Det er ikke med måte på hvor fort tiden skal gå når jeg er hjemme. Klokken er snart seks på kvelden, og jeg kan nesten ikke tro at helgen er omme om ikke så alt for lenge. Det som sjokkerte meg aller mest var da jeg våknet. Jeg strekte meg etter telefonen og kunne se at klokken var 09.55. Det vil si at jeg sov 10 (!!!!) timer i natt. Når skjedde det sist liksom… Vanligvis står jeg opp 07.00 hver dag når jeg er i Trondheim. Så det var tydeligvis behov for litt søvn til kroppen…
Ellers er det ikke så mye som skjer. Jeg har gått meg noen turer i dag i kaldt vær. Det har vært en del vind, men heldigvis ikke noe regn. Men kaldt, det har det absolutt vært.
Resten av kvelden skal jeg nyte sammen med pappa og en bedre middag. Og TV da. Det er noe jeg ikke ser så ofte på, så det skal også bli veldig kjekt. Håper helgen deres har vært fin.
Endelig er jeg på plass hjemme hos pappa igjen, i havgapet. Mausund byr på sin sjarm denne helgen med en del vind og minusgrader. Men det gjør absoliutt ikke noe. Det å komme hjem er alltid like godt. Her får jeg servert middag og dele fine samtaler med pappa, og det er faktisk noe jeg setter pris på. Jeg har absolutt ikke noe som helst av planer, annet enn å jobbe med studiene og lade batteriene.
Bildet ble tatt for to år siden når jeg var med pappa på sjøen for å dra noen teiner
Til middag fikk jeg servert nykote poteter og kveite med rømme og agurk salat. Det var kjempe godt. Selv lager jeg ikke så mye fisk, selv om jeg har en del fisk i fryseren. Eller, for en uke siden så lagde jeg hjemmelagd fiskegrateng, som var helt himmelsk. Så kanskje jeg blir å lage mer av det av den fisken jeg har….
Det er ikke så lenge til jeg skal hjem igjen, for når jeg blir operert så kommer jeg sikkert til å tilbringe noen dager her jeg kan få litt hjelp. Jeg husker godt sist jeg opererte i en tå og fjernet litt av et ben. Da var jeg sykemeldt i 5 uker og satte veldig stor pris på all hjelp jeg fikk.
Nå skal jeg slappe av resten av kvelden. Håper alt er bra med dere alle sammen. Ta vare på hverandre.
Når passer det å bli operert? Aldri. Det å planlegge en operasjon til et tidspunkt det passer, er faktisk helt umulig. Men når jeg fikk spørsmålet om når det passet å bli operert, svarte jeg følgende:
Det passer jo aldri, men jeg vil nok bare bli ferdig med det. Så fort som mulig, svarte jeg.
Jeg har gått med små smerter i ett år, men ikke brydd meg noe særlig. Kroppen leger seg selv, tenkte jeg. Å litt smerte gjør vel ingenting. Helt til jeg i oktober kjente at det var en stor kul under tåen min. Iløpet av tre uker har jeg fått en ortoped til å sett på tåen min og fått time til operasjon. Det må jeg si er bra. Aleris på Solsiden, vel og merke.
Jeg har gruet meg lenge til dette fordi jeg skal bli lagt i full narkose. Det å ligge der å ikke ha kontroll eller oversikt over sin egen kropp – det er skikkelig skummelt. Jeg blir operert uken før vinterferien, så det passer bra med både skole og jobb. Lite forelesninger og kanskje ikke så alt for travelt på jobb. Det er bedre at den kommer nå, enn i april eller mai. Da har jeg ikke tid til operasjon…..
Men jeg teller egentlig dager nå. Skal bli godt å bare få det overstått og komme igang. Det blir et smertehel**te uten like. Jeg har nemlig operert i samme fot før, men da for noe annet. Da skjærte jeg av noe av et bein. Ja, grusomt. Da ville jeg ikke ha narkose. Da husker jeg at jeg lå å hørte på radio og spilte wordfued med folk. Jeg hørte sagen og “kejnte” at han holdt på. Haha. Om det er bedre enn narkose vet jeg ikke, men jeg ville være meg selv og våken.
