Jeg sitter med litt dårlig samvittighet, men samtidig ikke. Jeg var jo tross alt flink å trente 06.50 i dag, før jeg skulle på skolen. Men planen var å trene i Granåsen og løpe i trappene i kveld. Innbydelse til innflyttningsfest fikk jeg også, men jeg var rett og slett så sliten og trøtt, så det ble ikke noe av – ikke det heller.
Etter skolen var jeg på et foredrag om digitalisering og sosiale medier, noe som var veldig interessant, så da gikk dagen. Å jeg ble så trøtt når jeg kom hjem….
Foto: Cassandra Coste
Kjedelig av meg kanskje, men sofaen fristet så my bedre i kveld. Så da ble det sånn……
Og vet dere hva? Her ligger jeg med god samvittighet!
Det er så utrolig morsomt, men samtidig så gjør det meg skikkelig forvirret. Jeg har gjøremål fra morgen til kveld, og det skjer noe hver eneste dag.De dagene jeg jobber i tillegg til skole, har jeg tolv timers dager. Da må jeg stå på kjøkkenet å kokkelere gode salater, pakke ned yoghurt og smøre brødskiver. Type fire brødskiver. Jeg spiser så enormt mye mat om dagen, men det har kanskje en sammenheng med at jeg har begynt å trene en del gjen.
Jeg har blitt ganske god på planlegging, eller det har jeg vel vært god på lenge. Ganske løsningsorientert vil jeg si.
Et bildet fra i sommer… Med solbriller og ørepynt.
Det å være i en slik hverdag med masse som skjer, så blir jeg god på det å tilpasse meg, men også hvis det oppstår forandringer. Da må jeg virkelig vri hjernen og legge kabalen så godt som mulig.
Det er spennende med så mange baller i luften – jeg kjenner jeg liker det. Det krever sitt, men hva gjør vel ikke det i livet?
Etter noen uker med treningsskade i skulder og forkjølelse, så jeg endelig muligheten til å få tynet meg ut – skikkelig. Jeg har trent bare svært enkelt de siste ukene, som har bestått av øvelser på skulder med strikk. På grunn av dårlig form har jeg ikke hatt lyst til å tynet meg eller gått for langt. Det å være syk er noe av det verste jeg vet, så det var mer viktig for meg å bli fort frisk, enn noe annet.
I går fikk jeg meg en real treningsøkt. Faktisk to. Startet med styrketrening på morgenen, og avsluttet med trappeløp i Granåsen på kvelden etter å ha vært på skolen
Noen ganger så vet man det bare er dagen. I det man våkner og tenker at denne dagen kommer til å bli skikkelig bra. Det er en god følelse det. Jeg har jo hatt veldig fine dager i det siste også, men jeg har jo vært så forferdelig forkjølet. Har vært sosial og vært med på det jeg har blitt invitert på, men det sier seg selv at det er mindre hyggelig når jeg må nyse hvert kvarter…
Men nå føles formen bedre og jeg kan i grunn ikke klage på noe som helst. Ting føles veldig bra!
Foto. Cassandra Coste
Nå skal jeg på jobb, noe jeg virkelig gleder meg til. Full liste, god stemning og fantastiske medarbeidere.
Så blir det en fin helg etter det <3
Lag dere en god dag. Det er nemlig opp til dere selv til syvende og sist.
Men jeg vil ikke bare skrive om noe, jeg vil dele noe med dere. Kanskje du sitter der å vil vite noe mer om meg og min hverdag? Om det har skjedd noe spennende i det siste?!…
Legg igjen en kommentar på hva du vil jeg skal blogge om, så kan det være at jeg skriver om nettopp det. Ellers… Lag dere en fantastisk dag. Selv skal jeg stikke på skolen der jeg skal være til nesten halv seks i kveld. Leker ikke student vet dere…..
Veldig spontant ble det en hjemreise denne helgen. Det var ingen tvil om at dette var et meget godt og riktig valg for meg. Her kan jeg slappe av og her kan jeg rett og slett anstrenge meg minimalt. Akkurat hva jeg trengte.
Vi har ikke gjort så mye denne helgen, annet enn å besøkt graven til mamma og gått svært mange turer.
Så nærme, men så langt ifra…..
