Jeg hadde sett sånn frem til denne dagen. Jeg hadde gledet meg så utrolig mye. Men jeg var bare fryktelig uheldig. I så fall ifølge meg selv.
Alarmen ringte klokken 06.00. Jeg skulle stå opp for å trene 06.30, selv om det ble litt over seks timer søvn i natt og at jeg i tillegg ikke starter på jobb før klokken 13.00. Jeg så sånn frem til det å kunne sette meg ut i solen å sole meg lenge etter trening og en god frokost. Men tror dere ikke at det ble overskyet? Og været blir derimot knall i morgen, når jeg skal stå inne på jobb fra morgen til kveld.
Men greit, tenkte jeg. Jeg har jo i grunn mer enn nok å gjøre innendørs, så jeg tok tak i meg selv å fikk en gang for alle vasket de 8 vinduene jeg har her i leiligheten min. Å så godt det gjorde. Brukte nesten tre kvarter på dette, så ja, de var mildt sagt ikke så rene.
Men nå er det gjort. Nå kan jeg se ut å smile. Det er utrolig godt å se at de er rene. Dette er typisk etter eksamen. De blir vasket 2 ganger i året. Kanske det ikke er så ofte, men jeg orker seriøst ikke å prioritere å vaske vindu når jeg kan gjøre andre ting når jeg først kan slappe av når skolearbeidet står på som verst.
Sol eller ikke – det kom noe godt utav det like vel. Kom meg opp tidlig, fikk trent, slappet av litt og vasket vindu. Nå – jobb.
Jeg trodde jeg var travel som fulltidsstudent, men jeg er minst like travel nå. I så fall med tanke på tiden jeg setter av for å blogge. Planen var å vise dere noen fantastiske bilder fra helgen, da jeg gikk en 7 km lang tur i marka (eller hauan, som vi fra havgapet sier). Men så langt har jeg ikke kommet enda. Det var så utrolig fint å være utendørs i helgen så det å sitte inne på en skjerm ble veldig uaktuelt for min del.
Det har gått i ett på en måte etter siste eksamen. Men jeg har fått gjort ting jeg har hatt lyst til og det har vært en drøm. Skikkelig godt å ikke må stå opp klokken 7 hver morgen for så å spise og sette seg ned for å lese. Nå kan jeg gjøre akkurat som jeg vil. Å den følelsen skal jeg ta godt vare på.
Nå skal jeg straks sykle til jobb. En deilig sykkeltur i fare for å bli angrepet av måser som tror jeg er ute etter dem. Kjære vene, dere skulle ha sett meg i går. En måse angrep meg og var etter meg et godt stykke. Jeg på sykkel med en pose på styret, en hånd i været som skulle jage den vekk, i det jeg tråkket som en IDIOT for å komme meg unna. Ja, det var høy puls der, for den målte jeg nemlig på pulsklokken min. Så jeg må vurdere om jeg skal ta sjansen å sykle samme vei i dag, eller om jeg skal velge en omvei.
Litt spenning i hverdagen er jo litt kult det også. Hjelm har jeg på hodet. Tiden vil vise.
Lag dere en god dag, med eller uten ekstra spenning.
På tirsdag denne uken hadde jeg min aller siste eksamen som jeg føler gikk strålende, etterfulgt av eksamensfest hjemme hos meg. I seng kom jeg meg fortere enn forutsett, da alle som var gjester ble tidlig trøtte. Det passet jo forsåvidt bra med tanke på løpet jeg skulle gjennomføre dagen etter.
Onsdagen kom og jeg startet dagen med å gå 6km med en venninne, der vi ikke tenkte på tid og sted, vi bare gikk og snakket. Det var så utrolig hyggelig.
Vel hjem kom jeg, og fikk tidenes hodepine. Det var bare å legge seg ned for å hvile. Inntok smerestillende og syklet til sentrum. Så skulle jeg plutselig løpe, noe jeg ikke har gjort så og si i det hele tatt i år på grunn av en del sykdom, skole og dårlige knær (kroppen som knapt har løpt i sitt liv får jo sjokk).
