Jeg skal ikke legge skjul på at jeg er utrolig lei av dette regnet, men det er bare å se tilbake på bilder, så ser jeg at det har faktisk vært litt fint vær også. Selv om hudfargen sier at det ikke har vært sol, så har jeg i så fall fine bilder å se tilbake på med fint vær.
For litt siden fikk jeg tilsendt en ny sportstopp fra Brazfit som jeg tenkte jeg kunne vise dere.
Bildene ble tatt for en uke tilbake når jeg og kjæresten min var ute å gikk en lang tur på hele to timer. Det var en utrolig flott og fin tur.
Jeg elsker virkelig denne tightsen. Den er en av mine favoritter – uten tvil.
Treningsklær har jeg også pakket meg nå som jeg skal ha tre uker med ferie. Litt aktivitet må jeg få til. Selv om jeg synes det er utfordrende å finne treningsgleden når jeg er vekk ifra rutinene mine. Da blir det litt mer tiltak må jeg innrømme.
Husk at dere får 20% rabatt på Brazfit sine sider ved å benytte dere av min rabattkode: randiae20
Jeg skal ikke legge skjul på at det er en stor overgang i fra det å sitte på baken store deler av døgnet over flere uker på skolen, sammenlignet med det å stå og gå dagen lang. Det er ingen tvil om at varme, stress og mye ståing er uvant for denne skrotten. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg foretrekker heller det å ha det travelt på jobb enn å sitte med teori.
På tross av mye bevegelse, ble det en rolig og fin sykkeltur i gårkveld, ganske sent egentlig. Det var ikke mye i meg som motiverte meg til å dra på en sykkeltur, men jeg visste at jeg ikke kom til å angre. Så da ble det en rolig sykkeltur på ca 8km.
Etter å ha syklet litt rundt, ble det et lite stopp for å høre på Sting som spilte på Solsiden. Det var utrolig koselig. Å avsluttet med noe søtt, nemlig yoghurtis. Masse digg som belønning. Eller rettere sagt, fordi is er godt.
Jeg elsker faktisk is.
Jeg lovet meg selv en ting nyttårsaften 2017. Å det har jeg holdt. Mer av spontane avgjørelser. Ikke planlegg alt til punkt å prikke. Da blir det så spennende. Hverdagen blir litt annerledes ved å være mer spontan.
Bare se her, en rolig sykkeltur som endte med en liten smak av Sting og toppet det hele med en deilig is på en benk en sen onsdagskveld på den gamle bybro.
Vær mer åpen, så skal du se du får fine opplevelser du også.
Jeg hadde sett sånn frem til denne dagen. Jeg hadde gledet meg så utrolig mye. Men jeg var bare fryktelig uheldig. I så fall ifølge meg selv.
Alarmen ringte klokken 06.00. Jeg skulle stå opp for å trene 06.30, selv om det ble litt over seks timer søvn i natt og at jeg i tillegg ikke starter på jobb før klokken 13.00. Jeg så sånn frem til det å kunne sette meg ut i solen å sole meg lenge etter trening og en god frokost. Men tror dere ikke at det ble overskyet? Og været blir derimot knall i morgen, når jeg skal stå inne på jobb fra morgen til kveld.
Men greit, tenkte jeg. Jeg har jo i grunn mer enn nok å gjøre innendørs, så jeg tok tak i meg selv å fikk en gang for alle vasket de 8 vinduene jeg har her i leiligheten min. Å så godt det gjorde. Brukte nesten tre kvarter på dette, så ja, de var mildt sagt ikke så rene.
Men nå er det gjort. Nå kan jeg se ut å smile. Det er utrolig godt å se at de er rene. Dette er typisk etter eksamen. De blir vasket 2 ganger i året. Kanske det ikke er så ofte, men jeg orker seriøst ikke å prioritere å vaske vindu når jeg kan gjøre andre ting når jeg først kan slappe av når skolearbeidet står på som verst.
Sol eller ikke – det kom noe godt utav det like vel. Kom meg opp tidlig, fikk trent, slappet av litt og vasket vindu. Nå – jobb.
Jeg trodde jeg var travel som fulltidsstudent, men jeg er minst like travel nå. I så fall med tanke på tiden jeg setter av for å blogge. Planen var å vise dere noen fantastiske bilder fra helgen, da jeg gikk en 7 km lang tur i marka (eller hauan, som vi fra havgapet sier). Men så langt har jeg ikke kommet enda. Det var så utrolig fint å være utendørs i helgen så det å sitte inne på en skjerm ble veldig uaktuelt for min del.