Det trykket som blir inni der når jeg skal ha foten fra en høy stilling til lavere stilling. Og den svimmelheten av smertestillende… Ja ja, jeg har vært igjennom det før. I CAN DO IT!!
Også har jeg blitt slappfisk da. Slapp og ikke helt i form. Og det står i papirene at jeg må være helt frisk uken før operasjonen, så jeg tør ikke å trene eller slite meg mere ut enn jeg må. Da blir den nemlig utsatt. Da er det bare å lytte til kroppen da.
Narkose…… Ja ja. Det har jeg ikke gjort før, så det takler jeg helt sikkert.
Vi har ulike mål, ulike meninger og ulike måter å gjøre ting på. Jeg for min del liker å sette meg konkrete mål, for så å jobbe meg mot det målet. I perioder kan jeg ha behov for å ikke ha noe særlig mål og mening med treningen, men det kommer gjerne etter perioder der fokuset har vært skyhøyt. Blir det for seriøst over lengre tid, kan motivasjonen dabbe av.
Jeg for min del har satt meg et skyhøyt mål, men jeg tør rett og slett ikke å røpe noe enda. Jeg må finne den rette timingen…. Nå høres dette større ut enn hva det er, men ja. Jeg må vente litt til.
Det jeg tror mange tenker når det kommer til det å trene (spesielt dersom de er lite motivert i utgangspunktet), er at de fokuserer på hvor hardt det vil bli på trenignen. Kanskje hvor vondt det vil gjøre. Kanskje dagen ikke er der, at du føler du ikke kommer til å prestere. Ja, der skjønner jeg dere godt. Spesielt når det kommer til kondisjonstrening, da tenker jeg slike negative tanker. I går senest. Jeg meldte meg på en spinning time, men hadde ikke noe lyst til å dra. Ikke litt engang…
Men jeg gjorde det, og jeg likte det. Det var en deilig følelse når det var over. Så hvorfor fokusere på selve treningen og den følelsen hvis den bryter oss ned? Hva med å se for seg det smilet vi sitter igjen med og den gode samvittigheten?
Det er sistnevnte jeg gjør når det kommer til styrketrening. Så jeg må bare lære meg å ta med den samme tanken til kondisjonsøktene også. Det gjelder å holde riktig fokus. Smil, tenk på følelsen du vil sitte igjen med etter endt trening. Og ikke minst – at du trener for din egen helse.
Nå sitter jeg her å er super stolt over meg selv. I går fullførte jeg min siste og femte treningsøkt for uken, og det er veldig lenge siden jeg trente så mye som fem ganger iløpet av en uke. Men ukene mine er så forskjellige, så da varierer også muligheten for å trene. Jeg skal også rekke å jobbe, ta varet på hjemme mitt, sove og studere. Og være litt sosial. Så det blir naturlig at det varierer litt.
Men det jeg skal fortelle dere nå er det som jeg er så himla stolt over. I går skulle jeg trene med to venninner som er veldig flinke til å trene kardio,noe jeg ikke er så flink til. Så dette ble en gylden mulighet til å utfordre seg selv på.
Her kommer gårsdagens treningsøkt – hold dere fast.
45 minutter pulsspinn
45 minutter mage, rumpe & lår
45 minutter HotYin (36 deilige grader…)
Pulsspinn var i seg selv greit, men når man skulle sykle i oppoverbakke (tung motstand) var jeg stort sett nede i kjelleren. Jeg så på klokken, 2 minutter igjen. 1 minutt igjen. 40 sekunder igjen… Det var rett og slett ubeskrivelig vondt og jeg har ikke vært så langt nede i kjelleren på evigheter. Det var kun ren smerte. Kondisjonen holdt bra, men lårene var det verre med. Jeg nektet å justere motstanden fordi jeg måtte fullføre med samme motstand. Men etter å ha fullført og holdt ut til siste sekund, var jeg rå fornøyd. Smilte og smilte. Ubeskrivelig følelse.
