På en måte har jeg lyst til å hoppe av glede, men på en annen side har jeg lyst til å sette meg ned å bare føle meg oppgitt. Det positive nå er at jeg er friskmeldt etter en lang periode med sykemelding etter operajson, men det kjipe er at jeg nå har blitt skikkelig forkjølet. Jeg ble nok smittet av min bedre halvdel, men at jeg skulle bli så syk som jeg er, det trodde jeg ikke skulle skje. Bra jeg var frisk i påsken, men det hadde helt klart vært fint å vært frisk nå som jeg skal begynne på jobb igjen.
Og på jobb skal jeg i morgen, ingen tvil om det. Jeg får bare bite det i meg.
Jeg må også få lov til å beklage at jeg har vært så stille den siste uken, men jeg har ikke hatt mye tid til overs for å blogge. Ikke har jeg hatt så mye å formidle heller.
Endelig ute av skallet. Nå kan jeg trene, jobbe og være litt mer sosial.
Foto: Cassandra
Nå skal jeg spise litt, studere og ta meg en varm dusj. Ikke helt den startet på april jeg så for meg, men når det ble sykdom så må jeg bare gjøre det beste utav situasjonen.
Håper dere har hatt en fin påske, og at dere er friske og raske.
Det slår liksom aldri feil. Nå som vi er så himla heldig med dette fantastiske været, med sol og klar blå himmel, så skal det blåse så enormt mye. Vinden er sur og kald, men det regner heldigvis ikke. Jeg kom over disse bildne som flinkeste Nandita tok for ett år siden, om det ikke begynner å bli to år… Tiden går så alt for fort…
Nå befinner jeg meg uti havgapet hos pappa, og været er upåklagelig, det er bare en så kald en vind som virkelig setter seg inne i kroppen. Om det ikke er regn så er det i så fall vind. Om det ikke er det ene, så er det det andre…
Jeg har kanskje vært litt fraværende og stille de siste dagene, men det har sine grunner. Jeg har rett og slett ikke hatt så veldig mye å formidle og jeg har heller ikke gjort så mye spennende. Gjort mye fint – ja, men ikke noe spesielt i grunn. Det blir liksom litt nok av det å høre om min tilstand med tåen min som jeg opererte. Det finnes kanskje grenser på hvor interessant det er. Men nå som jeg er inne på det, så kan jeg fortelle at det går fremover i så fall.
I skrivende stund så befinner jeg meg på Hitra sammen med kjæresten min, men vi skal reise til pappa litt senere i ettermiddag der jeg skal være noen dager. Været er upåklagelig med sol og glitrende sjø. Kaldt er det, men det gjør ikke noe når solen titter frem.
Foto: Cassandra
PåskeN for meg i år blir nok litt studie og det å være mest mulig i ro. Mange av dere er sikkert på fjellet? Eller kanskje dere jobber? Legg gjerne igjen en kommentar på hva du gjør og skal i påsken.
Det føles på en måte ut som en evighet siden jeg gikk med en megastor ullsokk på den ene foten og lå for det meste helt i ro. Men samtidig så føles det som det er bare to uker siden jeg opererte. Det er merkelig hvor fort ukene går. Det blir fem uker siden jeg opererte nå på torsdag. Å jeg som bruker å ha bare en til to uker sammenhengende sommerferie. Det er ikke rart at jeg føler at ferien min går unna på et blunk når fem uker går utrolig fort.
Men i år håper jeg på å kan få tre uker sammenhengende sommerferie. Det hadde virkelig gjort seg etter masse jobbing mot eksamenstiden.
Det tar tid for at såret gror, da det var et stort inngrep. Så i morgen skal jeg få han som opererte meg til å se på tåen min. Greit å få sjekket at alt er som det skal.
Så til dere som føler at uken flyr – nyt dagene dere har og legg vekk de dumme tankene som man ikke kan få gjort noe med. Jenter – dere skjønner nok hva jeg mener. Vi har vel en tendens til å tenke oss ihjel om unødvendige ting.