Å jeg løp for min arbeidsplass, Sjakk Matt Solsiden. Skikkelig stolt var jeg der jeg løp. Er så glad i jobben min og ikke minst der jeg jobber. Helt oppriktig utrolig fornøyd med det.
Jeg skulle egentlig bare løpe og gå, men meldte meg på tidtakingklassen, og det ble løp hele veien. Jeg slet ufattelig mye etter 3,5-4km. Da hørtes jeg ut som en hvalross. Den lyden av pusten min minnet i så fall lite om et menneske.
Litt om mitt resultat og personlige prestasjon:
* Av 112 stk i min klasse kom jeg på plass 51 * Kom i mål på 28 minutter, blank * Fikk makspuls på 198 (hvalross lyd….)
* 5 min og 33 sekunder pr km i gjennomsnitt
* Slo min personlige rekord på både gjennomsnittstid og på ulike strekninger langs løypen jeg sprang. 6 rekorder, det er jeg fornøyd med, i så fall med tanke på forutsetningene jeg hadde
Her er et stolt bevis. Dette var gøy. I fjor var jeg også med, men da målte jeg ikke tiden. Så dette må nesten bli en tradisjon.
Nå føler jeg meg som en solid blanding av følgende: ei jente like før julaften, en urolig tenåring og en pasient på et gamlehjem – ja, der har dere meg.
Jeg er skikkelig rar inne i meg. Jeg er på en måte utrolig sliten og trøtt. Føler meg slapp og daff. Samtidig så er jeg rastløs og har lyst til å gå en tur eller finne på noe. Samtidig som jeg bare har lyst til å ligge stille. Noe sier jeg meg at jeg er drittlei.
Det har vært en ufattelig lang eksamensperiode som har pågått i omtrent 6 uker. Det er greit å ha eksamener litt spredt altså, men du verden hvor tungt det er å knapt kunne se en ende på det.
Men jeg skal ikke klage altså, det er bare så utrolig nødvendig å få snakket ut litt. Siste eksamen er i morgen, og den er ferdig klokken 12.00. Da skal jeg love dere at jeg minner svært lite på en pasient på et gammelhjem da, men mer som en rastløs tenåring som skal finne tilbake til hverdagen.
Da skal jeg kjøpe inn masse mat til tacokveld. Da skal jeg samle en gjeng å feire at vi er ferdige med 2 av 3 år og kan legge vekk 5 eksamener. Det er nesten ikke til å tro. Om 1 døgn sitter jeg her å gliser fra øret til øret med rømme og mye annet digg som tyter utav tacolefsen. Et smil som sier mer enn 1000 ord. Å sikkert en form som en pasient på et gamlehjem. Hehe, neida.
Ja jeg smiler litt nå merker jeg.
Uansett. Nå skal jeg ta det lungt. Kose meg. Nyte at jeg kan masse for morgendagens eksamen. Jeg er rolig. Jeg er klar. Nå er det snart over.
En deilig sommer i vente og en spennende høst der jeg skal få innsikt i en spennende bedrift og bransje. Men før jeg tenker på høsten, skal jeg leve her og nå.
Nå er det like før jeg kan si meg ferdig med studentlivet for en liten stund. Bare 6 dager til min aller siste eksamen dette semesteret og det er så utrolig godt å tenke på. Så langt har jeg fått tilbakemelding på to eksamener og jeg er utrolig stolt og fornøyd. Så det hjelper på motivasjonen når man fortsatt må prioritere det å lese.
Formen er så som så. Ekstremt trøtt og sliten. Jeg fryser og føler meg ikke 100%. Men nå har jeg merket meg at det er flere som kjenner på det samme, så det er tydelig at det er noe som går.
I dag blir det helt klart treningsfri for min del, men det tror jeg at denne kroppen har behov for også med tanke på den hefitge treningsøkten jeg hadde i går kveld.