Etterpå ble det styrketrening i sal med fokus på mage, rumpe og lår. Der ble det for min del tyngst med utholdenheten med rumpeøvleser. Endte opp med at jeg klappet i hendene og ropte. Haha, ja- det var grisevondt. Men jeg holdt ut. Alle i salen lo av meg, eller med meg.. Ikke helt sikker. Men jeg tynet ut det aller siste – det skal jeg virkelig ha.
Så over på hot yoga der jeg kunne tenkt meg å sove. Det var så utrolig deilig å ligge på matten å slappe av etter tøffe treningsøkter. Men litt tøy og bøy ble det. Det er noe jeg ikke er flink til å prioritere.
Så gårsdagens økt lever jeg lenge på. Jeg hater kondisjonstrenig og liker ikke å tøye. Men hva gjorde jeg? Jeg utfordret meg selv – kun for min egen del. Tøft var det, men så verdt det.
Vet dere hva jeg har gjort nå i dag? Jeg har meldt meg på nok en ny spinningtime som er i kveld. Tro det eller ei. Men jeg skal like å trene kondisjon – koste hva det koste vil!
Jeg sitter her nå å bare smiler og er så utrolig fornøyd med hva jeg har fått gjort i dag. Klokken 11.15 var i grunn mine arbeidsoppgaver over, hvis man trekker frem at målet var å trene og dra i forelesning i dag. For i dag stod jeg opp klokken 06.00, trente fra 06.30 til 07.15. Spiste froskost veldig kjapt, og syklet til skolen klokken 08.00. Forelesning fra 08.30-11.15. Er ikke det en deilig følelse, så vet ikke jeg.
Nå sitter jeg her å blgoger med god samvittighet, før jeg skal kaste meg på egenstudiet. Jeg må bare ha en liten pause først. Stresse ned, roe helt ned og starte på igjen med et nytt giv.
Jeg skal forresten kjøpe meg ski i dag, så her skjer det ting. Randi Annette gjør ting hun ikke kan fortsetter……
Jeg har nesten kommet dit der man gjør i ulike kriser. Slik som 40 årskrisen som mange prater om. Er dette min form for 30 årskrise? (Merk dere at jeg nettopp ble 29 år da). Men ja. Man kan nesten begynne å lure. Jeg har begynt å løpe (det har skjedd en gang…) og nå skal jeg kjøpe meg ski. Er det nå jeg skal se etter en rød lampe? Eller har jeg bare grepet den muligheten om å utfordre meg på det jeg ikke kan eller ikke liker så godt…
Jeg vet ikke helt hva det kan sammenlignes med, men det jeg vet, er at det kan sammenlignes med det man virkelig ikke liker. Det som er i mitt tilfelle for eksempel, er at jeg misliker stertk å løpe, ro og alt som har med ren kondisjonstrening i gjøre. Så formin del så er det helt forferdelig og det er noe jeg bevisst har unngått å gjøre.
Men i dag så tok jeg tak i utfordringen, og meldte meg på Tredemølle på 3T- Ilsvika, 45 minutter.
Styrketrening står nærmest hjertet mitt, og det har det alltid gjort. Ballspill og kampsport har også stått meg nært. Ballspill har med kondisjon å gjøre – ja. Men der handler det mer om konkurranse og lek for min del. Variasjon og kreativitet om jeg kan beskrive det på den måten.
I dag kom smilet på etter noen få minutter. Jeg likte faktisk å løpe intervaller. Men det var uten tvil enklere når man stod sammen om å løpe. Hadde jeg vært alene, ville det blitt tyngre. Sammen er vi sterkere- sies det.
I det jeg nå skriver, ser jeg faktisk at synet mitt er litt vakt og jeg svetter litt. Hodepine har jeg også fått. Jeg tror jeg tok meg skikkelig ut i dag. Havregrynsgrøt og kaffe gjør nok susen nå. Jeg kjenner ikke alltid mine grenser. Jeg tenekr alltid at jeg klarer litt til, litt tyngre og litt mer. Så får jeg svi for det med dårligere syn og hodepine…. Det høres kanskje ikke så lurt ut, men….