Jeg gikk ikke noen runder meg meg selv når tanken om å se UTØYA på kino. Jeg var klar over at det kom til å bli sterkt, skummelt og kanskje.. Ja, jeg vet ikke. Jeg kjenner godt til historien, men jeg var kanskje for nysgjerrig på hvordan de hadde laget selve filmen utifra en så sterk og nær historie. Vi alle er preget av det som skjedde på en eller annen måte.
Det skjedde i Oslo. Norge – vårt trygge land. De aller fleste av oss kjenner noen som kjente noen som var der.. Som mistet noen. Og i verstefall – noen som ikke kom hjem igjen..
Jeg skal trå svært varsomt når det gjelder denne filmen. Selv ville jeg se den, men jeg ønsker å fortelle dere en ting. En ganske så viktig ting. Dersom du har lyst til å se den, men får ikke med deg en venn du har så gjerne lyst til å se den med, ikke mas, tving eller overtale. FIlmen er så himla sterk…. Dere som har sett den skjønner godt hva jeg mener.
Den følelsen når du sitter der og lever deg inn i hvordan det kanskje var å være der. Hvordan det var å være der vil vi aldri finne ut. Men når jeg hadde det så vondt der jeg satt, hvordan hadde de det da? De som var der. De som trodde det var mange som var ute etter dem. Det var heller ingen gjemmesteder. Helt alene – men samtidig ikke.
Den følelsen inne i kinosalen kan jeg ikke beskrive. Jeg satt helt fremst da det var kun de ledige plassene igjen. Rekken jeg satt på tørket tårer. Holdt for øynene. Ørene. Jeg holdt så godt fast i popcornet mitt, at jeg mistet følelsen i fingrene mine. Jeg var så anspent.
Somregel reiser alle seg tvert filmen er over. Denne gang var det helt motsatt. Det var helt stille. Ikke en eneste en som reise seg. Begynte med jakken eller det å gå fortest mulig. Alle satt helt i ro. Jeg tror folk hadde behov for å la inntrykkene synke inn. Noen gikk midt i filmen, av ulike grunner kanskje. Men ja, den var sterk. Så sterk at jeg holdt på å grine der jeg satt når rulleteksten kom. Men jeg var for stolt til å vise de følelsene blandt så mange ukjente fjes.
Da jeg satte meg inn i bilen, kom tårene. Jeg skjemmes ikke over å gråte etter en slik film. Eller det å fortelle dere at jeg gjorde det. Jeg levde meg skikkelig inn i filmen. Jeg satt igjen med en tanke om en jente. En jente…. Den jenta, hun skulle bare ha visst en ting. En ting….. Hadde hun bare ikke….
Jeg skal ikke si mer. Men dere som har sett den skjønner nok hvilken jente jeg snakker om. Nei, denne filmen må ingen tvinges til å se. Den ga inntrykk. Store inntrykk.
For meg var det ikke bare en film. Jeg vet det der har skjedd. Det er ikke hyggelig å se krigsfilmer fra krigsland heller, der det er krig i det virkelige liv. Men det å se denne filmen, som skjedde i vårt land. Norske ungdommer som ble rammet. Det ble noe helt annet. Du ble på en måte en del av det, nettopp fordi det var så nært på mange måter. Dette er en film man bare ser en gang – og ferdig med det.
Mine tanker går til alle som har noe med situasjonen der å gjøre. Virkelig <3
I dag har det vært et fantastisk fint vær i Trondheim og det var skikkelig deilig å kunne være utendørs. I dag var første dagen jeg gikk i snøen på denne måten etter operasjonen. Jeg måtte ta det litt me ro, men det gikk veldig bra. Oppfordringen til legen var å bruke foten å venne meg til å gå normalt. Det høres kanskje enkelt ut, men jeg har gått på hælen i tre uker, så det sier ser selv at det er en uvane jeg har fått, altså ved å ikke legge fotsålen helt ned.
Men med et ujevt underlag ble jeg faktisk nødt til å gå normalt, så det var egentlig midt i blinken.
