunn av dårlig form har jeg ikke hatt lyst til å tynet meg eller gått for langt. Det å være syk er noe av det verste jeg vet, så det var mer viktig for meg å bli fort frisk, enn noe annet.
I går fikk jeg meg en real treningsøkt. Faktisk to. Startet med styrketrening på morgenen, og avsluttet med trappeløp i Granåsen på kvelden etter å ha vært på skolen
Noen ganger så vet man det bare er dagen. I det man våkner og tenker at denne dagen kommer til å bli skikkelig bra. Det er en god følelse det. Jeg har jo hatt veldig fine dager i det siste også, men jeg har jo vært så forferdelig forkjølet. Har vært sosial og vært med på det jeg har blitt invitert på, men det sier seg selv at det er mindre hyggelig når jeg må nyse hvert kvarter…
Men nå føles formen bedre og jeg kan i grunn ikke klage på noe som helst. Ting føles veldig bra!
Men jeg vil ikke bare skrive om noe, jeg vil dele noe med dere. Kanskje du sitter der å vil vite noe mer om meg og min hverdag? Om det har skjedd noe spennende i det siste?!…
Legg igjen en kommentar på hva du vil jeg skal blogge om, så kan det være at jeg skriver om nettopp det. Ellers… Lag dere en fantastisk dag. Selv skal jeg stikke på skolen der jeg skal være til nesten halv seks i kveld. Leker ikke student vet dere…..
Veldig spontant ble det en hjemreise denne helgen. Det var ingen tvil om at dette var et meget godt og riktig valg for meg. Her kan jeg slappe av og her kan jeg rett og slett anstrenge meg minimalt. Akkurat hva jeg trengte.
Vi har ikke gjort så mye denne helgen, annet enn å besøkt graven til mamma og gått svært mange turer.
Så nærme, men så langt ifra…..
Noen turer gikk jeg med pappa, andre turer alene. Det er så tiltak for meg å gå turer i Trondheim. Men her ute er det fantastisk fint å gå turer. Og været har vært helt fantastisk!
Da jeg passerte huset til en familie her ute, måtte jeg se to ganger. Jeg så noen føtter, men ikke noe mer. Denne har tydeligvis fått masse oppmerksomhet i år, fortalte de.
Utsikt fra perlen sitt høyeste punkt. Finere blir det ikke. Ikke i mine øyne i så fall.
Husker dere vepsebolet jeg viste dere i sommer?
Slik ser det ut nå. Tar man ikke vare på det man er glad i eller pleier det med kjærlighet, ja da blir resultatet ganske enkelt slik.
Som vi koset oss i går. Helt fersk, nyfisket kreps. Bakt i ovnen med masse gode smaker. Jeg elsker sjømat. Det er nesten så kreps er bedre enn krabbe. Det er ikke langt unna, spør du meg.
Jeg har nesten ikke fortalt dette til noen. Og det med god grunn. Jeg var på en fest i januar i år. Og jeg innså at jeg kan være ganske enkel å overtale – til en viss grad, så ikke tro det er bare å knipse med fingrene her 😉
Men etter noen øl og god stemning med mine gode venner, lot jeg meg inspirere. Ja, et mål for året hadde jo vært fint, treningsmessig. Jeg bestemte meg for å melde meg på WOX. Ja, det er idiotisk av meg.
Uuuuu, se så skummel jeg er.
Jeg og to andre jenter har meldt oss på sammen på dette løpet. De to jentene løper også halvmaraton i Trondheim i dag, og jeg sitter hjemme på Mausund til pappa og er slapp og forkjølet.
Det startet med operasjon i februar som gjorde at jeg ikke fikk startet med treningen før april. Mai bydde på fire tøffe eksamener, så der ble det heller ikke mye rom for trening. Juni ble det en del trening, men juli var det sommerferie og rutinene…
Ja, de kom vekk. August startet bra, men så ble det en treningsskade i skulderen, også kom feberen og forkjølelsen. Jeg har trent i snitt nesten to dager i uken. Å rene kondisjonsøkter har knapt eksistert. Det er skammelig lite.. I så fall med tanke på det løpet jeg har meldt meg på. Nei, vent. Hinderløpet på 8 km!!!! Lenge lever galskapen.
WOX Trøndelag består av en 8 km lang løype med alt et WOX – løp bør bestå av: Gjørme, vann, stigning, grus, myr, skog og fjell. Her vil du møte både naturlige hindre og en god del andre utfordrende hindre slik at du får utfordret deg på alle mulige måter. Totalt møter du faktisk 40 + hinder!
Men om jeg skulle bli sliten. Gape etter luft. Kjenne det renner svette og trælene i hendene løsner. Det får brenne så mye det bare vil i lårene. Om så mannen med jåen kommer i sidesynet…..
… Så skal jeg gi alt. Om jeg så må krype inn til målet. Jeg skal fullføre. Koste hva det koste vil. Det skal mer til for å knekke meg. Det har jeg bestemt meg for.
Om jeg er gal, okei. Om jeg føler at jeg kommer til å dø, så vil jeg snu meg over skulderen å se hva jeg har fått til. Mørkt i tunellen er det alltid. Men det er viktig å huske at man vil se lyset, det vil bare ta litt tid….
