I går var jeg på min aller første kampsporttrening på nesten tre år. Jeg var skikkelig spent, men jeg var langt ifra nervøs. Jeg gledet meg skikkelig mye til å få kjenne litt adrenalin og ikke minst kjenne på litt skikkelig trøkk!
Det jeg var aller mest spent på var om fallteknikken satt. Og sparkene. Jeg skulle jo bli kastet i bakken og lignende, så jeg var usikker på om mitt brune belte holdt standarden, for da bør man takle å bli kastet og ikke minst lande så behagelig som det lar seg gjøre.
Å joda, den satt!
Avsluttet med noen kamper, og da må jeg innrømme at jeg var litt småredd. Men jeg måtte bare stå i det tenkte jeg. Og jammen gikk det veldig fint det også. Deilig å kjenne at de 9 årene jeg har trent sporten Ju Jitsu fortsatt sitter i kroppen.
Om jeg kommer til å starte på igjen? Ja, jeg tror faktisk jeg kommer til å gjøre det.
I går tok jeg endelig frem kameraet og knipset noen bilder av meg selv. Nemlig noen bilder som jeg kaller for “formbilder”.
For tre år siden gjorde jeg nemlig det samme. Tok på meg bikinien og knipset bilder, samtidig tok mål med målebånd av overarm, lår, legger, mage og bryst. Ikke fordi at jeg skal slanke meg eller bli tynnere- eller det å bli større.
Men jeg synes det er morsomt å følge med hvordan kroppen endrer seg med årene, spesielt med tanke på at jeg har perioder der jeg trener mye, der jeg trener lite og spiser både mindre bra.
Bildet jeg tok januar 2016 hadde jeg lagt bak meg ganske bra med trening i utgangspunktet, men etter å ha satt meg et hardt og tøft mål med Hollywoodtreneren ble det 5 økter pr. uke, ingen alkohol og bare bra mat – i 12 uker. Bildene ble tatt etter omtrent 6 uker, og allerede da hadde jeg blitt utrolig my sterkere i enkelte styrkeøvelser.
Bildet jeg tok januar 2019 hadde jeg lagt bak meg langt mindre treningsøkter, drukket alkohol, og hatt sykdom. Absolutt helt motsatt. Og året 2018 var generelt et år med minimalt med trening, i så fall til å være meg.
I hele 2018 trente jeg totalt 98 ganger. Det er kjempe lite til å være meg.
98 økter fortelt på 12 måneder tilsvarer 8 økter i måneden. Så det blir omtrent 1-2 økter i uken. Så det at kroppen ser så og si helt lik ut, det er utrolig.
Så min konklusjon er at jeg kan faktisk drikke alkohol, trene mindre, men så lenge jeg spiser riktig og beveger meg, så går det fint – utseendemessig. Nå har jeg ikke noe stort mål anngående min trening, annet enn at jeg skal blir veldig glad i kondisjonstreninger og være i god form. Formen og helsen er viktigere enn hvordan jeg ser ut sånn sett, selv om det er fint at man kan forme kroppen sin med trening.
Om jeg kommer til å dele bildene eller ikke er jeg ikke sikker på. Man ser liksom ikke den store forskjellen. Men det var litt morsomt å fortelle dere litt om mine mål og hvor lite jeg faktisk har trent det siste året. Mange har nok et inntrykk av at jeg trener hele tiden, noe jeg kanskje gjør akkurat nå som jeg har litt tid og energi til overs.
Men det er viktig for meg å fortelle det så folk som føler at de ikke strekker til, ikke trenger å kjenne på en dårlig samvittighet. Bare se hvor lite jeg rakk å trene i fjor.
Det å studere tar tid og krefter, sånn er det bare.
Håper du holder på treningsgleden og trener fordi du har lyst, og ikke fordi du føler du må. Som jeg pleier å si til meg selv når jeg føler jeg må rekke over så mye: “Du må ingenting”!
Enkelte dager krever at man passerer den berømte dørstokkmila, og den er de fleste av oss relativt godt kjent med. Selv jeg, bare for å nevne det.
Det er i mange tilfeller vanskelig å komme seg ut døren for å trene, men da er det kjekt å kan trene litt hjemme. Her har jeg satt sammen noen enkle øvelser som fokuserer på magemusklene.