Det har gått i ett på en måte etter siste eksamen. Men jeg har fått gjort ting jeg har hatt lyst til og det har vært en drøm. Skikkelig godt å ikke må stå opp klokken 7 hver morgen for så å spise og sette seg ned for å lese. Nå kan jeg gjøre akkurat som jeg vil. Å den følelsen skal jeg ta godt vare på.
Nå skal jeg straks sykle til jobb. En deilig sykkeltur i fare for å bli angrepet av måser som tror jeg er ute etter dem. Kjære vene, dere skulle ha sett meg i går. En måse angrep meg og var etter meg et godt stykke. Jeg på sykkel med en pose på styret, en hånd i været som skulle jage den vekk, i det jeg tråkket som en IDIOT for å komme meg unna. Ja, det var høy puls der, for den målte jeg nemlig på pulsklokken min. Så jeg må vurdere om jeg skal ta sjansen å sykle samme vei i dag, eller om jeg skal velge en omvei. Litt spenning i hverdagen er jo litt kult det også. Hjelm har jeg på hodet. Tiden vil vise.
Lag dere en god dag, med eller uten ekstra spenning.
På tirsdag denne uken hadde jeg min aller siste eksamen som jeg føler gikk strålende, etterfulgt av eksamensfest hjemme hos meg. I seng kom jeg meg fortere enn forutsett, da alle som var gjester ble tidlig trøtte. Det passet jo forsåvidt bra med tanke på løpet jeg skulle gjennomføre dagen etter.
Onsdagen kom og jeg startet dagen med å gå 6km med en venninne, der vi ikke tenkte på tid og sted, vi bare gikk og snakket. Det var så utrolig hyggelig.
Vel hjem kom jeg, og fikk tidenes hodepine. Det var bare å legge seg ned for å hvile. Inntok smerestillende og syklet til sentrum. Så skulle jeg plutselig løpe, noe jeg ikke har gjort så og si i det hele tatt i år på grunn av en del sykdom, skole og dårlige knær (kroppen som knapt har løpt i sitt liv får jo sjokk).
Å jeg løp for min arbeidsplass, Sjakk Matt Solsiden. Skikkelig stolt var jeg der jeg løp. Er så glad i jobben min og ikke minst der jeg jobber. Helt oppriktig utrolig fornøyd med det.
Jeg skulle egentlig bare løpe og gå, men meldte meg på tidtakingklassen, og det ble løp hele veien. Jeg slet ufattelig mye etter 3,5-4km. Da hørtes jeg ut som en hvalross. Den lyden av pusten min minnet i så fall lite om et menneske.
Litt om mitt resultat og personlige prestasjon:
* Av 112 stk i min klasse kom jeg på plass 51 * Kom i mål på 28 minutter, blank * Fikk makspuls på 198 (hvalross lyd….) * 5 min og 33 sekunder pr km i gjennomsnitt * Slo min personlige rekord på både gjennomsnittstid og på ulike strekninger langs løypen jeg sprang. 6 rekorder, det er jeg fornøyd med, i så fall med tanke på forutsetningene jeg hadde
Her er et stolt bevis. Dette var gøy. I fjor var jeg også med, men da målte jeg ikke tiden. Så dette må nesten bli en tradisjon.
Først må jeg bare si beklager så enormt mye med at dette blogginnlegget er skikkelig rotete med tanke på bildene. Det ble tatt bilder med ulike mobiler i går og det vises ganske godt da det er ulike størrelser og kvalitet på bildene. Jeg tenkte å lage de like store, men de ble bare skurrete. Så da får jeg bjuda på med et slik innlegg denne gangen.
Kameraet mitt er ikke her nå, så om det skulle bli litt ymse bilder så tenker jeg at det får ha sin sjarm det også.
I går hadde jeg avsluttningsfest for venner fra klassen. Jeg og en til lagde taco og gjorde alt klart til våre flotte venner skulle komme Det var så koselig.