Nå er det bare å legge seg godt under pleddet å slappe av med en boks Pepsi Max. Det er fint på lille lørdag.
Ellers tenker jeg på en hårete utfordring igjen. Men kortene må jeg holde tett inntil brystet enn så lenge, fordi jeg må unngå å bli syk for at jeg skal utsette meg for denne utfordringen. Ikke at jeg skjønner helt hvorfor jeg vurderer dette, på en måte. Men igjen, så er det jo utrolig kult med utfordringer.
Lag dere en digg lille lørdag. Kos dere, smil litt ekstra og se de rundt deg. Et smil gjør så mye. I så fall for meg.
Bedre sent enn aldri – her kommer det litt om mitt første sykkelritt. Jeg hadde en plan om å skrive litt om dette i forkant og rett etterpå, men det er ikke alltid det blir som man planlegger.
Helgen som gikk bestod av masse spenning for min del. Jeg var så redd for å skuffe meg selv eller det å ikke greie å prestere. Det største presset legger jeg helt klar på meg selv. Men det er jo ikke noe nytt.
2 dager før Tour de Frøya syklet jeg for første gang 14 km. Før det har jeg vel knapt syklet 7 km i strekk i mitt liv. Så jeg tenkte at det kunne være lurt å prøve en tur på 14 km for å kjenne etter hvordan det gikk. Jeg skulle sykle på offroad sykkel på løpet, så jeg ville teste den ut så jeg ble litt bedre kjent med den.
Jeg psyket meg nok ned litt og tenkte på hvor kjipt det var at jeg ikke hadde fått syklet noe før rittet. Men jeg konkluderte med at det ikke hadde vært rom for dette på grunn av at jeg har hatt 4 eksamener å fokusere på. Det er bedre å lykkes der enn å komme i mål noen minutter tidligere. Det hadde strengt tatt ikke hatt noe å si fra eller til – tenkte jeg.
Med en fin gul drikkeflaske og startnummer, var det bare å spise godt, ta med matpakke og sørge for å ha nok energi og sukker både før og rett etterpå. Jeg var utrolig spent. Fikk nesten litt klar for kamp følelse.
Det å sette på merkene på hjelmen fikk kjæresten min ta seg av. Disse registrerte når jeg syklet fra start og når jeg kom inn i mål.
Kjæresten min syklet for BEWI, og jeg, jeg syklet for meg.
Han var uheldig og mistet sykkelkjeden under rittet, men fikk den på igjen etter litt. Tiden ble 1t og 15 minutter på han. Kjipt at slike ting skjer, men bedre å miste sykkelkjeden enn å bli hentet med ambulanse på grunn av en ulykke som flere desverre ble.
Generelt om min opplevelse rundt Frøya:
Det var bra med liv fra de ulike grendene som stod å heiet på oss. De bydde på heia-rop, sang, musikk, mat og drikke. De som trodde at Frøya var flatt, dere kan godt ta dere en runde selv. Det var noen bakker som var så lange, at jeg ikke kunne se opp. Jeg måtte se rett foran meg. Fokusere på lette gir, puste godt og ikke anstrenge meg. Sting fikk jeg også. Det har jeg aldri opplevd på en sykkeltur før.
Det regnet masse. Tærne mine kjente jeg ikke i det heletatt. En antydling til en strekk i leggen holdt på å melde seg, men heldigvis var det bare en ertende følelse. TATT SEG UT Å FÅTT STREKK I LEGGEN Å MÅTTE BLI KJØRT INN. Nei, den skulle fått satt seg den, koste hva det koste vil – tenkte jeg.
Etter en time på sykkelen, forstod jeg at jeg var omtrent halvveis. Jeg fant en gruppe jeg ville ta følge med. Men på grunn av 0 erfaring i løp og ikke minst om jeg kom til å greie å henge på, sparte jeg kreftene mine å kjørte mitt eget løp. Dumt å brenne av alt kruttet når det var omtrent en time igjen. Etter hvert fant jeg 2 syklister som hadde ganske bra tempo som jeg hadde som mål å holde meg fast i. Det endte opp med at den ene senket farten, og jeg og hun andre holdt sammen de siste 10 km.