Noen turer gikk jeg med pappa, andre turer alene. Det er så tiltak for meg å gå turer i Trondheim. Men her ute er det fantastisk fint å gå turer. Og været har vært helt fantastisk!
Da jeg passerte huset til en familie her ute, måtte jeg se to ganger. Jeg så noen føtter, men ikke noe mer. Denne har tydeligvis fått masse oppmerksomhet i år, fortalte de.
Utsikt fra perlen sitt høyeste punkt. Finere blir det ikke. Ikke i mine øyne i så fall.
Husker dere vepsebolet jeg viste dere i sommer?
Slik ser det ut nå. Tar man ikke vare på det man er glad i eller pleier det med kjærlighet, ja da blir resultatet ganske enkelt slik.
Som vi koset oss i går. Helt fersk, nyfisket kreps. Bakt i ovnen med masse gode smaker. Jeg elsker sjømat. Det er nesten så kreps er bedre enn krabbe. Det er ikke langt unna, spør du meg.
Jeg har nesten ikke fortalt dette til noen. Og det med god grunn. Jeg var på en fest i januar i år. Og jeg innså at jeg kan være ganske enkel å overtale – til en viss grad, så ikke tro det er bare å knipse med fingrene her 😉
Men etter noen øl og god stemning med mine gode venner, lot jeg meg inspirere. Ja, et mål for året hadde jo vært fint, treningsmessig. Jeg bestemte meg for å melde meg på WOX. Ja, det er idiotisk av meg.
Uuuuu, se så skummel jeg er.
Jeg og to andre jenter har meldt oss på sammen på dette løpet. De to jentene løper også halvmaraton i Trondheim i dag, og jeg sitter hjemme på Mausund til pappa og er slapp og forkjølet.
Det startet med operasjon i februar som gjorde at jeg ikke fikk startet med treningen før april. Mai bydde på fire tøffe eksamener, så der ble det heller ikke mye rom for trening. Juni ble det en del trening, men juli var det sommerferie og rutinene…
Ja, de kom vekk. August startet bra, men så ble det en treningsskade i skulderen, også kom feberen og forkjølelsen. Jeg har trent i snitt nesten to dager i uken. Å rene kondisjonsøkter har knapt eksistert. Det er skammelig lite.. I så fall med tanke på det løpet jeg har meldt meg på. Nei, vent. Hinderløpet på 8 km!!!! Lenge lever galskapen.
WOX Trøndelag består av en 8 km lang løype med alt et WOX – løp bør bestå av: Gjørme, vann, stigning, grus, myr, skog og fjell. Her vil du møte både naturlige hindre og en god del andre utfordrende hindre slik at du får utfordret deg på alle mulige måter. Totalt møter du faktisk 40 + hinder!
Men om jeg skulle bli sliten. Gape etter luft. Kjenne det renner svette og trælene i hendene løsner. Det får brenne så mye det bare vil i lårene. Om så mannen med jåen kommer i sidesynet…..
… Så skal jeg gi alt. Om jeg så må krype inn til målet. Jeg skal fullføre. Koste hva det koste vil. Det skal mer til for å knekke meg. Det har jeg bestemt meg for.
Om jeg er gal, okei. Om jeg føler at jeg kommer til å dø, så vil jeg snu meg over skulderen å se hva jeg har fått til. Mørkt i tunellen er det alltid. Men det er viktig å huske at man vil se lyset, det vil bare ta litt tid….
En ting er sikkert. Det er ikke alt jeg skal forstå. Men selv om det ikke er alt jeg skal forstå, så vil jeg gjerne prøve. Ja, gi det et forsøk kanskje.
I det siste har livet vært en berg og dalbane. Det er rart hvor fort ting kan snu. Bare ved å tro at alt er som det skal, til å få noe midt i fleisen at det slettes ikke er slik. Å når man tror man vet alt, har kontroll, til at man igjen skal få et slag i trynet. Men jeg er jo kjent for å ikke gi meg så lett. Jeg vil liksom alltid være optimistisk på en eller annen måte.
