God kveld kjære lesere. Det går i ett om dagen i disse studietider så det er ikke så lett å planlegge denne bloggingen like godt nå som før. I tillegg har jeg besøk av kjæresten min i noen dager, så det er nok å bruke tiden på.
Med en forkjølet kjæreste på besøk er det vanskelig å bli fort frisk og rask. Det er så kjipt. I natt slet jeg i tillegg med å få sove. Jeg var våken fra klokken ett i natt til halv fem. Jeg følte meg sulten og absolutt ikke noe trøtt. Det endte opp med å spise en yoghurt og drikke masse vann. Jeg fant også fram øreproppene mine så jeg skulle sovne lettere – noe som fungerte kjempe bra.
Mimrer litt med disse bildene fra da jeg var i København…
Og grunnen til at jeg ser på bilder fra København er at jeg tenker å reise vekk noen dager til en storby med kjæresten min. Hvilken storby vil du anbefale et kjærestepar?
Det var skikkelig godt å slå opp øynene i dag og ikke våkne av at jeg følte meg kvalm. Det gjorde jeg lørdagsmorgen og i går, men i dag var det kun i hodet. Og det kan jeg jo alltids gjøre noe med. Det gjelder i spise godt og drikke masse vann. Og kanskje spandere på meg selv en ibux eller to hvis det skulle være behov for det. Det første jeg tenker på nå er absolutt det å bli helt frisk før jeg begynner med å stresse meg til trening og annen aktivitet. Det får jeg sette til siden noen dager til. Jeg skal sykle til jobb i dag, som jeg alltid gjør, og kanskje det er mer enn nok for meg akkurat nå.
En friskmelding fortjener et bildet med rosafarge.
Det er nesten ett år siden sist jeg var syk, så det er heldigvis ikke så ofte. Samtidig så er det kortvarig. To dager varte det denne gang, så det er ikke noe å si på. Det er nok de som har det langt verre.
I og med at jeg nå friskmelder meg og har mer energi enn hva jeg har hatt de siste dagene, så kunne jeg ha tenkt meg å hatt en spørsmålsrunde på bloggen. Dere kan spørre om det dere måtte ønske.
God søndag alle sammen.Frokosten ble litt sen i dag ettersom jeg sov til klokken var kvart over ti. Jeg våknet klokken åtte, men jeg fikk heldigvis til å sove igjen. Formen føles i grunn ikke noe bedre, noe som er kjempe kjipt, men det er ikke noe å gjøre med. Men, en god frokost kunne jeg i så fall kose meg med. Denne uken har jeg variert mellom NOKA musli og hjemmelagde knekkebrød til frokost. Oppskriften på knekkebrødene finner dere her.
Følelsen av å ha et hodet som veier ett tonn. En varme som treffer meg, og sitter i meg på en ekkel måte. En klump i halsen som bare sitter der. Noen ganger føles det ut som jeg må brekke meg. Jeg var så sikker på at jeg kom til å våkne med en langt bedre følelse enn hva jeg hadde i går da jeg skulle legge meg for å sove. Men, årene måtte legges inn – kroppen trengte hvile.
På sofaen har jeg nå ligget under et pledd siden halv åtte, da jeg stod opp. Jeg ville så gjerne prøve å komme meg opp, men jeg ble svimmel bare av det å lage meg frokost, så jeg måtte bare legge meg ned igjen. På jobb i går var det flere som hadde de samme symptomene som meg, så jeg håper det ikke er flere som får et slit utslag som jeg uheldigvis gjorde. Det er jo ikke krise eller snakk om liv. Men, jeg vil jo heller være frisk og rask.
Akkurat nå skulle jeg hatt en hund eller noe som kunne holdt meg med litt selskap. Eller en person som ikke er redd for å bli smittet. Jeg kjeder meg skikkelig.
Jeg får nøye meg med mitt eget selskap. Søvn, TV, mat, søvn, en kopp te og mer TV.
I kveld skulle jeg på konsert med ei venninne/ medarbeider, men jeg følte meg plutselig ikke så bra. Jeg begynte å kaldsvette, hodepinen kom snikene og sist men ikke minst – kvalmen. Ikke nok med at jeg skal føle meg små shabby, men jeg måtte bare droppe å dra på konsert. Det var mer som skikkelig kjipt. Jeg går jo aldri på konserter, og når sjansen var der, ble det ikke noe av. Typisk.
