I dag har hodet virkelig vært på halv tolv. Jeg skjønner ikke hva det var med denne dagen, men jeg har virkelig ikke vært til stede. Dagen startet kanskje litt brått.
Klokken 06.00 ringte alarmen og da skulle jeg reise til Trondheim. Med en buss. En busstur på nesten 3 timer og 30 minutter. Også måtte jeg få skaffet meg en time til legen oppi det hele, så med det å følge med klokken førte til minimalt, ja nesten ikke noe søvn. Vel hjem noen minutter før jeg måtte sykle til jobb å jobbe litt før jeg måtte sykle til legen.
På vei fra legen gikk det opp for meg at jeg ikke hadde med hjelmen. Jeg bruker alltid hjelm, så det var skikkelig merkelig. Nesten fremme på jobb kom jeg på at jeg glemte å betale hos legen. Da var det bare å snu og sykle tilbake. Også var det å jobbe igjen. Det er ikke rart jeg er utslitt nå etter denne dagen. Den startet liksom skikkelig dårlig.
Jeg meldte meg på en gruppetrening slik at jeg kunne trene i kveld. Men hodet og kroppen er virkelig ikke med, så det ble heller å pakke ut av bagasjen, steke hjemmelagd pizza (som jeg tok opp fra fryseren. Jeg digger at jeg er så smart å fryser ned og har til slike dager som dette), og slappe av på sofaen. Noe jeg tror var veldig lurt. Nå er det antibiotika på G og kroppen er virkelig sliten.
I morgen starter jeg i ny jobb (internship) så det er viktig å være i uthvilt til det. Men oppe i det hele så er det veldig fint å ha dette å se frem til. Nå skjer det mye spennende fremover.
Dette er litt vemodig, men i morgen er den siste arbeidsdagen min på frisørsalongen som jeg har jobbet på i snart fire år. Permisjonen starter 1 august og er ut året, men det er heldigvis ikke slik at jeg ikke skal tilbake, men det blir ikke noe fast turnus som tidligere. Nå blir det mer som at jeg jobber når jeg ser jeg får mulighet til det, og når kundene virkelig trenger min hjelp. Kunder er virkelig avhengig av meg, sier de selv i så fall. Det går ikke at jeg ikke kan ordne de. Bare jeg som kan…..
Det er jo veldig smigrende å høre dette. Virkelig <3
Høstsemesteret nærmer seg sakte men sikkert og det byr på nye eventyr. Det vil bli store utfordringer, mye spenning og rett og slett en fin tid. Fra frisørbransjen til bilbransjen.
Internship fra høsten.
Jeg skal jobbe hos Toyota Bilia i Trondheim og jeg starter der om ikke så alt for lenge. Jeg gleder meg skikkelig til jeg kommer igang. Det blir noe helt annet enn hva jeg noen gang har gjort før, noe jeg kjenner skal bli godt. Noe som er litt fremmed er akkurat det jeg trenger nå.
Jeg sier ikke at jeg slutter som frisør i morgen ettermiddag. Jeg skal fortsatt komme så ofte jeg kan. Men nå som jeg studerer 100% så må jeg gi alt. Skole og en jobb er i seg seg nok i grunn, så enda en jobb kan bli litt heftig. Men jeg må gi det som kreves for at jeg skal lykkes med utdannelsen min. Nå er det bare ett år igjen og det er helt snålt å tenke på. Men så utrolig godt også – at det går fremover……
Neste uke skal jeg på jobb en dag men mer enn det vet jeg ikke enda. Jeg må nesten starte studiet for å se hvordan det går. Uansett så gleder jeg meg veldig til de nye utfordringene som nærmer seg. Jeg føler meg skikkelig klar.
Dere får ønske meg lykke til. Ønsker dere alle en fin kveld videre.
Dette bildet minner kanskje mer om ei jente som skal ut i ferie enn ei som kommer fra ferie. Men i dag er altså min første arbeidsdag etter tre uker med ferie. På en måte har det ikke gått fort, men nå når ferien er over så føles det ut som at den raste avgårde.
Jeg blir nesten litt våt i øyekroken over å tenke på så fint jeg har hatt det. Ferien i år overgår de aller fleste jeg har hatt noen sinne i voksen alder. Jeg har fått sett mye, vært med de aller beste i mitt liv og jeg har utfordret meg på flere områder.
Ferie er helt klart godt og nødvendig. Og etter skoleåret i vår og i tillegg til en pangstart på jobb, så var det uten tvil behov for 3 uker ferie.