Startsposisjon ser slik ut. Fotsålene skal setter mot hverandre og jeg bruker alltid å ta tak i tærne og presse de i mot meg så jeg får en god startsposisjon. Pass på så du har god plass bak deg til å strekke ut armene.
Også skal du presse føttene godt ned i bakken, stram magen og kom deg opp og strekk armee frem så du tar fingrene på tærne eller enda bedre, på bakken foran tærne.
Øvelse 2: Planke
Dette er øvelsen. Rett og slett stå i en planke. Veldig mange får veldig svai i ryggen så man henger, eller at man stikker rumpa for høyt. Rett og fin planke er enklest å kontrollere ved å bruke et speil når man gjør øvelsen, så man kan se om man har en rett og fin planke.
Vekten skal ligge på underarmene og tærne. Spenn godt i magemusklene og prøv å hold så lenge du greier. Gjenta gjerne 3 ganger. Jeg bruker oftest stoppeklokke på mobilen. Jeg vil anbefale dere som er ny med denne øvelsen å holde 20 sekunder og gjenta 3 ganger.
Ellers kan dere bryne dere på 1 til 3 minutter.
Øvelse 3: Sideplanke
Skulder over albue. Her kan man variere, men min favoritt når det gjelder denne er å strekke den ene armen opp som vist på bildet, følg blikket på fingrene i det du tar den strake armen ned mot gulvet og stikker den mellom kroppen og gulvet så det blir en god vri. Gjenta for eksempel 5 repitisjoner før du bytter side. Gjenta.
Øvelse 4: Båten med rotasjon
Man skal sitte med et konstant spenn i magen. Dersom det blir for tungt, kan man sette hælene i gulvet, men det skal gjøre vondt.
Ved å benytte en manual, en tung bok eller lignende, blir øvelsen tyngre.
Fra side til side. Her pleier jeg å ta 10 stykker på hver side.
Øvelse 5: (Vet ikke hva den heter, men skal forklare).
Det er helt sikkert mange måter å gjøre denne øvelsen på, men slik gjør jeg den:
Jeg har armer og ben rett opp som vist på bildet. Rumpa og overkropp har i startsposisjon kontakt med bakken. Jeg strekker så armene opp mot tærne og rumpa har ikke like mye kontakt med bakken.
Kort fortalt, rumpa og overkroppen er mindre i kontakt med bakken og magen spennes.
Det var fem gode mageøvelser, rett hjem til deg.
Treningsklærne er sponset av Brazfit, og du kan få rabatt på alt i nettbutikken ved bruk av min rattkode: randiae20
Følg de (Brazfit) og gjerne meg (Randiae) på instagram.
Lag dere selv en magisk kveld.
Dette er helt klart min favoritt oppskrift på hjemmelagd knekkebrød. Den slår aldri feil. Inneholder gode og sunne ingredienser.
Oppskriften finner du på blogginnlegget under:
“Når noen strekker ut en arm når jeg kanskje må gjøre noen ærend. Tilbyr seg å kjøre meg så jeg får gjort unna gjøremålene som hadde tatt en evighet dersom jeg skulle ha syklet eller tatt buss. Det å slippe å bære alle posene og løpe for å rekke neste buss så jeg skal slippe å vente så lenge å fryse. Det setter jeg pris på”.
Også hadde jeg en sterk mening om noe som jeg var spent på med tanke på hvordan folk kom til å reagere. Men jeg hadde min mening, jeg så situasjonen fra flere sider, som jeg alltid prøver å gjøre.
Så hadde jeg 30 årsdag, som for meg var en super ekkel dag. Tanken på å bli 30 år var bare helt grusom. Forferdelig, rett og slett. Men dagen i seg selv var helt magisk. Men den følelsen av å ikke være i tjueårene noe mer, den var bitter.
I tillegg var jeg så heldig å få sponset en god del fra et bakeri. Les mer om det på linken under om du vil.
Så når søtsuget nærmet seg, ble det heller litt snacks av denne typen. Utrolig godt, spør du meg.