Da er det bare å kle på seg om litt å sykle til skolen, før det blir å jobbe til i kveld. Og da var dagen plutselig over. Det går virkelig i ett om dagen……..
Hva gjorde du sist gang du overgikk deg selv? Eller har du et mål eller et ønske om å overgå deg selv?
Okei. Nå har jeg kommet hit jeg noen ganger kommer, altså ved et valg. Det er snakk om panneluggen min, så det er ikke de store greiene, sånn egentlig. Men hva tenker dere? Pannelugg er kjempe tøft, men det krever tid. Hver eneste dag må den vaskes og styles. Ja, jeg vasker kun luggen innimellom også. Den ligger jo midt i planeten og den er ute i hardt vær, sykkelhjelm etc. Så det blir litt ork med tiden….
Her ser dere et bildet fra sommeren 2017. Lysere hår og pannelugg,
Også ser dere et bildet uten pannelugg… Det er jo litt kjedelig. Men jeg vurderer nå å spare den ut.
Så ja, hva tror dere?
Pannelugg er kjempefint når man bruker hodeplagg som for eksempel lue. Men hvor ofte bruker jeg lue? Når jeg ikke sykler. Så det vil si kanskje annen hver helg. Og jeg har ikke pannelugg fordi jeg skal se bra ut annen hver helg….
I kveld hadde jeg en personlig trener time på 3t Ilsvika sammen med Lars. Jeg har vært på gruppetimene hans noen ganger før og jeg vet godt at han er tøff. Men jeg skulle få kjenne på det å være ene og alene om kveldens trening, der kun jeg var i fokus. Om det var tøft? Ja. Ba jeg om en utfordring? Ja. Angret jeg? Faktisk ikke. Jeg fikk både en stor opptur og en stor nedtur.
Mine svakheter kom ganske tydelig frem, i så fall for min egen del. Jeg har jo alltid sagt at jeg misliker kondisjonstrening, noe jeg også gjør. Og det var kanskje det jeg slet aller mest med. Hodet slo seg liksom ikke helt av slik jeg bruker å få til. Det vil si, bare la kroppen jobbe og stå løpet ut. Det var kanskje mange faktorer til det. Jeg var inne i hele går og i hele dag og studerte. Så kroppen fikk kanskje en pang-start. Pluss at kroppen knapt har kjent på blodsmaken siden november.
Et gammelt og dårlig bildet. Men det får duge.
Men nå er det nytt år med nye muligheter. Jeg har allerede satt meg noen hårreisende mål, men jeg tør faktisk ikke å dele de med dere riktig enda. Jeg må bare fordøye det selv først. Jeg har nemlig gått av skaftet…..
Denne helgen har egentlig gått i ett. Fredag var det full rulle med skole, trening og besøk. I går ble det litt shopping og studie, før det ble bursdagsfest hos en venninne. Det var utrolig hyggelig. Ren jentefest – det vet vi alle jenter er ubeskrivelig morsomt.
Og i dag har jeg studert litt og ellers slappet av etter en typisk søndagsmiddag, nemlig sodd. Enklere blir det ikke. Sodd er jo utrolig godt og veldig enkelt.
Det er så typisk at slike gode helger går så fort. Utrolig fort også. Plutselig er det liksom over. Men jeg har jo vært på en del besøk både i og utenfor byen, samtidig i en bursdag, så jeg må egentlig si meg fornøyd. Dagen i dag har virkelig vært svært rolig. Det har egentlig vært utrolig godt. Vanligvis kan jeg bli litt stresset og urolig av å ikke gjøre noe som helst – en hel dag. Men jeg liker å tro at det å slappe helt av er nødvendig og fint også.
I morgen kommer hverdagen igjen så jeg skal bare nyte tiden og slappe av resten av kvelden. Snart begynner også Farmen Kjendis.
Flere som skal se det i kveld?
Uansett, kos dere. I morgen er hverdagen her igjen.