Heldigvis har jeg mye i vente nå tiden fremover som jeg kan se frem til. Ofte synes jeg det kan være litt tøft å avslutte feiren for så å jobbe og starte med stress rett etter en ferie. Men samtidig så vet jeg at jeg kommer raskt inn i de gamle rutinene.
Nå gleder jeg meg skikkelig til å sykle til jobb der jeg treffer mine medarbeidere og fastkundene mine. Jeg skal innrømme at jeg har kikket innom vaktlisten min i ferien noen ganger for å se hvem som har bestilt time hos meg. Man blir jo litt glad i disse kundene etter mange år.
Men nå må jeg komme meg avgårde på jobb. Knærne er bare 70% enda etter jeg gikk opp Galdhøpiggen, så jeg håper at arbeidsdagen blir fin på tross av det.
Lag dere en koselig dag, om du har ferie eller ei.
Jeg har ikke tenkt på det å pynte til jul – helt til nå. Venner sender meg snap og bilder av deres barn, deres hjem og alt som minner om jul. Å her sitter jeg. 1 desember med en kopp kaffe som minner om jul. Og rent lite ellers. Jeg har vokst opp med kaffe med kanel i desember. Det luktet alltid så godt og det vekker så mye minner. Så det er en tradisjon jeg skal ta med meg videre.
Filterkaffe med litt kanel før den traktes – magisk!
Jeg pyntet faktisk juletreet mitt i fjor med to kompiser fra klassen. Drakk julebrus og spiste grøt. Hørte på julemusikk også. Ja, det ble stemning, i en ellers så dyster periode. Eksamensperioden er ikke så fin, så da må man gjøre det beste utav det.
Når er det greit å pynte til jul, synes du? Har du noen spesielle tradisjoner? Legg gjerne igjen en kommentar.
Her er det ikke vanskelig å la seg friste. Jeg var så heldig å få inngå et samarbeid med Soknedal bakeri & konditori Ilsvika i forhold til min 30 årsdag. Ja, det er skikkelig rart å si det, men min 30 årsdag.
De er nyoppstartet i Ilsvika i Trondheim og de kan by på mye god å bite i til en ganske rimelig pris, sammenlignet med deres konkurrenter.
Alt fra bakevarer til kaker var noe av det de kunne by meg på på min store dag.
Du kan følge de på facebook ved å trykkeherog deres instagramkonto, @soknedal
Deres åpningstider i Desember: (De holder åpent med vanlige tider til 23 desember). 24: Åpent kl 9.30-15.00
25. og 26: stengt
27. 28. 29. og 31: Åpent 9.30-15.00
Vanlig åpningstid fra 2. januar
Vel hjem kom jeg med mye godt som jeg skulle servere gjestene mine.
Visste dere at jeg som ung ble kalt for bollejenta fordi jeg alltid kjøpte meg 8 pk med boller? Jeg elsker boller enda den dag i dag.
Suksessterte eller gulkake, som jeg kaller det. Min favoritt nummer en. Jeg elsker denne kaken.
Franske makroner. De selges i 6-pk. De var skikkelig gode. Ekstremt godt til en kopp kaffe.
Og min egen hjemmelagd gele med smak av jordbær. Den fikk jeg masse skryt av. Men sjokoladepuddingen er kjøpt i butikk.
Croissant – det er nesten bedre enn boller. Det er faktisk bedre en boller. Jeg elsker det.
Tusen takk til Soknedal bakeri & konditori Ilsvika for et godt samarbeid. Dette gjorde dagen min ti ganger lettere til min 30 årsdag. Med det å sitte å lese og skrive til eksamen så var dette en stor lettelse når leiligheten skulle fylles med gjester.
Tusen takk til alle som prioriterte å komme i bursdagen.
Øker barnetrygden og man skal på den andre siden ta vekk muligheten om abort. Jeg føler dette på en og samme nyhetssending gjorde meg bare forvirret. Selv jeg er snart 30 år (vi snakker timer…). Jeg er singel, jeg har ingen barn og ja, jeg har kjent på dette presset i mange år, men jeg kan rett og slett ikke ta stilling til det.
Jeg er idiotsikker på en ting. Det er at jeg kommer aldri i verden til å sette et barn til verden bare for å gjøre det, eller bare for at samfunnet forventer det av meg som en kvinne. Og med den debatten om abortloven, så strider det veldig i negativ retning for min del å skal ta sjansen på å bli gravid, for så å risikere å få et foster som ikke utvikler seg normalt, som vil leve med smerter og den slags.