Så hadde jeg min aller første skikkelige joggetur utendørs alene, 2 desember. Kjempe stolt over det, og jeg må innrømme at jeg nå liker å løpe. Det stiller veldig likt nå faktisk, om jeg skal ta en løpeøkt eller en økt med styrketrening. Det trodde jeg aldri ville skje.
Men det handlet om å tvinge seg selv til å gå litt på tredemøllen før jeg fikk trene styrke. Noen ganger lagde jeg avtaler med meg selv om at etter hver økt, skulle jeg løpe litt. Litt var målet. Og nå er jeg der at jeg kan tenke meg en ren løpeøkt også. Det er en seier.
Men det skal sies at en pulsklokke har ganske mye av æren over motivasjoenen. Det er det ingen tvil om.
Klærne på bildet er sponset av Brazfit.
Og bare noen dager etter dette delte jeg følgende ord med dere:
“Det er faktisk slik at jeg nesten ikke tror det selv. Jeg vet jeg var ute å løp i marka i kveld, hele 5,8 km som er flere mil i mine øyne. Spesielt med tanke på nysnø og utfordrende underlag til tider. Jeg vet jeg fikk sting på slutten. Jeg vet føttene knapt ville rikke på seg, men jeg vet jeg hadde riktig fokus. Jeg tenkte tanker som at dette er godt. Å kjenne på snøen som dalte ned. Se den fine naturen. Jeg fikk etter hvert sting, og det gjorde så vondt. De siste to kilometerne sa jeg stille for meg selv noen gloser. For det gjorde så vondt.
Pusten var helt gåen. Smerten økte betraktelig. Det var ren smerte. Men jeg vistse jeg ikke kom til å dø. Det stod ikke på livet liksom. Så det var bare å bite tennene sammen. Jeg hadde et behov, å det var å kjenne på en annen smerte enn det jeg kjenner på til daglig. Tidsklemma og alt som skal pugges til eksamen. Jeg har fire eksamener hengende over meg. Jeg var nødt til å komme meg ut på en tøff løpetur. En løpetur for meg er i utgangspuntket tøft, da jeg jobber skikkelig mye med meg selv til bli glad i det.
Tvinger meg selv, rett og slett. Det er den eneste måten å oppleve mestring på. Det er ved prøving og ved feiling. Å jeg har bestemt meg for å løpe en del nå, så da er det ingen vei tilbake”.
Det var i grunn det. Det ble omsider juleferie. Der jeg hadde tre økter med løping. En på 4,3 km og de to siste på 7,5 km.
Jeg blogget omtrent ingenting. Jeg ga oppmerksomhet til andre ting enn denne pc’en som jeg hadde brukt mer enn nok tid på når jeg studerte og jobbet mot eksamen. Å jeg ville fokusere på andre ting enn det jeg burde gjøre, å heller det jeg ville gjøre. Jeg kunne alltids ha blogget, skrevet og delt noe med dere. Men jeg valgte å være effektiv på sosiale medier, å heller bruke Instagramkontoen, @randiae.
Det krevde bare få minutter. Det var viktig for meg å slappe av og lade opp.
Så dette var siste del av året 2018.
Hvis du vil lese om de andre innleggene der jeg tok for meg del 1 – 3 av året 2018, kan du klikke deg inn direkte:
“Ene og alene stod jeg der å dro benker frem og tilbake. Malte høyt, malte lavt. Kom sevfølgelig borti det hvite taket med den gråfargede malekosten. Full panikk og måtte gnikke det vekk. Ja, det var til tider strevsomt. Det var litt mørkt en stund – for å si det sånn….”.
Slik lød det første blogginnlegget i juli 2018.
Jeg malte ganske mye av leiligheten min, noe jeg er skikkelig stolt over. I så fall med tanke på at jeg stod opp å malte før og etter jobb. Jeg var vel strengt tatt ustoppelig.
Jeg har fått mye fine tilbakemeldinger av jobben jeg gjorde. Det ble skikkelig fint, om jeg kan si det selv.
Så tok jeg ferie og besøkte søskebarnet mitt og barna. Ungene kaller meg tante, vil leke, hoppe på trampoline og sitte i fanget. Jeg sier hverken nei til å bli kalt tante eller til å få leket meg litt. Barn er og forblir fantastiske.
