Enten så er jeg skikkelig vant med det å stå opp tidlig, eller så holdt med med syv timer søvn i natt. Jeg våknet av meg selv like over syv i dag, men lå å trykket på telefonen en god stund før jeg stod opp. Oppe så ventet det meg bare lekser så da lå jeg like så greit litt ekstra. En stygg uvane egentlig å ligge å trykke på telefonen enn å bare dra seg opp. Jeg var mye flinkere til det før, men det er jo tilfeller det er digg å bare ligge å ikke stresse over det å komme seg opp. Er du ikke enig?
Nå har jeg gått igjennom bildene av bruden jeg stylet i går, og de skal jeg redigere litt ettersom lyset ble ganske gult. Vi kunne bare oppholde oss på hotellrommet på grunn av at det var et hemmelig bryllup og folk som IKKE skulle vite noe var på det samme hotellet og hotell i nærheten. Så jeg måtte sette bruden i vinduet for å få best mulig lys. Det ble en god stemning og masse latter – for å si det sånn. Jeg skal sende henne bildene og samtidig spørre om jeg får legge de ut her på bloggen. Det er ikke hver dag jeg har brud.
Ellers skal jeg på jobb til sent i kveld, så får jeg ta kvelden som den kommer. Håper dere får en fin lørdag. You’re the best.
I dag har det vært store utfordringer fra start til slutt. Herregud, jeg er så sliten. Ha ha. Men, det er godt å se tilbake på dagen nå når jeg sitter å slapper av. En liten oppsummering før jeg kaster meg over dagens fargekunde.
Jeg startet med norskprøve, muntlig via skype. Karakteren ble 4/3 så jeg er så fornøyd. Så tok jeg turen til et hotell her i byen for å sette opp håret på en kunde som skulle gifte seg i dag. Vi hadde ikke prøvetime, men vi snakket litt om hva hun ønsket på forhånd Sånn passe nervøs, men samtidig var jeg skjerpet. Frisyren ble perfekt, og bruden så fornøyd.
Wow, nå er jeg skikkelig spent i kroppen og ikke minst sulten. Jeg stod opp klokken syv for jeg måtte lese litt ekstra før norskprøven jeg skulle ha klokken halv ni. Kjære vene, jeg var så nervøs – ja, jeg ble svett. Lærer: Ja, hva kan du si er forskjellen på naturalistisk diktning og realistisk diktning? Hva med Collet, Bjørnson og Kielland? Jeg: Starter bra med følgende øøøøøø og litt ehhhhh.
Det gikk overraskende greit med 30 minutters grilling. Nå skal jeg hive innpå litt mat før jeg skal på et hotell i byen å style en brud som skal gifte seg i dag.
Jeg kommer til å grine. Helt seriøst. Brud er så vakkert. Også er hun en kunde jeg har hatt i kanskje 8 år – om ikke mer.
Så dette blir nok en givende dag. Jeg skal også farge ei grå/blå i ettermiddag, så jeg håper jeg får tatt bilder før og etter. Da skal dere nemlig få se.
Jeg tenker jeg går for en såkalt enkel oppsummering denne kvelden med tanke på hvordan dagen her har vært. Nå kjenner jeg at jeg er skikkelig trøtt så det å finne sengen er nå på sin plass. Jeg våknet brått av en brannalarm i natt, noe jeg muligens kjenner litt på akkurat nå. Men, det skal også sies at jeg stod opp klokken seks for å trene. Så kanskje en solid blanding med tanke på grunnen til at jeg er så trøtt.
Etterhvert ble det jobb og et intervju, så ble det igjen litt jobb også dro jeg hjem. Enkelt og greit fortalt med tanke på hva som har skjedd i dag. Det har vært en innholdsrik og spennende dag, kan jeg vel si.
En innholdsrik dag, ja det blir det ikke for mye av. I perioder er det jo lite som skjer og ganske flatt. Men, så er det perioder der det skjer noe hele tiden. Når jeg ser på timeplanen min og ser hva som skjer fremover, så ser jeg at det er mye som skjer. Jeg elsker å ha mange baller i luften. Det er akkurat slik jeg liker det.
Jeg holdt på å sovne på sofaen i sekstiden i går kveld, men jeg dro på trening likevel. Vel hjem som en sliten potetsekk, skulle jeg legge meg til å sove tidlig. Jeg våknet brått av en ulene lyd som jeg ikke viste hvor kom ifra, og stod midt på gulvet som en forvirra kylling og greide hverken å kle på meg eller tenke klart. Aha, tenkte jeg. Brannalarm. Det betyr at jeg må bare finne noen filler å komme meg ut.
Heldigvis var jeg ikke så alt for trøtt da alarmen på telefonen ringte klokken 06.00, og jeg var klar for å trene. Kjære vene, det var uhyggelig å våkne til en brannalarm så brått. Men, heldigvis ikke noe brann da.
