Jeg var ute å gikk her om dagen og jeg møtte på et fjes jeg ikke har sett makan til. Det er mye kult, men også mye rart med tanke på kunstverkene som er langs med gatene. Jeg føler meg nesten slik som fjeset fremstår. Litt stresset og er redd jeg skal våkne uten hår eller rett og slett helt grå i håret. Haha, okei. Jeg overdrev litt der da. Men det er hektisk nå rett før eksamen.
Jeg starter egentlig ikke på jobb før klokken 15.00, men jeg fikk spørsmål om å drikke kaffe før jobb, så da var ikke jeg så vanskelig å be. Jeg jobber ekstra i dag selv om jeg egentlig har fri. Jeg burde kanskje hatt fri, men sånn er det når man elsker å jobbe. Det er faktisk en liten avkobling å jobbe også når jeg studerer. Men jeg passer på så jeg får gjort det jeg må gjøre, men det er ikke noe problem. Jeg står bare opp litt tidligere enn vanlig så jeg får unna det som må gjøres. Alt handler om å legge en plan, og fullføre den. Og ikke minst prioritere det som er viktigst, og ta resten når det passer bedre.
Det er noe jeg lærte da jeg var daglig leder. Gjør det som må gjøres først, så finner du plass til det som er mindre viktig til en senere anledning.
Nå skal jeg få unna litt mer lesing før jeg stikker å tar en kaffe. Ønsker dere alle en fab dag.
Tresmaken sitter enda i bakenden på meg. Det hadde ikke gått en time en gang før tresmaken meldte seg, og nå sitter jeg godt plantet i den myke sofaen min for å myke opp litt. Det å sitte på en benk å jobbe tar på skjønner dere. I tillegg så leser jeg om noe som er svært uinteressant, så det skulle bare mangle at det skulle forplante seg noe etter kort tid. Men nok om statusen på min bakdel.
Det kan kanskje ha en sammenheng med at jeg var på trening i går kveld at jeg er ekstra støl. Jeg ligger ikke akkurat på latsiden når jeg er på trening.
Nå tenkte jeg bare koble av litt med litt blogging før jeg må sette meg ned igjen for å lese. Men da med ett pledd å sitte på så det blir mer behagelig. Da blir det raskt mer hyggeligere å studere også. Etter å ha redigert og lekt litt med det bildet som jeg legger ved bloggen nå, fikk jeg heller lyst til å redigere bilder enn å studere. Men så kommer den strenge Randi Annette frem da og sier at det ikke kommer på tale. Do your homework!
Jeg har muntlig norskprøve igjen på fredag, og eksamen om to uker. Så det å redigere bilder kommer nok sist i rekken nå – dessverre.
Hodet tungt som bly. Så tungt som bly at jeg knapt var våken selv etter å ha gått utav sengen min da alarmen ringte på telefonen min 09.00 i dag morges. Dagen som var i vente skulle være halvfull av viktige gjøremål, så jeg bestemte meg for å droppe trening og heller slappe av litt før det skulle ta helt av med aktiviteter og gjøremål.
Først en bedre frokost, for så å gjøre litt lekser…
Så dro jeg til ei venninne som skulle hjelpe meg med å sette sammen en video som jeg skulle sende inn til vurdering som var en norskoppgave. Det tok omtrent to timer.
Så en fotoshoot da jeg har fått litt nye klær i garderoben. Da fikk jeg unna det også. Også skulle min kjære fadder komme innom å hjelpe meg å stryke bunaden min. Jeg hadde sikkert greid det selv, men hun er skikkelig flink til å sy og stryke, så det å lære fra øverste hylle er jo helt klart det beste. For å si det sånn, jeg hadde gjort så mye feil uten hennes hjelp. Det å stryke er ikke bare å stryke. Det var gode og kjekke triks å lære der, så jeg er evig takknemlig for det.
Også fikk jeg for meg at jeg ville trene, så jeg meldte meg på en time på 3t Ilsvika, OLYMPIA. Det ligger i navnet – #drittungt – rett og slett syre, blodsmak og mer syre.
Og akkurat nå sitter jeg å skriver med hun som hadde timen , Olympia. Jeg fortalte henne at jeg hadde igjen litt smågodt som jeg ikke har spist opp enda, og at jeg ikke har samvittighet til å spise det nå etter den timen. Hun sa – bare spis.