Jeg pyntet meg i går, første gang på skikkelig lenge. Rettet ut håret og oppdaget at håret mitt hadde jammen meg blitt langt siden sist. Jeg klipte ganske mye slutten av april, og siden har jeg knapt krøllet eller gjort noe som helst med håret. Så det var gøy å se at håret hadde blitt langt. Haha – jeg har knapt sminket meg eller sett meg selv i speilet de siste 6 ukene. Så mye som skjer.
Og når det gjelder det der så nevnte jeg at jeg var 30 år til en i klassen, å det slo meg at jeg har knapt registrert det eller har sagt til noen at jeg er 30 år. Det var skikkelig rart å høre seg si: jeg er 30 år. Å jeg har bursdag i november. Jeg ble rett og slett skremt over hvor fort dette halvåret har gått. Kjære vene – tenkte jeg. Det går så alt for fort.
Skikkelig glad jente som kunne smile med god grunn. Men så tom i hodet samtidig.
Litt av maten vi hadde fikset. Glemte selvfølgelig å ta bildet av bordet når det var dekket med masse deilig mat. Men minnene har jeg med meg.
Det ble også tatt noen bilder. Dette var gøy.
Ellers har jeg gått 6 km i dag med ei venninne fra klassen. Det var skikkelig koselig. Å nå holder jeg seriøst på å sovne. Jeg skal løpe 5 km i kveld, jentebølgen. Så jeg må faktisk legge meg å sove en liten halvtime om jeg skal greie det. Jeg har hodepine også, så det er sikkert ikke det smarteste jeg gjør. Men nå er jeg kjent for å legge smerte til siden og fullføre målet. Å da selvfølgelig angre etterpå. Det er ikke så farlig, tenker jeg.
Å med dette bildet sier jeg – lag dere en super dag.
Nå føler jeg meg som en solid blanding av følgende: ei jente like før julaften, en urolig tenåring og en pasient på et gamlehjem – ja, der har dere meg.
Jeg er skikkelig rar inne i meg. Jeg er på en måte utrolig sliten og trøtt. Føler meg slapp og daff. Samtidig så er jeg rastløs og har lyst til å gå en tur eller finne på noe. Samtidig som jeg bare har lyst til å ligge stille. Noe sier jeg meg at jeg er drittlei.
Det har vært en ufattelig lang eksamensperiode som har pågått i omtrent 6 uker. Det er greit å ha eksamener litt spredt altså, men du verden hvor tungt det er å knapt kunne se en ende på det.
Men jeg skal ikke klage altså, det er bare så utrolig nødvendig å få snakket ut litt. Siste eksamen er i morgen, og den er ferdig klokken 12.00. Da skal jeg love dere at jeg minner svært lite på en pasient på et gammelhjem da, men mer som en rastløs tenåring som skal finne tilbake til hverdagen.
Da skal jeg kjøpe inn masse mat til tacokveld. Da skal jeg samle en gjeng å feire at vi er ferdige med 2 av 3 år og kan legge vekk 5 eksamener. Det er nesten ikke til å tro. Om 1 døgn sitter jeg her å gliser fra øret til øret med rømme og mye annet digg som tyter utav tacolefsen. Et smil som sier mer enn 1000 ord. Å sikkert en form som en pasient på et gamlehjem. Hehe, neida.
Ja jeg smiler litt nå merker jeg.
Uansett. Nå skal jeg ta det lungt. Kose meg. Nyte at jeg kan masse for morgendagens eksamen. Jeg er rolig. Jeg er klar. Nå er det snart over.
En deilig sommer i vente og en spennende høst der jeg skal få innsikt i en spennende bedrift og bransje. Men før jeg tenker på høsten, skal jeg leve her og nå.
Selv med alt presset som er så har jeg nå med 2 ukers mellomrom mellom den nest siste og siste eksamen fått tid til å lande litt – tenke litt.
For det første så har jeg tenkt masse på mamma. Jeg har ikke hatt lyst til å fortelle det eller hatt behov for å si noe om det heller, men jeg skal være åpen og ærlig å fortelle at jeg har savnet henne ekstremt mye i det siste. Kanskje har jeg blitt påminnet henne ekstra mye nå fordi ene venninnen min mistet sin pappa og hun andre jeg kjenner mistet sin mamma – begge nå i mai.
Jeg er så utrolig teit, eller hvilke ord man enn måtte ønske å beskrive meg med, alt for følelsesladet da kanskje. Et følelsesladet menneske. Jeg føler alt for enkelt med andre i sorg. Jeg vil liksom ikke at noen andre skal være trist. Eller det å måtte oppleve det jeg gjorde i 1996. Men sånn er det bare.