Nå er det bare en ting som gjelder, og det er å slappe av og bli frisk til i morgen. Da er det en ny dag på jobb, og jeg skal på jobb. Så enkelt er det. Min kos i kveld blir pepsi max og TV.
Her skal jeg ligge i kveld med en boks pepsi max i hånden.
Dette er digg, og i så fall en fin trøst med tanke på at det blir hjemmekveld. Helsa kommer først.
6 Dl havregryn (jeg bruker alltid store havregryn)
1 Dl hvetekli
4 Dl solsikkekjerner
2 Dl linfrø
1 Dl olje
7 Dl vann
1 Ts timian hel
1 Ts havsalt
Slik gjør du
Bland sammen det tørre og rør inn vann til en tykk deig. Den skal være litt rennende. La den stå i tjue minutter før du gjør noe mer. Dekk 2 stekebrett med bakepapir og fordel deigen ut over platene. Bruk en slikkepott eller fingrene til å få det så jevnt som mulig.
Noen stekeplater er større enn andre så du må selv vurdere om du fordeler på 2 eller 3 stekeplater. De blir best om du lager dem litt tynne, så jeg bruker 2 plater. Blir de for tynne, er det fort å brenne dem.
Stekes på varmluft på 160 grader. Viktig å huske dette med varmluft da de kan bli seige hvis ikke. Stek først knekkebrødene i 10 minutter, ta dem ut og rut den opp med en pizzaskjærer. Sett de tilbake i ovnen og stek i ca 45 minutter. (Noe lengre hvis deigen er fordelt på 2 plater). Om du steker to brett samtidig bytt da plass på dem når de har vært halvparten av tiden inne i ovnen. (Bytt plass de første 10 minuttene også).
Tips
Åpne døren innimellom for å slippe ut damp. Avkjøles på rist. Nyt med kremost, avokado, bogskinke ect.
Hei hei, og takk for sist. Ja, nå er det en stund siden vi var her, og i så fall med tanke på at vi nå skal snakke om sakprosa, kåseri og essay. Sidemål – ja. har vi egentlig noen gang møttes?! Hm, okei.
Som mange av dere har fått med dere, studerer jeg for å ta studiekompetanse. Jeg starter nå på mitt tredje år, og årene før har jeg tatt fag som naturfag, historie og matematikk. Dere aner ikke hvor hyggelig det var å hilse på de lærerne jeg hadde på nettskolen i disse fagene, men jeg skal love dere at det var en god følelse at jeg ikke skulle ha noen av disse fagene igjen, men kun norsk. Det er sprøtt å tenke på at jeg nå er snart ferdig, men norskfaget blir langt mer krevende enn jeg kunne drømme om. 11-15 timer hver uke må jeg regne med å studere faget alene.
Alene…..
Neida, men ja. Jeg må være veldig strukturert og jobbe hardt. Jeg har et mål om å prestere, og jeg skal gjøre mitt aller beste. Det står jo kun på meg selv. Og jeg som ikke er noe glad i det å lese. Med mindre det er krim og skikkelig spennende da. Tiden vil vise hvordan dette går.
Til å være en amatørfotograf, så er jeg skikkelig fornøyd med denne fotoshooten. Det regnet, men det var solbriller, rosa hår, og god stemning. Det ble ikke helt som forventet, da jeg kun skulle ta et resultat av håret hennes. Men, når jeg tar i kameraet og jeg ser for meg ulike bilder, da kan ingen stoppe meg. Jeg fikk henne med meg bort til en trapp og knipset litt. Hele stilen og alt synes jeg var så perfekt til henne.
I går kunne dere lese dette innleggetder jeg spurte dere om hvilken farge hun hadde fått.
Dette er et skum som erstatter sjampo og balsam. Den må brukes på intesitiv farger, som ofte sklir fort utav håret. Håret kan vaskes minimalt da fargepigmentene vil fort skli ut. Så her er redningen dersom du har opplevd at fergen fort sklir ut.