Sponset innlegg.
Om litt skal jeg sette meg ned med lekser før jeg skal på jobb. Samtidig vil jeg minner dere på konkurransen som BRAZFIT har gående noen uker til.
Den største og første konkurransen i år for BRAZFIT er nå i gang fra og med i dag, der dere kan være heldige å vinne treningsklær på en verdi på 2000 kroner.
Alt dere trenger å gjøre er følgende:
* Følg BRAZFIT på Facebook og Instagram
* Tag og invitere 2 venner til å følge BRAZFIT på Facebook og Instagram
* For hver ekstra person du tagger og som legger seg til som følger på Facebook og Instagram, får man en ekstra sjanse til å vinne.
Alle som deltar er med i trekningen, og vinneren trekkes den 1/3-2017
Følg meg gjerne på min instagram, og min egen facebookside så du kan holde deg oppdatert.
Noe er alvorlig galt når unge jenter må operere seg for å få perfekt vagina.
Noen av dere leste kanskje dette innlegget der jeg skrev om operasjon av vagina. Det er så tabubelagt at man skal aller helst ikke snakke så høyt om det. Det funker kanskje ikke så bra å sitte på kafé og snakke med en venninne om sine indre kjønnslepper som henger på halvtolv. Eller at den har feil form, eller at…
OK, så er temaet mer tabu enn brystoperasjoner og restylane, men blir det ikke feil å ikke snakke om det? Blir vi ikke da sittende med inntrykk av at alle andre er så himla fornøyde? En ting er sikkert, det stemmer nok neppe. Og ærlig talt, foruten deg selv, er det bare kjæresten som bør bry seg, og han skal tross alt elske deg uansett hvilken type vagina du har.
Foto: Nandita Myre Paulsen. (Nmpfoto)
Trd.by fanget opp innlegget og dere kan se hele artikkelen her.
Foto: Nandita Myre Paulsen (Nmpfoto)
Min mening er at dette må ut og fram i lyset. Det må være lov til å snakke om det og det må være lov til å fortelle at man har komplekser. Andre kan se på deg som at du er rar, teit og selvopptatt over å komme ut med en slik historie. Men, det er ofte lettere for de som står på utsiden å fortelle hva som er rett og galt av deg å gjøre. Men, det er du som må stå opp om morgenen, se deg selv i speilet og leve med den kroppen du har.
Det er mange av oss som ser så perfekte ut, men som har små detaljer man ikke greier å leve med. Så har du komplekser med noe ved deg selv, så snakk med en lege eller en god venn. Et inngrep trenger ikke alltid å være den beste løsningen.
Nå har jeg vært veldig flink altså. Jeg ryddet og vasket litt rundt i går kveld, for om få minutter kommer det to meglere inn døren som skal ta en verdivurdering av leiligheten min. Det er jeg kjempespent på. Leiligheten min er på 70 kvm, 3-roms. Og i det området jeg bor, vet jeg at verdien har steget betraktelig i det siste, så jeg er skikkelig spent. Det er jo greit å ha ryddet og vasket litt så førsteinntrykket blir bra. Det er ikke noe tvil om at det er med på å påvirke.
Dere må krysse fingre og tær for min verdi når det gjelder leiligheten. Så skal jeg smile så fint jeg kan for å øke prisen litt. Ha ha – som om det hadde hjulpet.
Det har på mange måter vært en god dag, egentlig så har den vært slik de fleste dager har vært, men jeg har så klart kjent på noe. Jeg har følt at det har vært noe. Jeg har lest igjennom blogginnlegget jeg publiserte tidligere i dag, og det setter seg en klump i halsen. Og alle de fine kommentarene ifra fjerne og nære har virkelig gjort inntrykk på meg. Jeg tenker som så at det koster så lite. Så lite som 20 sekunder kanskje, å skrive noen ord. Noen har ofret den tiden på meg, og det setter jeg stor pris på.
Jeg blir veldig glad over at folk tar seg den tiden til meg. Jeg hører nesten daglig av kunder på jobb sier at jeg takker veldig mye. Og beklager meg ovenfor dem for den minste ting. Ja, de tingene jeg ikke kan noe for, men beklager meg uansett fordi jeg vil gi service. Bare det gir inntrykk på dem. Poenget mitt er at det koster så lite å gi av seg selv og ikke minst det å ofre den lille tiden.
De få men sterke ordene kan bety så enormt mye. Det kan være så lite for deg som sier de ordene, men i den andre enden kan det betyr så ufattelig mye. For den som trenger å høre akkurat de ordene som kommer utav din munn kan ha en drivkraft, en sårhet som samtidig gir det ekstra løftet som skal til for at dagen skal bli litt bedre. Og kan jeg gjøre dagen bedre for noen ved å blogge om et spesielt tema, ja bare det at jeg åpner meg og tør å vise at jeg er sårbar, kan føre til at andre velger å åpne seg mer og mer.