Jeg har kontaktet de som opplevde dette og jeg har på en måte gjort det jeg kan gjøre. Det å skrive en melding. Det å ta kontakt nå og da er noe jeg vet man setter så stor pris på. Selv er jeg utrolig glad for at jeg har pappa i familien min som følger opp og bryr seg om hva jeg står i akkurat nå. Det er jo nærmest gratis i dag å skrive en melding eller å ringe. Men det betyr så enormt mye. Senest akkurat nå ringte han meg. Vi lo masse, som vi alltid gjør. Verdens beste pappa – det har jeg! Kanskje fordi vi begge gir og tar – som det så fint heter. Begge tar kontakt jevnlig. Det skal ikke mer til.
En relasjon er mellom to parter, som jeg har lært teorien av dette semesteret. Å den er avhengig av at begge jobber for at relasjonen skal holde seg sterk. Det hjelper lite med enveis kommunikasjon…
Jeg føler meg veldig heldig som er frisk. Som har bra økonomi. Kan studere det jeg nesten ikke kan vente med å få jobbet med. Det å ha en kjæreste. Gode venner som tar kontakt og som er der for meg. Som sier at jeg er så sprudlende og god. Da blir jeg glad da.
Det at jeg tenker på mamma nå i disse dager gjør godt for meg. Jeg kommer aldri til å glemme henne eller få smerten helt vekk. Men jeg liker at den er der på en måte også. Kanskje er det en følelse av at man har akseptert at livet ble som det ble. Lært å leve med den. Det er en del av meg.
Jeg er bare så utrolig takknemlig for livet jeg har fått. Jeg kunne jo hatt det så mye verre. Men det er lov å synes synd i seg selv. Noe sier meg at jeg har blitt litt tankefull etter å ha sett episoder fra “jeg mot meg”. En dokumentar om ungdommer med skikkelige vansker og angst. Selv er jeg helt frisk og har heldigvis for min del, aldri hatt slike problemer. Men jeg synes virkelig synd i de som ikke får hjelp.
Alle fortjener å ha det bra. Være trygg. Ha et hjem å komme til. Jeg vil liksom at alle skal ha det bra jeg. Å samtidig så ser jeg hvor hjelpesløs jeg faktisk er. Det er som å plukke plastikk for å redde jordkloden…. Umulig?!
Nå er det like før jeg kan si meg ferdig med studentlivet for en liten stund. Bare 6 dager til min aller siste eksamen dette semesteret og det er så utrolig godt å tenke på. Så langt har jeg fått tilbakemelding på to eksamener og jeg er utrolig stolt og fornøyd. Så det hjelper på motivasjonen når man fortsatt må prioritere det å lese.
Formen er så som så. Ekstremt trøtt og sliten. Jeg fryser og føler meg ikke 100%. Men nå har jeg merket meg at det er flere som kjenner på det samme, så det er tydelig at det er noe som går.
I dag blir det helt klart treningsfri for min del, men det tror jeg at denne kroppen har behov for også med tanke på den hefitge treningsøkten jeg hadde i går kveld.
Nå er det bare å legge seg godt under pleddet å slappe av med en boks Pepsi Max. Det er fint på lille lørdag.
Ellers tenker jeg på en hårete utfordring igjen. Men kortene må jeg holde tett inntil brystet enn så lenge, fordi jeg må unngå å bli syk for at jeg skal utsette meg for denne utfordringen. Ikke at jeg skjønner helt hvorfor jeg vurderer dette, på en måte. Men igjen, så er det jo utrolig kult med utfordringer.
Lag dere en digg lille lørdag. Kos dere, smil litt ekstra og se de rundt deg. Et smil gjør så mye. I så fall for meg.
Bedre sent enn aldri – her kommer det litt om mitt første sykkelritt. Jeg hadde en plan om å skrive litt om dette i forkant og rett etterpå, men det er ikke alltid det blir som man planlegger.
Helgen som gikk bestod av masse spenning for min del. Jeg var så redd for å skuffe meg selv eller det å ikke greie å prestere. Det største presset legger jeg helt klar på meg selv. Men det er jo ikke noe nytt.