Så ble det festival på Mausund.
Bøgdabråk. Dette var andre gangen jeg skulle se de live i året 2018.
Å dette bildet taler vel for seg selv. Magisk. Denne uken må bare oppleves.
Så oppdaget jeg dette mesterverket.
Sa jeg at jeg er glad i barn?
Men de blir også veldig glad i meg.
Og det er jeg veldig glad for. Jeg har enda kontakt med tidligere tantebarn, og jeg er her så lenge de vil ha meg her. Jeg snur ikke ryggen min til noen personer, så lenge de er verdt min oppmerksomhet.
Så var jeg på laksefiske for første gang i mitt liv. I 32 grader. Mer om det trenger jeg vel ikke å si.
Så ble det enda mer ferie, hjemme hos pappa. Da fikk vi fikset litt ved til vinteren.
Finnes det noen nordmenn som er brunere enn dette? Fiskere får i så fall brunfarge.
Det ble også noen tidlige morgener ute på havet for min del også. Var med pappa på jobb. Skikkelig gøy. Jeg skulle mer enn gjerne hatt fri en måned å jobbet med dette. Bare for å få mer innsikt i jobben som pappa har. Man står opp tidlig, men det har jeg ingen problem det. Arbeidsdagen er også over omtrent klokken 13.00. Det er jo perfekt på sommeren, spør du meg.
Og man vet aldri hva man får i disse teinene. Det er krabbe vi vil ha selvfølgelig.
Så var ferien over. Hverdagen tilbake.
Så skrev jeg om ett av mine fadderbarn som hadde bursdag 1 august. Mikael <3
Han har jeg naturligvis klippet noen ganger. Her var han litt yngre og ble med meg hjem i fra jobb. Kult hår hører med når jeg er fadderen hans.
Så kom den dagen jeg hadde sett skikkelig frem til. Min storesøster skulle gifte seg, som dere kan lese mer om på linken under.
I april ble jeg endelig friskmeldt fra flere uker med plager med en tå som ikke ville gro normalt. Da blogget jeg naturligvis om det, som du kan lese mer om ved å trykke på linken under:
Så delte jeg noen bilder fra en fotoshoot jeg hadde med fotograf, Cassandra.
Nok en eksamensperiode i vente. Jeg måtte finne frem fighteren i meg, som pleier å være ganske god å ha. April var en tøff periode også på privaten, husker jeg. Men jeg er heldigvis ikke så enkel å knekke.
Og jeg lot meg engasjere….
Du kan lese hele innlegget ved å trykke her.
Så var det 17.mai feiring. Ikke den fineste, for å være helt ærlig.
Mai var også utrolig lang. Ikke at jeg husker noe av det av meg selv, men ved å lese blogginnleggene jeg skrev, så ser jeg det.
“Det er virkelig noe helt spesielt i år enn det noen gang har vært. Mai måned har vært forferdelig lang. Nesten for lang, spør du meg. Det er akkurat som å være i en drøm, men aldri komme seg utav den (eller mareritt om du vil…). Hele semesteret her har vært rart egentlig. Startet med operasjon i februar, og plutselig var jeg tilbake i april og da vart det full fokus på både jobb og studier igjen”.
Å trening har det blitt skammelig lite av. I så fall første del av året. Det så nemlig slikt ut:
Januar: 14 Februar: 4
Mars: 5
April: 7
Mai: 2
Etter å ha fullført nesten alle eksamener, unnet jeg meg en real fest med venninner. Bøgdabråk som dessverre skal gi seg neste år. De har jeg hørt på fire ganger i 2018. Da kan jeg nesten kalle meg en fan, eller?!
Jeg fullførte mitt aller første løp. Jeg skulle egentlig bare gå, da jeg ikke var sikker på om tåen min taklet dette etter så lite trening. Eller, det var i så fall en fin unnskyldning. Men jeg greide jammen meg å holde ut i 5km uten stopp. Det var jenta si det, tenkte jeg.
Jeg var ikke den eneste som var stolt og overrasket over meg selv. Det var en god del, faktisk. Å det var ekstra kult å kunne slå i bordet å vise at jeg klarte jammen meg dette også.