En åpenhet viser styrke. Ikke svakhet.
Er det noen som har mistet svært mange, så er det meg. Det er ikke mer synd på meg enn andre av den grunn. Jeg fortjener ikke mer oppmerksomhet heller, men det jeg fortjener, er respekt for at jeg åpner meg og ikke minst kaster et lys på åpenheten. Jeg gikk ifra det å være et sårbart barn som plutselig kunne begynne å gråte fordi jeg savnet moren min så ufattelig mye. Jeg kunne leke med vennene mine, og plutselig hylskrike, fordi jeg skulle dra hjem senere den dagen å ikke ha mamma der. Det ble senere brukt imot meg at jeg brukte henne for å få oppmerksomhet, så jeg låste meg inne.
Alt jeg gjorde var å åpne meg, vise følelser og vise at jeg bar på et savn.
Dette er nok et tema mange unge kan kjenne seg igjen i. Jeg vokste opp med 9 stykker i min klasse. Hvordan er det da i et større samfunn? I en større klasse, større skole, ikke minst – i en by?
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke blogge om akkurat dette, men så kom dagen også følte jeg likevel for å skrive noen ord. Mamma kunne ha blitt 59 år i dag. Det er kjempe rart å tenke på alt som har skjedd på de siste tjue årene. På denne tiden av året går det utrolig nok greit å takle det at hun er borte. Det er verre i den perioden jeg har bursdag selv som er i november, og ikke for å snakke om jula. Selv om det er ganske rart å tenke på at jeg ikke har sett moren min på svært mange år nå, så har jeg jo på en måte blitt vant med det. Men, det er klart det er et sår som aldri vil gro…..
På en måte så vant med det. På en annen side, så blir jeg aldri vant med det at hun er borte.
Siden mamma døde har jeg vært igjennom mange nedturer og oppturer. Hun fikk aldri oppleve meg som ungdom da jeg hadde mange spørsmål. Heller ikke vist henne hvordan jeg ble som voksen. Alt det jeg har satset på og alt jeg har oppnådd.
Jeg skulle gjerne ha fått den sjansen å gå på kafé sammen med henne. Ordnet henne på håret og reist på fine turer sammen med henne. Jeg skulle også ønske jeg kunne ha blitt kjent med henne, men det rakk jeg aldri. Jeg var jo nesten åtte år da hun forsvant utav livet mitt på grunn av sykdom, så det er kart jeg har masse spørsmål. Heldigvis har jeg en fin familie som kan være der og svare meg så godt de kan på de spørsmålene jeg skulle ha.
59 år, det er noen år det. Nå er det i underkant en måned til pappa blir 60 år. Og han skal jeg faktisk på reise sammen med for første gang i voksen alder. I så fall det jeg kan telle som en reise. Nå skal vi til Gdansk om noen få uker. Vi har ikke vært på de store reisene etter jeg ble voksen, så dette gleder jeg meg til. Man må liksom gjøre det beste utav situasjonen vi er kommet opp i alle sammen. Det å ikke ha en mor som er tilstede har så klart preget meg litt, men på en annen side så har jeg verdens beste pappa og verdens beste søster.
Jeg sier ikke vi skal gå rundt å være redde og engste oss, men det er viktig å leve i nuet og nyte de dagene vi får. Jeg kan alltids bli flinkere til det selv også på sett og vis, men det å gjøre det beste utav den situasjonen man er i og det livet man har fått, er mitt beste råd.
Klokken har passert halv ti, og jeg sitter nå å vurderer fram og tilbake på om jeg skal trene i morgen tidlig, eller sove. Jeg hadde alarmen på klokken åtte i dag, fordi jeg hadde et mål om å trene. Men, det ble ikke noe av. Utrolig nok. Og nå som jeg har et tonn av lekser å gjøre, pluss en prøve nå på fredag, så er jeg faktisk nødt til å trene før jobb. Etter jobb er jeg bare nødt til å sitte med studiene, så skal jeg få trent og hente energi, så må det faktisk skje tidlig. Veldig tidlig.
Hva har jeg å tape på å stå opp for å trene klokken 06.00? Søvn. Fuck it – Jeg gjør det.
Jeg holder på å sovne nå liksom. Jeg vet ikke om jeg skal skylle på Alexander Kielland som ikke har noveller som fenger meg, eller om det rett og slett er jeg som er trøtt av menneskelige grunner. Uansett, jeg har bestemt meg. Nå skal jeg legge meg for å sove, og alarmen skal settes på 05.30. Så får jeg sørge for at treningsøkta blir verdt det å stå opp så tidlig.
Dere får gjerne legge meg i kategorien, “sprø”, men jeg hadde aller helst sett at dere satte meg under kategorien, “inspirasjon og treningsglede”