2 dager før Tour de Frøya syklet jeg for første gang 14 km. Før det har jeg vel knapt syklet 7 km i strekk i mitt liv. Så jeg tenkte at det kunne være lurt å prøve en tur på 14 km for å kjenne etter hvordan det gikk. Jeg skulle sykle på offroad sykkel på løpet, så jeg ville teste den ut så jeg ble litt bedre kjent med den.
Jeg psyket meg nok ned litt og tenkte på hvor kjipt det var at jeg ikke hadde fått syklet noe før rittet. Men jeg konkluderte med at det ikke hadde vært rom for dette på grunn av at jeg har hatt 4 eksamener å fokusere på. Det er bedre å lykkes der enn å komme i mål noen minutter tidligere. Det hadde strengt tatt ikke hatt noe å si fra eller til – tenkte jeg.
Med en fin gul drikkeflaske og startnummer, var det bare å spise godt, ta med matpakke og sørge for å ha nok energi og sukker både før og rett etterpå. Jeg var utrolig spent. Fikk nesten litt klar for kamp følelse.
Det å sette på merkene på hjelmen fikk kjæresten min ta seg av. Disse registrerte når jeg syklet fra start og når jeg kom inn i mål.
Kjæresten min syklet for BEWI, og jeg, jeg syklet for meg. Han var uheldig og mistet sykkelkjeden under rittet, men fikk den på igjen etter litt. Tiden ble 1t og 15 minutter på han. Kjipt at slike ting skjer, men bedre å miste sykkelkjeden enn å bli hentet med ambulanse på grunn av en ulykke som flere desverre ble.
Generelt om min opplevelse rundt Frøya:
Det var bra med liv fra de ulike grendene som stod å heiet på oss. De bydde på heia-rop, sang, musikk, mat og drikke. De som trodde at Frøya var flatt, dere kan godt ta dere en runde selv. Det var noen bakker som var så lange, at jeg ikke kunne se opp. Jeg måtte se rett foran meg. Fokusere på lette gir, puste godt og ikke anstrenge meg. Sting fikk jeg også. Det har jeg aldri opplevd på en sykkeltur før.
Det regnet masse. Tærne mine kjente jeg ikke i det heletatt. En antydling til en strekk i leggen holdt på å melde seg, men heldigvis var det bare en ertende følelse. TATT SEG UT Å FÅTT STREKK I LEGGEN Å MÅTTE BLI KJØRT INN. Nei, den skulle fått satt seg den, koste hva det koste vil – tenkte jeg.
Etter en time på sykkelen, forstod jeg at jeg var omtrent halvveis. Jeg fant en gruppe jeg ville ta følge med. Men på grunn av 0 erfaring i løp og ikke minst om jeg kom til å greie å henge på, sparte jeg kreftene mine å kjørte mitt eget løp. Dumt å brenne av alt kruttet når det var omtrent en time igjen. Etter hvert fant jeg 2 syklister som hadde ganske bra tempo som jeg hadde som mål å holde meg fast i. Det endte opp med at den ene senket farten, og jeg og hun andre holdt sammen de siste 10 km.
Når det var under 1 km igjen, bestemte jeg meg for å gi jernet. Jeg måtte slå henne. Selv om målet var å komme rundt så måtte jeg komme inn i mål før henne. Jeg presset pedalene så godt jeg kunne, uten å kjenne tærne mine. Det var så godt å se målet og samtidig høre: her kommer det inn en dame. Randi Annette Enge i mål på 1 time og 48 minutter.
Jeg gapet nærmest etter luft. Hang over styret. Løftet sakte men sikkert opp føttene fra bakken. Jeg var i mål. Jeg hadde fullført. Målet mitt var 2 timer. Jeg hadde syntes det ville vært kjekt å kommet inn på 1 time og 45 minutter. Men det ble som det ble. Jeg er skikkelig fornøyd. Kroppen var ikke støl eller vond. Bare en anelse bak ene kneet og generelt slitne knær. Dette ga mersmak. Og jeg er så utrolig stolt av meg selv at jeg faktisk fullfører det jeg sier jeg skal gjøre.
Neste år håper jeg at jeg kan få prøve å sykle med racer. Ifølge andre syklister så sier de at tiden min ville blitt omtrent15 minutter raskere med en annen sykkel, og det kan jeg faktisk tro på. Så får vi se da, hva det blir til neste år.