Hvis det første du tenker nå er :Hjelpe meg! Så har du mest sannsynlig fått inn riktig signal. Jeg legger ikke ut dette bildet fordi jeg syne jeg ser så himla fresh ut, men fordi det er akkurat så lite fresh jeg føler meg nå. Jeg har vært på jobb der det har vært ufattelig hektisk, og i tillegg så ble det overtid. Men, nå er jeg hjem.
Her ligger jeg omtrent. På spisebordet mitt sånn passe sliten forrige helg. #dagenderpå
Og nå har akkurat spist taco. Joggebuksa er på, hettegenseren er på…. Ja, da har jeg det som plommen i egget. Litt smågodt og TV gjør danner prikken over i’en. Nå er det lørdagskveld og helg.
Er det noe jeg har liten respekt for, så er det mobbing. Jeg har ikke noe statistikk over hvordan tallene er i dag, men jeg er redd at mobbing er der, og det er kanskje ikke i noe mindre grad enn før. Selv har jeg vært utsatt for mobbing i ung alder, og har faktisk opplevd små stikk som har utviklet seg til mobbing i voksen alder også. Men det har ikke preget meg noe som helst i voksen alder, sett vekk ifra dårlig selvbildet i ungdomsårene. Mobbing er liksom ikke med på å styrke selvbildet akkurat.
Jeg blir veldig enkelt revet med av personlige historier. Det engasjerer og treffer noe i meg. Uavhengig om det er noe jeg selv har opplevd. Jeg har en egenskap som gjør at jeg enkelt kan sette meg inn i andres situasjoner. Kanskje har det med at jeg selv har vært ut noen vinterstormer…
Noe av det verste jeg kan lese eller høre om, er barn som blir utsatt for vold. Ikke bare på skolen eller med venner, men av sine foreldre.
Jeg fikk igjen matteprøven fra fru Larsen som er læreren min. Og jeg lovet mamma at jeg skulle gjøre det bra denne gangen. Sist gang så mamma meg dypt inn i øynene i det hun rev meg i håret på vei til soverommet mitt. Hun skrek og ropte, men til slutt hørte jeg bare lyder og ikke hva hun sa. Jeg var sliten i kroppen av at hun akkurat hadde slått meg. Men hun gjorde det hun måtte gjøre. Jeg fortjente det når jeg ikke presterte slik jeg burde.
Noen dager etter fikk jeg prøven tilbake. Den viste karakteren 1+. Alle i klassen så på meg og lo fordi en gutt i klassen ropte høyt: “Jeg så hva han fikk. Han fikk 1+”. De lo og han ene i klassen tok luen min som jeg følte kunne hjelpe meg å føle meg litt usynlig der jeg satt.
På vei hjem ifra skolen, var det noen som dyttet meg bakfra så jeg falt og slo hull i buksen min. Perfekt- tenkte jeg. Enda en grunn til å ikke komme hjem. De var tre gutter fra klassen som slo og sparket. Jeg følte at kroppen var blytung og jeg greide knapt å røre en finger. Jeg våknet på sykehuset. Mamma og pappa var der, men de spurte ikke om jeg hadde det bra. Ikke et kyss på kinnet – ingenting.
Etter å ha kommet hjem fra sykehuset, var det igang igjen. Kjeft og juling fordi jeg ikke kom hjem rett ifra skolen. Enda hadde de ikke sett i ryggsekken der matteprøven lå. Og hullet i buksa har de heller ikke sagt noe om. Jeg samlet til slutt krefter til å gå på rommet mitt, og la meg i sengen og tenkte.
Jeg elsker mamma og pappa. Jeg er kjempe glade i dem. Jeg skulle bare ønske at jeg var flinkere. At jeg var mer populær på skolen. At jeg hadde i det minste en venn på skolen. Men jeg fortjener ikke å ha venner eller noen som er glade i meg. Det er meg det er noe galt med. Det vet jeg.