Litt reklame for 3T som arrangerte, noen jeg også har et samarbeid med. Men også jobben min, Sjakk Matt.
Det tok ikke mange dagene før jeg løp 6 km relativt tidlig på dagen:
“Nå vet jeg ikke om jeg holder på å ramle av skaftet eller hva som skjer. Jeg har liksom begynt å jogge jeg. Forrige tirsdag løp jeg 5 km på jentebølgen, og i dag løp jeg 6 km. Alarmen ringte 05.45, og jeg løp utendørs fra klokken 06.00. Det må jeg si var en deilig følelse. Så nå er planen å begynne å jogge litt mer enn før – som da var aldri”.
Så reiste jeg en tur til Krakow med min daværende kjæreste og to par til.
Dersom du ikke har vært i Krakow, så anbefaler jeg det virkelig. Jeg bodde denne gangen på en suitte, noe som også kan anbefales. Dersom du vil ha anbefalt et spisested, så ikke nøl med å legge igjen en kommentar.
Startet året 2018 med å kjøpe meg et par ski. Det var jo magisk start på året. Eller, i så fall veldig morsomt. Jeg har gått en gang med de, men det har sin naturlige årsak da jeg skulle operere bare to uker etter jeg kjøpte skiene.
Så var jeg usikker på om jeg skulle klippe meg pannelugg, eller ikke. Det er et tema som stadig kommer opp i mine tanker….
Så ble det en liten tur til min fadder som bor i Stjørdal. Årlig tradisjon å reise dit i julen for å pynte pepperkakehus, og årlig tradisjon å reise dit i januar for å knuse det.
Så kjente jeg på at jeg trengte en utfordring. Det å bare trene for å trene holdt ikke. Så jeg måtte ha en utfordring å jobbe mot. Jeg meldte meg på WOX TRØNDELAG. 8 km lang hinderløype med 40 hinder!!
Trening, trening og atter trening…
Og etter operasjon av tåen min, så ble det lite tid i Trondheim. Ikke jobbing, men studere – det måtte jeg bare gjøre for å ikke ramle helt ut.
Å etter noen dager våknet jeg med utslett som klødde grenseløst mye. Stakk feil ved innsettelse av narkose, men de fikk det til på tredje forsøk. Om det var skremmende og vondt? Ja!
Så ble det fotoshoot.
Jeg så Utøya på kino. Noe av det sterkeste jeg har sett på kino.
Kjære lesere, venner, familie og bekjente. Endelig er dagen her, tenker noen. Andre tenker noe annet. Kanskje noe langt verre. Det er dagen for de store forventningene. Den dagen der alle skal vise seg selv fra den beste siden. Vise hvor fint og fantastisk vi har det, via bilder. Men er det slik? Det er noe annet.
Jeg vil uansett gi dere alle gode tanker og jeg håper dere alle kan få det best mulig. Mange feirer kanskje julaften for første gang uten sine barn, for de nettopp har gått ifra barnefar/barnemor. Noen har kanskje mistet noen de er glade i.
Det er så mange skjebner der ute. Og jeg greier ikke å ikke tenke på de som nå kjenner på et tomrom. Selv kjenner jeg ikke på det i år, og jeg er så glad for at jeg har greid å sette fokus på hva jeg har, fremfor hva jeg ikke har.
Jeg og pappa skulle egentlig pynte juletreet i går, men vi sparte det til i dag. Det er det som er så fantastisk med å være bare oss to. Hvis man skal tenke på det positive. Vi gjør ting i vårt eget tempo. Ingen som sutrer over det ene, eller det andre. Det er en så avslappet og fin jul.
Vi lager mat når vi er sultne og vi starter med julemiddagen når vi føler for det. Å hva vi skal spise i dag, i morgen og dagen etter, det spiller ingen rolle. Om vi spiser lutefisk i dag og ribbe i morgen, eller motsatt, ja jeg kunne ikke brydd meg mindre. Jeg er glad jeg får mat og jeg er glad jeg har noen å være sammen med. Jeg har lært mye ved å feire jul med andre, vært andre steder enn hjemme og lignende.