Men det skjærer så enormt i hjertet mitt med å si det også, for det å velge vekk et barn med kroniske sykdommer for eksempel, ja, det gjør vondt å si hva jeg ville gjort. Man kan vel aldri vite før man er der. Men ja, det er noe med det å høre hva de sier de som har vært igjennom dette. De sier jo at de ville valgt noe annet om de hadde visst det de vet i dag.
Den jævla abortloven – ja, den har to sider. Noen strider i mot den slik den er nå, mens andre håper den vil bli uendret.
Det jeg vil passe på å understreke her er at ingen barn eller mennesker er mer verdt enn andre. Men etter å ha lest og hørt debatter der mødre og fedre står frem og forteller at de ville valgt abort dersom de hadde visst det de vet i dag, ja, så får det meg til å tenke.
Men det å friste med en barnetrygd som øker med 1000 kroner i året, ja da har man liksom løst verdensproblemer. Da er det bare å sette i gang å tørtrene og produsere. Så enkelt kan det sies, ja, men så enkelt er det nok ikke.
Skulle denne loven tre i kraft og gjøre abort umulig, så er det faktisk en så stor risiko for at 1000 kroner ekstra i året ikke vil påvirke. For de som tør å stå frem å fortelle den tøffe sannheten om all den bekymringene det innebærer å få et barn med en utfordring fra dag en, ja, det treffer meg. Barn kan i seg selv være utfordrende, jeg vet det. Men i dette tilfelle handler det om å sette et barn til verden som i verstefall ikke vil få det så bra med tanken på helsen.
Så da er det plutselig bingo. Skal man ta sjansen, eller ikke. Skal man tenke at man skal bli mamma fordi man lever bare en gang? Man kan garantere at man får 1000kr ekstra i barnetrygd da.
Dette er et så himla tøft tema og det provoserer mange. Selv er jeg ingen ekspert. Men det jeg vet er at jeg skal ikke sette et barn til verden for en hver pris. Hverken for barnet selv, eller meg. Kunne man spådd fremtiden, å visst at barnet ville fått det bra, levd lenge og ikke hatt smerter. Da ville jeg satt barnet til verden selv med en sykdom.
Huff, det gjør så vondt å skrive om dette. Det er et dilemma. Jeg aner ikke hva jeg tenker eller hva jeg ville gjort. Men det er vitkig å snakke om vanskelig tema som dette. Men dersom det bare innebærer smerte, kronisk sykdom, mye tårer og bekymringer, da er det kanskje ikke verdt det.
Og i så fall ikke for en sum på 1000 kroner ekstra i året.
Enkelte personer skiller seg ganske enkelt fra andre. Du har de du vet om. De du forholder deg til fordi du ikke har noe valg. De du kjenner. De du er glad i og de som skiller seg ut fra alle disse – nemlig de som gjør det lille ekstra.
Det lille ekstra for meg er å få noe uventet, for eksempel.
Som for eksempel når jeg sitter på skolen. Når en venn skal fylle på sin vannflaske og tilbyr seg å fylle på min. Det er noe som jeg enkelt kunne gjort selv, men å få et slikt tilbud er noe jeg setter pris på. Eller når man skal hente noe som også jeg må skaffe meg, så blir jeg husket.
Det setter jeg pris på.
Nr2:
Når noen strekker ut en arm når jeg kanskje må gjøre noen ærend. Tilbyr seg å kjøre meg så jeg får gjort unna gjøremålene som hadde tatt en evighet dersom jeg skulle ha syklet eller tatt buss. Det å slippe å bære alle posene og løpe for å rekke neste buss så jeg skal slippe å vente så lenge å fryse.
Det setter jeg pris på.
Nr3:
Når jeg kan komme hjem til meg selv til ferdig middag. Ja, det skjedde faktisk allerede på lørdag. Da hadde jeg ei supergod venninne som fikk nøklene mine for å dra hjem til meg. Men selv måtte jeg på jobb etter å ha jobbet med studier på skolen i flere timer. Hjem kom meg til dekket bord, søtsaker fra Nidar og en flakse rødt som vi delte. Vi koset oss og lo masse.
Det setter jeg pris på.
Nr4:
Når noen får for seg å overraske meg med å lage en matpakke til meg fordi de kjenner meg så godt. At jeg er et matvrak og kjenner at det aldri kan bli nok mat. Og ikke minst når det topper seg med en liten lakris eller en liten juice i tillegg.