Når det var under 1 km igjen, bestemte jeg meg for å gi jernet. Jeg måtte slå henne. Selv om målet var å komme rundt så måtte jeg komme inn i mål før henne. Jeg presset pedalene så godt jeg kunne, uten å kjenne tærne mine. Det var så godt å se målet og samtidig høre: her kommer det inn en dame. Randi Annette Enge i mål på 1 time og 48 minutter.
Jeg gapet nærmest etter luft. Hang over styret. Løftet sakte men sikkert opp føttene fra bakken. Jeg var i mål. Jeg hadde fullført. Målet mitt var 2 timer. Jeg hadde syntes det ville vært kjekt å kommet inn på 1 time og 45 minutter. Men det ble som det ble. Jeg er skikkelig fornøyd. Kroppen var ikke støl eller vond. Bare en anelse bak ene kneet og generelt slitne knær. Dette ga mersmak.
Og jeg er så utrolig stolt av meg selv at jeg faktisk fullfører det jeg sier jeg skal gjøre.
Neste år håper jeg at jeg kan få prøve å sykle med racer. Ifølge andre syklister så sier de at tiden min ville blitt omtrent15 minutter raskere med en annen sykkel, og det kan jeg faktisk tro på. Så får vi se da, hva det blir til neste år.
Jeg må bare få sagt noen ord om dette med press om å prestere. En ting er at vi legger opp til personlige mål, men det å skape en kultur der alt handler om å få 5 eller 6 i kjemi og den slags er hårreisende.
Jeg overhørte en samtale med små jenter (nå følte jeg meg gammel), men de var kanskje omtrent tjue år. Det var kun 5 og 6 som ble nevnt og det var kun det som var bra nok. De spurte hverandre om hva som var bra og hva som var dårlig. Det kom ganske tydelig frem at 5 var greit, men 6 var målet. Selv har jeg vært i den alderen og jeg var fornøyd med 3. Jeg var veldig glad om jeg fikk 4 og 5 var en 6 for meg.
Meg på regionsmøte i Oslo når jeg var 26 år. Stolt – selv med karakterer som 3 i bagasjen.
Min første tanke var at de måtte virkelig jekke seg noen hakk. Hvor bra er det å dele med hverandre hva som er bra og ikke bra? Hvor kult er det å være den jenten som ber til høyere makter om å få 2 for å i det hele tatt stå? Skal hun bli sett ned på av den grunn? Jeg sier ikke at jentene vil se ned på andre nødvendigvis, men de lager et press som ikke er så himla bra. Og sunt er det i så fall ikke.
Selv var jeg ei jente som gikk ut av VGS med 4,2 i snitt. Jeg fikk meg fast jobb, ble tilbydd daglig leder trainee i en alder av 22 år og ble først falig leder, og når jeg ble 23 år, fikk jeg stillingen som daglig leder. Å da med et snitt på 4,2, som sikkert er skikkelig dårlig for noen. Men jeg var glad i det å gå på skolen. Elsket fag som gym og de kreative fagene.
Jeg så aldri for meg at jeg skulle våge meg på et høyskolenivå. Nå går jeg på BI og det er ubegripelig tøft og vanskelig. Men jeg står i det. I økonomifag er jeg ikke så sterk, men jeg jobber hardt for å få det til. Å da er det resultatet jeg får godt nok. Jeg elsker B2B, markedsføringsfag og det som har med måten mennesker tenker og handler på. Det er noe av det beste jeg vet.
Man kan ikke få til alt. Eller være god i alt. Jeg kan sette meg mål om å få A og B i fag der jeg kan ha en mulighet for det, men jeg holder den informasjonen tett inntil brystet, fordi det er garantert noen som sitter å kjenner på ubehag fordi man ikke har interessen for de fagene jeg satser på.
