Det har på mange måter vært en god dag, egentlig så har den vært slik de fleste dager har vært, men jeg har så klart kjent på noe. Jeg har følt at det har vært noe. Jeg har lest igjennom blogginnlegget jeg publiserte tidligere i dag, og det setter seg en klump i halsen. Og alle de fine kommentarene ifra fjerne og nære har virkelig gjort inntrykk på meg. Jeg tenker som så at det koster så lite. Så lite som 20 sekunder kanskje, å skrive noen ord. Noen har ofret den tiden på meg, og det setter jeg stor pris på.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg blir veldig glad over at folk tar seg den tiden til meg. Jeg hører nesten daglig av kunder på jobb sier at jeg takker veldig mye. Og beklager meg ovenfor dem for den minste ting. Ja, de tingene jeg ikke kan noe for, men beklager meg uansett fordi jeg vil gi service. Bare det gir inntrykk på dem. Poenget mitt er at det koster så lite å gi av seg selv og ikke minst det å ofre den lille tiden.

De få men sterke ordene kan bety så enormt mye. Det kan være så lite for deg som sier de ordene, men i den andre enden kan det betyr så ufattelig mye. For den som trenger å høre akkurat de ordene som kommer utav din munn kan ha en drivkraft, en sårhet som samtidig gir det ekstra løftet som skal til for at dagen skal bli litt bedre. Og kan jeg gjøre dagen bedre for noen ved å blogge om et spesielt tema, ja bare det at jeg åpner meg og tør å vise at jeg er sårbar, kan føre til at andre velger å åpne seg mer og mer.

En åpenhet viser styrke. Ikke svakhet.

Er det noen som har mistet svært mange, så er det meg. Det er ikke mer synd på meg enn andre av den grunn. Jeg fortjener ikke mer oppmerksomhet heller, men det jeg fortjener, er respekt for at jeg åpner meg og ikke minst kaster et lys på åpenheten. Jeg gikk ifra det å være et sårbart barn som plutselig kunne begynne å gråte fordi jeg savnet moren min så ufattelig mye. Jeg kunne leke med vennene mine, og plutselig hylskrike, fordi jeg skulle dra hjem senere den dagen å ikke ha mamma der. Det ble senere brukt imot meg at jeg brukte henne for å få oppmerksomhet, så jeg låste meg inne.

Alt jeg gjorde var å åpne meg, vise følelser og vise at jeg bar på et savn.

Dette er nok et tema mange unge kan kjenne seg igjen i. Jeg vokste opp med 9 stykker i min klasse.  Hvordan er det da i et større samfunn? I en større klasse, større skole, ikke minst – i en by? 

Det er et interessant tema, spør dere meg.

#Trondheim #åpnehet #sorg #død #samfunn #skole #Ungdom #barn #Helse #inspirasjon #blogg #blogger

-Randi Annette-