Jeg har helt seriøst ikke hengt med noe som helst når det gjelder datoer. Jeg husker spesielt godt uken etter operasjonen at jeg datt helt av. Når noen spurte meg hvilken dato det var, så hadde jeg rett og slett ingen snøring. Men i dag vet jeg at det er kvinnedagen og 8 mars, så nå tror jeg at jeg skal greie å henge med fremover. Jeg har ikke hatt noen grunn til å følge med datoer når jeg ikke har vært i jobb, så jeg har liksom bare vært i min egen boble,
Men i og med at det er kvinnedagen, tenkte jeg å dele en oppskrift med dere, som jeg også har delt med dere før på kvinnedagen. Dette er veldig gode kjeks og jeg kommer nok til å lage disse igjen om ikke så alt for lenge – for de er utrolig gode!! Og jeg la vel med en kommentar i det innlegget til dere menn også…
I dag skal jeg til legen for å sjekke om tåen min er klar for jobb. Selv krysser jeg alt jeg har for at det går bra, men det kommer an på legen om han ser at jeg helst bør unngå å belaste den, eller ikke. Så blir det skole fra 12.30 til 17.15 i kveld. Og kanskje jobb etter det. Ja, det blir en lang dag. Men sånn er det.
Vi kvinner er noen arbeidsjern og i så fall skal vi vise hvor sterke vi er i dag – på selveste kvinnedagen. Enn å ha en slik dag da dere – det synes jeg er utrolig bra! Det har sin forhistorie og det er bra det har skjedd ting i riktig retning de siste 45 årene……
Men nå skal jeg fyke ut døren. Lag dere en god dag.
Er det ikke typisk… Bare det som mangler nå. Nemlig sår hals. Jeg har vært sykemeldt pågrunn av operasjonen i 3 uker i morgen og jeg skal i utgangspunktet på jobb. Ikke at den såre halsen hindrer meg i å dra på jobb, men det passer liksom ikke å bli syk nå. Hva om jeg kunne fått den såre halsen når jeg like vel skulle være sykemeldt…. Nei, sånn skulle det altså ikke bli.
Men jeg har fortsatt et lite håp om at halsen ordner seg med kaldt vann og ikke minst en kopp te. Jeg er generelt kald i kroppen så varm drikke er noe jeg må benytte meg av nå….
Jeg får krysse fingre og tær for at legen gir meg klarsignal om å kan starte på jobb igjen i morgen, selv om tåen er vond…. Og at jeg slipper unna med den såre halsen min så det ikke blir noe mer enn det.
I disse sykemeldingsdager så er det helt klart at det ikke blir så mye å skrive om eller fortelle her på bloggen. Dagene er realtivt like. Det går i det å studere og lese. Sitte, ligge… Ja, det er faktisk ikke stort mer enn det jeg faktisk gjør. Sett vekk ifra at jeg har reist til Hitra siden sist jeg skrev noe på bloggen, og her blir jeg til i morgen.
Ellers – ganske lite som skjer. Ikke har jeg noen nye bilder på lur heller, så jeg legger ved et bilde fra en shoot jeg var på for et år tilbake.
Det er ikke enkelt å holde styr på følelsene til en hver tid. Det er rimelig sikkert. I dag tror jeg at jeg kjente på både noe som rørte noe ved meg på godt og, ja ikke vondt, men jeg kjente det var noe jeg satte enormt stor pris på. Kanskje litt stolthet?
I helgen er jeg hjemme hos pappa på Mausund, den fantastiske perlen langt ute i havet som greier seg såpass godt som den gjør nettopp på grunn av de som bor her. Jeg var i dag på en basar, rettere sagt seniorbasar. De som underholdte er i en voksen alder (jeg skal ikke si de er seniorer og gamle, for det er ikke tilfeldigvis slik), men de bydde på seg selv og jeg lo så jeg grein – å det skikkelig.
Det å se så mange kjøpe seg mat, årer og ikke minst møter opp, det gjør noe med miljøet, trivselen og ikke minst at det er mulig å arrangere slike ting. Jeg er megastolt.
Og sist men ikke minst, så kommer det masse bra musikk til sommeren her på UTIHAVET – FESTIVALEN. Søk opp Utihavet på facebook å se hvilke artister som kommer. Og ikke minst se hvor du finner perlen Mausund <3