Den kulturen med å skal ha den og den karakteren, den kulturen skaper de som går på skole. Hva skal til for å ikke dele alt dette så høyt? De jentene var knapt 20 år. Hvordan blir det å gå på et høyere nivå der det krever enda mer? Vil de takle å få D og C i enkelte fag? Man er utrolig ung i den alderen, selv om man føler seg voksen på mange måter.
Jeg snakker litt karakterer jeg også, men det er mer basert på å holdet snittet mitt der det er, eller få bedre. Men det er ikke alt man trenger å kaste utav seg. Til nære venner der man ikke sitter så mange er en ting, men hadde jeg vært 19 år å hørt disse jentene, hadde jeg sikkert gått hjem å vært utrolig lei meg.
Kanskje ikke så dumt å tenke litt over dette i disse eksamensdagene. Det er nok press ellers, tenker jeg.
Selv skal jeg være ærlig å innrømme at jeg gleder meg utrolig mye til jeg kan begynne å jobbe på fulltid. Slippe å tenke på karakterer, snitt og eksamen.
Press blir det der også, men jeg tenker bare – bring it to me!
Det er mildt sagt galskap. Jeg er stor i kjeften og tenker at det skal jeg vel klare. Ikke har jeg noe som helst erfaring med sykkelløp. Og tanken på at det skal være syklister foran, bak og på siden av meg, ja det gir meg frysninger. Det kommer nok til å bli litt antydning til panikk, nær døden opplevelse og ja, anger. Jeg kommer til å ha det brutalt og jeg kommer til å være utrolig sint på meg selv.
Jeg har ikke hatt tid til å prioritere å trene noe særlig generelt i år, men det er en grunn til at jeg gjør dette. Å det er fordi jeg vil utfordre meg selv. Jeg er mildt sagt lei av å lese til eksamen og kun fokusere på ting som jeg må gjøre. Så dette løpet blir for meg nok en greie jeg gjør som jeg ikke nødvendigvis har så utrolig lyst til, men jeg tenker at denne utfordrigen kan bare gjøre en ting med meg, å det er å utrfordre meg.
Jeg har i snitt trent 2 ganger i uken så langt i år, og med tanke på at det er bare 2 uker igjen til jeg skal sykle, så er det ikke så mye vits i å stresse nå. Formen er som den er.
Jeg elsker å jobbe i kjelleren, kjenne den brennende følelsen i musklene og det å slite. Det er i motbakker vi lærer og det er der vi erfarer viktige moment. 25 mai når dette løpet foregår, har jeg fullført 4/5 eksamener, og jeg gleder meg til å tråkke meg igjennom alle de følelsene som har oppstått i eksamenslesningen.
B2B, Økonomi og virksjomhetssyring og logistikk og markedsføringskanaler – ja, disse tre fagene skal jeg tenke på under slitet. 4 eksamener er over på denne dagen, bare en igjen.
Så får vi se da. Om jeg greier å posjonere ut kreftene over de 2 timene jeg skal sykle. Jeg vet at jeg må komme meg i mål på 2 timer. Det hadde vært gøy å satt seg et mål om tid, men jeg har 0 erfaring og ingen tid å måle meg meg.
Noe i meg sier at jeg har lyst til å greie det på 1 time og 45 minutter. Men grunnen til at jeg ikke tør helt å sette det som mål, for å frykt for å feile grensløst, og ikke komme meg i mål på to timer engang.
Hjelpe meg, hva har jeg gjort. Ikke har jeg tid til å sykle før løpet heller. Blir dette årets vits? Årets amatør? Ja vel, om jeg ender opp med å feile og drite meg ut, så har jeg prestert der jeg har jobbet hele dette semesteret. Jeg vil heller lykkes på skolebenken, enn å komme meg rundt øya på et gitt tidspunkt. For å sette det i perspektiv.
Men hey – skal vi bare si at målet er 1 time og 45 minutter da? Går det så går det – går det ikke, ja da blir jeg skikkelig forbanna.