Det koster, men det er så verdt det. Optimist eller ikke…
Jeg tror på det å ha viljen i å alltid se muligheter er viktig. Det har i så fall vært viktig for meg. Man kan kanskje tenke at man skulle vært foruten noen hendelser her i livet, noen tabber man har gjort eller vært utsatt for. Men jeg skjønner ikke poenget med å tenke på den måten. Når jeg ser tilbake på mitt liv, min bagasje så vet jeg at jeg ikke ville vært her i dag, hadde det ikke vært for de enkelt situasjonene jeg har blitt utsatt for – på godt og vondt.
Bare ser tilbake på den unge jenta jeg var når jeg var tjue år. Det er en himla ung alder. Og man tror man har så peiling på hva livet består av og hva man vil. Mye av de valgene jeg hadde et ønske om å ta den gangen, er jeg i dag svært gla for at jeg ikke gjorde. Og noen valg ble tatt som man innser i ettertid at kanskje ikke var så lurt. Det er enkelt å være etterpåklok si…
Det er det vel alltid. Men man lærer mens man lever. Noen vil kanskje aldri lære, men man vil uansett sitte igjen med noen erfaringer. Noen av feilene vil man gjøre om igjen, ja kanskje opp til flere ganger…
Jeg for min del kjenner nå at jeg har begynt å lande litt. Noe som er en god følelse. Når noe har skurret over en lengre periode og når brikkene faller på plass, da man ser man alt så mye tydeligere – det er en god følelse. Man ser kanskje ikke det man skulle se for seg at man skulle gjøre. Men nå som brikkene er på plass, så er jeg fornøyd. August har vært så utrolig fin på så mange måter. Å det ser ut til at det skal fortsette slik også. Nå ser jeg veldig fram til hva tiden fremover vil vise.
I dag våknet jeg skikkelig sent. Det er kanskje bare et bevis på en svært (!) fuktig kveld i går med bursdagsfeiring av ei venninne. Det var utrolig morsomt. Ellers var det triathlon i byen i dag, så da måtte jeg så klart stå i tre timer å heie på de spreke menneskene som svømte, syklet og løp.
Ellers har jeg gått en liten tur og vært på besøk. Å nå ligger jeg å koser meg med en kopp te og en kanelbolle som jeg hadde i fryseren. Mars i år så var jeg på en hyttetur, å der baket jeg en del kanelboller. Så kjekt å ha slikt liggende. Men det kan vel være både og. Men de har tross alt ligget en stund, så det er ikke slik at jeg kommer på å ta det opp fra fryseren heller akkurat.
Nå skal jeg kose meg med litt serie før jeg finner sengen. Håper dere har hatt en fin helg og en fin søndag.
Er det noe jeg elsker, så er det militær og jagerfly. Jeg er jo oppvokst med en far som har over tjue år med seg ifra militæret. Ikke med jagerfly, dessverre. Jeg elsker jagerfly, men jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det nødvendigvis er. Det er kanskje måten de beveger seg på i luften, at de bråker skikkelig og at de i det hele tatt kan holde noe som er så tungt i luften. Ikke vet jeg. Jeg skulle nok ha valgt en annen utdanning for mange år tilbake.
Eller, så kan jeg bare ha det som hobby – se i luften og løpe som en gal jente ut døren når det braker rundt meg. For det skjer nemlig…… Svært ofte.
Når det gjelder bildene, så er det vel ingen tvil om at det er kun jakken som minner om Army. Men jeg synes helheten var kul med tanke på klærne. Og når det kommer til shoot, så er jo alt lov.
Det hadde vært kult å sminket seg litt mer i ansiktet så jeg så mer skitten ut. Men jeg skulle rett å jobb etterpå, så jeg kunne ikke være for kreativ her.
Hva synes dere om bildene og stilen? Jeg skulle vært i militæret og opplevd det. Jeg har kjent på det i så mange år. Hadde jeg vært ti år yngre, da skulle jeg ha opplevd det. Kjenne på å fryse, løfte tungt. Stå opp tidlig og rett og slett kjenne på det å må meste ting man kanskje ikke trodde man ville takle.
Men sånn er jo livet i seg selv også på mange måter. Det man ikke trodde man skulle få til, greier man. Pr. dags dato kan jeg ikke komme på å ikke ha fullført noe mål. Hardt arbeid ligger bak. Svette og tårer må kanskje til. Men til syvende og sist, så er det verdt det.