Dette er noe jeg ser for meg at mange barn sitter med. Tanker om at det er noe galt med de. Og da snakker vi om voksne mennesker som tyr til vold og som burde vite hva som er riktig og galt. Jeg må si jeg har et hjerte som skriker her og nå fordi jeg får ufattelig vondt av å innse at det er barn som har det slikt. Akkurat nå kanskje, så er det et barn som ikke greide å spise brødskiven som den absolutt skulle ha ekstra etter å ha spist en brødskive. Også ender det opp med juling fordi den feilet.
Nei, nå greier jeg ikke å tenke mer på det. Kan jeg ikke få barn selv den dagen jeg vil ha barn, skal jeg i så fall slå meg til ro med at det er mange barn der ute som jeg kan elske og hjelpe. For mitt hjerte er stort nok til å elske.
Nå må jeg ikke få fullstendig panikk. Nå er det skikkelig intense dager her før eksamen. Jeg kjenner at jeg får litt panikk av å tenke på at jeg har eksamen om underkant av tre uker, men jeg kan også komme opp i muntlig som er om fire uker. Nei vet dere hva? Jeg orker ikke å tenke på dette med eksamen akkurat nå. Jeg blir sånn passe kvalm kjenner jeg….
Practice makes perfect…
Jeg tør nesten ikke tenke på hvordan den følelsen vil være. Jeg har vært som en ensom huleboer i tre år, og jeg har knapt vært sosial. Kanskje litt i helgene, men ellers har jeg trent, jobbet og studert. Ikke noe liv, sånn egentlig. Men det blir andre boller om litt.
Sett dere i min situasjon. Dere har stått opp to timer før dere egentlig vil, kanskje til og med fem timer før dere egentlig trenger det, slik jeg gjorde i dag. For å rekke å trene og studere før jobb. Blir invitert på utepils, men du må være kjip å studere…Eller spise ute, men du kan ikke fordi du må være effektiv, lage en kjapp middag og studere. Slik har det vært for meg i tre år. Jeg skal ikke klage, da jeg har fortsatt vennene mine, og får heldigvis fortsatt invitasjoner. Men det å hele tiden (ofte) være hun som aldri kan, den er kjip den.
Men jeg kan i så fall se meg tilbake på tre fine og krevende år, som har gitt meg erfaringer som kan ta meg med videre på flere eventyr. Man vet aldri hva man vil senere i livet. Det er det som gjør livet så spennende.
Liker du å drømme deg vekk og reflektere litt rundt ting som er rundt deg? Jeg elsker det.
Det banker på døren og jeg er ikke en gang i tvil på hvem det kan være. La meg gjette – tomheten? Den kommer sånn ca annen hver uke, men det kan variere. Noen ganger kommer den før også. Men straks tomheten blir kvalt av kjærlighet, er tomheten glemt. Helt til den kommer som et slag i trynet – like overraskende som alltid. Like vond som alltid.
Å sitte på en benk. Drømme seg vekk, høre fuglene synge og kjenne på alt godt her i livet. Der følelsen av tomhet ikke eksisterer.
Tomheten man sitter igjen med, skal man ta på alvor. Jeg lar meg ikke underholde for å glemme – for å ikke kjenne. Det å kjenne etter – godt etter, er noe man må lære seg.
Man må lære seg å elske tomheten – like mye som kjærlighet. For hva er vel et liv uten tomheten? Hva er vel et liv uten kjærlighet? Godt spørsmål – tenker du.
Å lære seg å elske alle sider av det livet har å gi, er en kunst. En kunst om å takle, leve og bære på det live måtte ha å by på. En tomhet ville jeg ikke ha vært foruten. For når den fylles av kjærlighet, er tomheten historie.
Nå sitter jeg her å kjenner på en liten – ja, hva skal jeg si? Jeg kan si så mye som at dette er veldig utenfor komfortsonen min. Noe sier meg at jeg har lest for mye og studert litt for mye norsk i den siste tiden til at jeg har blitt litt poetisk av meg. (Haha… skrev jeg virkelig det nå?!) Uansett – mange kan kjenne seg igjen i noe av det jeg skriver. Jeg har det bra, litt trist å vite at jeg nå ikke ser kjæresten min på nesten to uker. Men det er vel livet – er det ikke? Utfordringer, følelser og ja…. Tomheten?!