Dette er ikke et sponset innlegg, bare kjekke tips som jeg ønsker å dele med dere.
Jeg elsker å ta med kundene mine på en fotoshoot når sjansen byr seg. Det er ti ganger mer moro å ta bilder av andre enn meg selv. Jeg trives foran kameraet selv også, men da er det avgjørende at det er en fotograf bak kamera og ikke en amatørfotograf som meg. Jeg tar bilder med selvutløseren når jeg tar bilder av meg selv, så det blir ikke like gøy.
Jeg klipte henne på mandag denne uken og i dag farget jeg håret hennes. Men, hva gjorde jeg med fargen?
Legg merke til den kule genseren.
Sist gang hun vasket det, var mandag da jeg klipte det. Det blir litt slappere krølltegning etter noen dager, men jeg elsker håret hennes uansett. Jeg elsker å jobbe med krøller.
Så hva tror dere at jeg gjorde? Gjorde jeg henne lysere? Mørkere?
Sleng igjen en kommentar, så kommer resultatet på bloggen om litt.
Dette er rett ifra hjertet. I en situasjon der ikke alle kan si at de forstår seg på. Det er rart å sitte her to år senere å lese dette. Det er to år siden dette innlegget ble postet, men jeg synes det er viktig å stå fram som en åpen, sårbar og sterk jente. For det er jeg. Ellers har jeg vel ikke vært her jeg er i dag. Kanskje du kjenner deg igjen? Kanskje en venn av deg kjenner seg igjen? Jeg vil gjerne dele min historie så kanskje du kan kjenne på at du ikke er alene.
Det er søndag formiddag og jeg hadde ikke trodd at dagen skulle starte med hodepine og en følelse av tomrom. Jeg leste om en person som akkurat hadde mistet sin mor i en tragisk ulykke, like ved der jeg kommer fra. Og det var da alt kokte sammen i hodet mitt – jeg brøt sammen. Jeg gråt og gråt. Jeg følte meg så liten og sårbar, som jeg ikke har gjort på lenge. Da var det i gang, igjen.
Jeg føler at jeg ikke forstår eller klarer å innse det jeg har vært igjennom. Jeg kjenner svært sjeldent på denne følelsen, av det tapet jeg hadde som åtteåring. Jeg var jo bare et barn. Selv var mamma bare 38 år gammel da hun måtte forlate meg og min familie. Det er tragisk å tenke på. Det er helt forferdelig. Det er ubeskrivelig vondt. Det er ikke ord som kan beskrive dette. Man må ha opplevd det selv for å forstå.
Der og da når jeg gråter er det så lite her i livet som betyr noe. Jeg kjenner kun på en følelse som er ubeskrivelig vond, sår, trist og uforståelig. Utenkelig. Å jeg er en som har gått igjennom livet med denne smerten. Jeg, som mange andre har blitt tvunget litt å legge dette til side for å fungere i det offentlige. Men, når man blir minnet på dette ved å lese at andre går igjennom det samme, er det utrolig vanskelig.
Det er en smerte som alltid vil være der. Den kommer frem når jeg ser på bilder eller når jeg tar meg tid til å tenke på henne. Å ikke minst slik som nå, når jeg leser om andre som dessverre må gå igjennom det samme.
Det er så trist. Så urettferdig.
Hvordan takle det? Det handler om å respektere det. Respektere at det ble slik. Se på de positive hendelsene som har vært i ettertid. Det er lett å si, det er det. Å grunnen til at jeg sier det er kun av en grunn. Jeg har ikke noe valg annet enn å akseptere det. Jeg må leve med det resten av mitt liv. Å da må jeg gjøre det som gir meg mening her i livet. Det som gjør det verdt å leve og takle disse periodene som vil være her resten av mitt liv. Man må våge å være svak. Det handler ikke alltid om å fremstå som sterk og selvsikker. Vise menneskelighet som er blant annet sårbarhet. Å ikke minst, være seg selv.
Man må bare gjøre det beste utav det. Det finnes alltid gode og onde dager. Man må bare lære å takle det.
Det er lov å dele dette innlegget. Kanskje du kjenner noen som kan være i denne situasjonen, som trenger å se at han / hun ikke er alene.