Jeg kom til å tenke på noen episoder som jeg har vært vitne til i disse årene som frisør. Med snart 13 år i yrket så har jeg sett en gjenganger. Å nå som det det går mot plussgrader, mer sol og ja, sjansen for å få et solskille, så kan kanskje dette være en påminnelse til menn der ute.
Det er kanskje ren frisørhumor, men kanskje mange kan kjenne seg igjen også. Jeg har alt for mange ganger blitt litt overrasket, men nå er det mer som komisk over å se dette gang etter gang….
For når det kommer en langhåret mann i stolen. Han er nybarbert, tatt vekk nakkehår selv for noen dager siden, og er skikkelig klar for å få klippet vekk litt av lengden. Obs – obs!
For det første så skal man ha en konsultasjon, kanskje se litt ekstra på utgangspunktet før man finner frem den berømte maskinen. Er man litt for kjapp på labben så kan man få seg noen overraskelser, og det har undertegnende også opplevd skjønner dere.
For hva er det med menn som står i dusjen, finner frem høvvelen, kjenner etter med den ene hånden hvor skinnskjegget skal kuttes for så å rake vekk – uten speil. Ja det går jo utmerket det. Også har vi nakkehårene. Ja, noen liker vel å tro at de har øyne i bakhodet. Neida, det blir ymse resultater av dette. Og jeg har hatt mange morsomme hendelser med dette. Jeg må i tilfeller spørre kundene: “Ja, har du klipt deg selv ved ørene siden sist du var her?” Kunden ser gjerne på meg med spørrende øyne, og sier: “Nei, jeg tar bare høvvelen ved ørene, fordi det vokser så jææææævlig fort”.
Mhm… – tenker jeg.
Dere kan tenke dere hvordan dette ser ut etter å ha klippet dette, når hårfestet er flyttet langt mer opp enn hva det burde vært. Det er så morsomme resultater av menn i dusjen, med en høvvel og uten speil. Å med solskille blir det enda bedre. Mulig det er bare min tørre humor, men dette blir det kreative løsninger av.
Det er mange morsomme øyeblikk og mine faste kunder kan jo skylde på meg også, på grunn av at jeg er fulltidsstudent og ikke har like stor kapasitet til å være så mye på jobb som jeg kunne ønske.
Veldig morsomt å se tilbake på, og kanskje kjenner du deg igjen. Jeg begynte i så fall å le litt for meg selv fra morgenen av i dagtidlig når jeg kom på disse hendelsene.
Selv om det føles skikkelig håpløst ut akkurat nå, så skal jeg tvinge opp øyelokkene og komme meg på trening i morgen tidlig. Det er liksom min fredagskos har jeg funnet ut.
Det å stå opp klokken 06.00 på fredager for å trene Tabata 45 på 3t-Ilsvika.
Nå skal det sies at det er lenge siden den timen ble min faste time, men den skal bli en time jeg nå skal prioritere i eksamenstiden. Da får jeg en start på dagen som jeg vil få utbytte av resten av dagen. Om jeg blir litt trøtt så får jeg sørge for å få litt frisk luft i fjeset. Verre enn det er det ikke.
Jeg er veldig glad i rutiner. Morsomt å ta ting på sparket også, men jeg liker å ha ting å se frem til. Så dersom dette er det som skal til for å gi meg en fin start på dagen, så er det veldig verdt det.
Foto: Cassandra Coste
Tabata er ganske hefitg så tidlig, men jeg elsker det veldig. Jeg kunne tenkt meg flere slike tidlige morgentreninger.
Dersom du er en morgenfugl som meg, så anbefaler jeg deg virkelig å bli med. Deilig frokost og rykende fersk kaffe etter masse hopp og sprett, tjo og hei. Ja, det smaker skjeldent så godt med kaffe som det gjør etter en slik time.
Men nå må jeg pakke treningsbagen og ikke minst finne sengen. Noen timer søvn må det bli før jeg skal bli pisket rundt klokken 06.30 i morgen tidlig.
Klokken 07.15 er jeg ferdig med min trening i morgen – og det med god samvittighet.