I går hadde jeg fri ifra jobb og jeg og kjæresten min tenkte å gjøre noe vi aldri gjør, nemlig å gå en tur. Etter at jeg hadde fem økter med styrketrening denne uka, tok jeg meg den friheten å heller gå en tur istedenfor å trene styrke. Kroppen hadde veldig godt av rolig gange etter den tøffe styrketesten jeg hadde på fredag.
Om det var så romantisk vet jeg ikke. Men vi koset oss veldig i sola på en benk med en liten niste.
Propud med smak av sjokolade. Jeg greide så klart å søle en liten flekk på den lyse buksen min. Ikke at jeg ble sjokkert…… Typisk min flaks (les uflaks).
Så ble det en liten tur ute på byen senere. Jeg og syv gutter – ikke at jeg klagde akkurat.
Akkurat nå så føler jeg for å si noen ord. Noen ord som at jeg føler meg heldig og ikke minst takknemlig. Jeg skroller nedover nettsider, blogger, nyheter og ja. Jeg føler i grunn at jeg ikke har så mye jeg skulle ha sagt. Eller er det virkelig sånn? At selv om det er masse elendighet, sykdommer, krig og fattigdom rundt meg, skal jeg da tie? Eller skal jeg faktisk fortelle med ord hva jeg tenker og føler? Ja, jeg er heldig. Og setter jeg alt jeg engster meg for og stresser over i perspektiv, så har jeg det sabla greit.
Men skal man ikke få lov til å bruke sin stemme eller blogg, for den del, dersom ordene og følelsene ikke har med krig, sykdom og elendighet å gjøre? Det er så fort for mange å si: Du skal da ikke klage du. Husk det er folk som lider av sykdom og som såvidt kommer seg igjennom hverdagen.
Okei, greit. Jeg var ikke klar over at dette var en konkurranse, men okei. Så mine behov for å lette på trykket er bare filleting i forhold til hva andre opplever? Jeg bærer på en bagasje jeg også, men det er ikke den som er i fokus hos meg. Her er det tidsklemma, presset fra alle kanter i form av det å prestere igjennom fag, jobb og det å sette av tid til å hente igjen energi på trening.
Lite viste jeg om at det var en konkurranse.
Det vil alltid være noen som har det bedre enn deg – verre enn deg. Det vil alltid være noen som får flere likes på bildene sine, og de som knapt for et likes. Noen lider av sykdom, andre ikke. Folk er folk – alle er forskjellige. Så la vær å konkurrere, og heller støtte hverandre. Har man det kjipt, ja så la man få lette på trykket ved å blogge, snakke, og fortelle. Det er ikke noe poeng i å kjempe om å ha det hverken verst eller best.
Så jeg velger å ikke tie, jeg bruker heller min stemme.
Det var en ironisk måte å legge det frem på. Sannheten er vel at jeg prøver å lure meg selv her til å tro og mene noe annet enn det som faktisk er. Men hva annet kan jeg gjøre? Det har gått bra før, så dette får jeg til. Det kommer til å bli tøft å komme igang med å skrive en langsvar på 3-5 sider, og ikke minst en kortsvar som ikke kan inneholde mer enn 250 ord. Dette på 5 timer. Jeg må si ungdommene i dag som går på videregående har all grunn til å klage og henge litt med leppa. I så fall når det er snakk om et så stort fag som norsk er. Nå tar forsåvidt jeg vg2 og vg3 på ett år, så det blir dobbelt opp.
Men uansett, det er beinhardt. Men greit, jeg skal ta denne fighten jeg. Så kan jeg i så fall gå ut med et hevet hodet å vite med meg selv at jeg har greid nok et mål.
Så det å gi seg selv positive tanker og ord er nok med på å gjøre det litt lettere. Jeg hadde norsk sidemål prøveeksamen uken før påske med feber og var skikkelig dårlig. Men jeg fullførte da også og fikk ikke så verst karakter med tanke på hvor tøft det var å sitte der.
Og ifra starten av dagen i dag har jeg koblet av med trening og serie. Jobbet litt med muntlige norskoppgaven som skal inn om litt over en uke. Litt avkobling, men samtidig så har jeg vært på. I underkant av tre timer så sitter jeg der på skolebenken med en høyere puls. Det blir som det blir. Men jeg føler meg klar. Og godt er det.