Det setter jeg pris på.
Nr5
Når noen overrasker meg med hjemmelagd kake eller sjokolade for å øke motivasjonen, få meg til å smile og få meg til å se lyst på det jeg strever med. Det viser at de tenker på meg. Eller rettere sagt, at de tenkte på meg i det de kom på å ta dette med til nettopp meg.
Det setter jeg pris på.
Dere kan se at jeg generelt blir veldig glad for veldig lite. Men blir ekstremt glad når det innebærer noe jeg kan spise. Det er nesten nifst hvor mye jeg kan finne på å spise og ikke minst hvor ofte. Mat for meg er noe jeg alltid koser meg med. Jeg elsker å spise mat, men også det å lage mat.
Men dette sier mye om mine venner. De kjenner meg og vet hva jeg setter pris på. Det er forskjell på venner. Noen er bedre enn andre – sånn er det bare.
Hva setter du pris på? Legg gjerne igjen en kommentar.
Det er mang en ball i luften i disse dager, men på tross av det så får jeg gjort unna det som må gjøres. Alt ifra det å få unna oppgaver som krever sitt, til å dra byen rundt for å få brukt opp gavekort. Men gavekort er gull da.
Jeg er så fryktelig stresset om dagen, og nå er det litt over en uke til første eksamen, og den uken har jeg ikke bare en , men to. Det går virkelig unna nå så nå er det full fokus med og uten grupper.
Masse gjøremål, men jeg får det meste unna, relativt fort – heldigvis.
Jeg kjenner jeg sakte men sikkert begynner å bevege meg inn i en boble. Der jeg er konsentrert og målrettet. Man må være målrettet skal man komme noen vei. Det gjelder jo alt, forsåvidt. Men dette semesteret krever virkelig mye, da vi jobber masse i grupper, så man er avhengig av hverandre. Så det er en kabal som skal gå opp der også.
Men på tross av mye planlegging og organisering, så går det bra. Jeg har blit en reser på planlegging, så det er virkelig morsomt å se hvor mye jeg får presset inn iløpet av en dag.
Målet var å legge det vekk. Ikke tenke. Ikke føle. Ikke forestille. Ikke…
22 år er gått. 22 år! Det helt utenkelig. Å ja, jeg takler tapet over mamma bedre enn noen sinne. Det er utrolig godt. Nå er jeg ikke lei meg, trist og føler at livet min består av en tung bagasje som tynger meg både innvendig og utvendig. Jeg er ikke trist og lei meg halve året som før. Oktober til april var i svært mange år utrolig heftig for meg. Ja, helt til jeg var 24 år, tror jeg.
Det går bra. Helt til det ikke går bra. En fyrstikk som er nytent kan sammenlignes med et år. Året går. Å plutselig er november her. 8 november kommer. Du bestemmer deg for at i år så skal du fikse denne dagen. I år skal jeg takle det litt bedre enn i fjor..
Og du ender opp med å brenner deg. Igjen. Og igjen. Og – igjen. Det svir. Det gjør vondt. Det føles så forbannet urettferdig. Jeg kjenner på sinne. Svært sterkt sinne. Så mye sinne og fortvilelse at jeg ikke finner ord. Hvorfor liksom. Hvorfor?
Uansett så har jeg gjort det jeg kan gjøre for å gjøre dagen best mulig. Jeg startet med en fantastisk god frokost med en god venn. Kaffe, smoothie, ulike slag av brødbakst. Jeg tenkte at dette vil gjøre dagen.
Helt til jeg satte meg ned med den ene studentgruppen min, å jeg knakk sammen. Jeg knakk fullstendig sammen. Så fortvilet. Så tom og så hjelpesløs. Gode klemmer ble delt. Det ble latter til slutt og jeg jobbet for å holde fokus.
Videre til en annen studentgruppe for å jobbe med et annet fag. Der var det full fokus på jobben som skulle gjøres. Jeg lo mye som jeg alltid gjør. Fikk meg selv til å tro at jeg hadde det bra og ikke tenkte på mamma. Noe jeg selvfølgelig gjorde.
Så over til den tredje studentgruppen å jobbe med nok et fag. Før jeg skulle på jobb. Der koser jeg meg alltid å ikke minst få møte de fantastiske kundene jeg har hatt igjennom så mange år nå. Og de beste medarbeiderne.