Jeg har vært nødt til å tilpasse meg og jeg har vært nødt til å spist det som har blitt servert på julaften, selv om jeg kanskje alltid har vært vant med ribbe. Så av alt jeg har opplevd de siste årene, har jeg lært å takle å spise hva som helst på julaften. Jeg tror jeg må være den beste å ha ved middagsbordet sånn sett. Jeg henger ikke med leppen om det blir servert noe annet enn ribbe. For jeg har vært nødt til å tilpasse meg der jeg har feiret jul.
Der har mange noe å lære. Selv voksne folk er kresne. Barn er barn tenker jeg, men mange voksne er ikke noe bedre de heller. Jeg er langt ifra perfekt, men jeg vet jeg er veldig tilpassningsdyktig og jeg setter pris på det jeg får servert, uansett.
Juletreet jeg og pappa pyntet i dag. Jeg har enda en del gaver i Trondheim , men jeg orket ikke å ta med meg alt, da alt skal uansett tilbake igjen. Men noen gaver blir det.
Jeg tror og håper at de aller fleste greier å få det best mulig utfra situasjonen de er i. Det beste er å gi av seg selv. Ta initativ til å ta ut av oppvaskmaskinen, gå med søppel og den slags. Det skal ofte så lite til for å glede de rundt deg.
Håper dere har hatt en fin dag så langt. Legg gjerne igjen en julehilsen dersom du ønsker det.
Endelig er jeg hjemme igjen. Det er noen uker siden sist, så det å komme hjem nå var virkelig på tide. Lite minner kanskje om jul når det gjelder den grønne plenen. Men jeg klager ikke. Virkelig ikke.
Julen er og forblir spesiell. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg hadde mamma her, og ellers de jeg har mistet, det er ikke rent lite folk som har forsvunnet akkurat.
Men det er ikke noe å gjøre noe med. Jeg bestemte meg tidlig for å ikke la meg knekke denne julen. Jeg ville sette et annet fokus. Mest fordi at jeg kunne hatt det så mye verre.
Jeg vet i så fall hvor familien min er. Jeg har ingen familiemedlemmer som er savnet. Famlien min er friske. De har det bra. Det er det som betyr noe. Jeg setter pris på de jeg faktisk har rundt meg. Ikke bare familien, men også vennene mine. Jeg er så heldig som har så mange venner som jeg faktisk har. De bryr seg virkelig. Å det er jeg takknemlig for.
Ting kunne ha vært så my verre, tenker jeg. Spesielt når jeg leser hva som foregår i min egen by. Og ja, ellers i verden.
Jeg lagde flere granser i dag sammen med pappa. Det var veldig fint å kunne lære å gjøre dette synes jeg.
Over til noe annet.
Når jeg stod opp i dag så bestemte jeg meg for å jogge. Det var uaktuelt å ikke løpe. Det er ikke mange ukene til jeg skal løpe 10 km. Så jeg må bare tvinge meg utendørs. Tøft uten pulsklokke og en app som fungerer så som så. Det hjelper på motivasjonen å vite hvor langt man har løpt synes jeg. Ellers blir det ikke noe konkret. Hvis man tror man er i god form, så kan man fort få seg en overraskelse når man står i en konkurranse tror jeg.
Men ifølge appen så løp jeg 4,3 km i dag. Det er jeg veldig godt fornøyd med.
Jeg er både frustrert, redd, utrolig trist og jeg vet ikke hva jeg skal tenke.
I den trygge, gode og fine byen jeg har bodd i over 13 år, begynner jeg nå å bli redd og usikker. Folk forsvinner. De blir ikke funnet. Og blir de funnet, så blir de funnet i en elv. Hva skjer?
Er det noen idioter som dytter folk? Tankene flyr avgårde og jeg vet ikke hva jeg skal tenke.
Heldigvis har de funnet tegn på at han siste som er savnet har falt i elven ved et uhell. Men likevel. Det er ikke greit. Det er IKKE greit at dette kan skje. Det må bli bedre sikring og det må tas tiltak som gjør at man kan reagere kjapt og hindre at folk dør.
Jeg bryr meg så alt for mye om andre og jeg kjenner disse sakene som handler om forsvinninger gjør meg engstelig. Jeg takler det ikke. Ikke i min by!!