Så syklet jeg hjem. Kjente at hvert tråkk igjennom de pedalene på sykkelen fikk meg til å få ut frustrasjonen. Få ut alle tanker og følelser jeg hadde holdt inne i meg igjennom dagen. Hvert tråkk ga meg noe. Jeg fikk ut litt frustrasjon, men ikke nok. Så jeg dro rett på spinning klokken sju i kveld. Der jeg kjente at tårene presset på, fordi hvert eneste tråkk jeg gjorde la jeg noe i.
Smerte. Fortvilelse. Sinne. Ja, jeg ga alt. Jeg har aldri i mitt liv prestrert såpass bra på en spinningtime før. Merkelig nok….
Vel hjem kom jeg, der jeg lagde meg en sen og god middag. Serranoskinke som jeg surret rundt en indrefilet. Hjemmelagd tzatziki og søtpotetfries. Spiste og gråt. Endelig kunne jeg gi slipp. Få alt ut…..
Slik som lyset som jeg tente for mamma. Såvidt det var en flamme. Så svak på en måte….
En rar sammenligning. Men, nå lyser det så sterkt og fint. Å her sitter jeg nå å kjenner at jeg føler meg lettere. Jeg kan sitte å slappe av. Smile. Kose meg under pleddet, dele min nære og personlige historie med dere.
Det er alt for mye tabu i verden. Å jeg er ikke en som tenker å være en som ikke viser flere sider av meg selv. Jeg har ikke noe å legge skjul på. Jeg er et menneske jeg også, som deg. Å vil jeg dele min historie, så gjør jeg det.
En ting jeg har merket meg, er at det er folk som er over femti år også, som skriver et hjerte over tapet etter sine foreldre på facebook. Skriver det offentlig.
Så jeg må vel bare innse at jeg vil kjenne på dette resten av livet jeg også. Å nå blir jeg 30 år om 14 dager. 22 november. Det kommer også til å bli en spesiell dag på mange måter. Men fin, det skal den bli.
Jeg takler det bedre, men fortvilelsen større. Fordi det blir flere og flere år siden sist hun ga meg en klem. Siden hun nusset meg god natt. Men, jeg henger ikke med hodet av den grunn.
Min storesøster, mamma og meg.
Men jeg tilltater meg å være trist og lei meg. For jeg er tross alt et menneske jeg også.
Jeg er kanskje den personen som overser ting for å kunne fortsette det løpet jeg ønsker å kjøre. Eller, kanskje ikke alltid er det jeg ønsker, men jeg mener at det kanskje er såpass viktig for meg at jeg fortsetter med, så jeg overser alt annet.
Et godt eksempel på det er at jeg kanskje ikke burde jobbe så mye som jeg gjør. Jeg burde kanskje vært flinkere til å legge vekk telefonen når jeg egentlig burde sove. Det er små ting som jeg burde ha endret på for lenge siden. Men nå har jeg endelig fått opp øynene litt etter litt.
Denne uken har vært den veste på lenge, skolemessig. Det har vært så krevenede oppgaver, tidsfrister og ikke minst, en forferdelig høy vanskelighetsgrad. Bare i går hadde jeg deadline på to oppgaver. Den som tok meg fullstendig ut var en prøveeksamen, skriftlig innenfor business communication. En ting er å forstå det, en annen ting er å få skrevet på en god måte som man gjør i arbeidslivet. Jeg var frustrert, utrolig sliten og oppgitt.
Å snu ryggen til hjelper lite, man må liksom bare stå i det…….
Klokken var ikke 21.30 engang før jeg lå i sengen min. Jeg var helt utslått. Ikke en fiber i kroppen min som fikk meg til å ha lyst tl å se på TV. Jeg hadde stirret på en skjerm i nesten ni timer i går. Så det å lukke øynene var alt jeg ville.
10 timer med søvn ble det i natt. 10 TIMER! Å jeg våknet ikke av meg selv, men alarmen. Jeg kunne sikkert ha sovet en time til. Jeg overdrev alarmen da jeg skjønte at jeg kom til å våkne etter åtte timer – trodde jeg. Men neida. 10 timer trengte denne kroppen, og kanskje mer.
Nå skal jeg en tur på jobb. Der slapper jeg av på en måte, der opplever jeg ikke å må sette meg inn i så mye, sett vekk ifra et nytt datasystem. Men det er noe annet å studere enn å jobbe. Krevende er abriedslivet også, sier ikke noe på det. Men samtidig så kan ikke studering sees på som avslappet akkurat heller.
Uansett. Det er lørdag. Det er helg. Jeg skal kose meg. Lag dere en god dag dere også. Det er tross alt lørdag.
